Makta - hva synes du?

[Skilpadda]

Jeg synes Flodhesten og Utøya-episoden er noe av det aller beste i hele serien; det er ikke så rart at en del ikke liker dem like godt, for de er jo ikke samme sjanger som det meste av serien. Hvis man forventer samme type politisk satire hele veien, og ikke får det, så er det forståelig at man blir skuffet. Men noe av det jeg har likt så godt med Makta som serie er nettopp det at den leker med uttrykket og at så mange av episodene er ulike sjangre.

Jeg har ikke gått tilbake og sett fra starten igjen, så jeg husker ikke detaljer, men: Det begynte jo med ganske høyrøstet og veldig morsom satire, men det er mange av episodene som ikke er sånn. Den første som ga meg følelsen av at wow, dette er virkelig noe annet, tror jeg var episoden der Kielland-ulykken skjer. Der «Nordli» går ut bakdøren fra kontoret sitt og finner baksiden av kulissene, og forvirret går rundt til han finner en TV-skjerm som viser pressekonferansen med den ekte Nordli. Det ville jo ikke tatt seg ut å tøyse med eller gjøre narr av tragedien, og det gjorde de heller ikke; stemningen her ble mer som en horror-film, i tillegg til at de bryter helt ut av fiksjonen en stund. Og et sånt brudd gjør de jo flere steder, blant annet i landsmøteepisoden (der de også hadde klipp av den ekte Gro på slutten.)

Og jeg elsket at Kåre ble introdusert av skuespilleren, som var veldig klar over at han spilte en rolle, mens Gro-figuren aldri bryter med fiksjonen. Det opplevde jeg som en smart liten kommentar til at Willoch i større grad spilte en rolle (som jo politikere gjør), mens Brundtland ikke skjønte eller ønsket eller var i stand til det; hun har jo også senere sagt at hun alltid bare er seg selv. Og hun håndterte ikke sjangeren «moderne TV-debatt» like godt som han gjorde.

Hverken episoden om Alta-saken eller Utøya-episoden var primært morsomme eller satiriske. Igjen synes jeg det passet veldig godt med tematikken. Og så kom Flodhesten, som jeg synes var et fantastisk stykke absurd teater og en strålende flaskeepisode. Veldig underholdende i seg selv, og en artig sjanger for å utforske de to personlighetene. Dessuten syntes jeg at det var kjempemorsomt at de sluttet med La det swinge - som ikke er fra 1981, men var vinnermelodien i Grand Prix i 1985, det året da Gro faktisk vant valget!

Den siste episoden er også noe helt annet enn de foregående, og jeg likte veldig godt at den tar skrittet ut av de politiske «innside-diskusjonene» som resten av serien har fokusert på, og vist hvor utilstrekkelig og ofte meningsløst dette politiske spillet ser ut utenfra. At Nini og Benedikte ser debatten veldig utenfra, og at det lille vi får høre av den er fullstendig meningsløst. At ingen av politikerne fra hverken Arbeiderpartiet eller Høyre (selv om de alle fremstilles som ganske velmenende) har kontrollen over hvordan politiet oppfører seg, for eksempel. Eller snakker om noe som virker relevant for ungdommene.