Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[Candy Darling]

Jeg må si at jeg føler jeg har forsaket ganske mye for å få barn. Loftsleiligheten min i byen, festivalbonanza hele sommeren, back-packing noen uker i vinterhalvåret i bisarre strøk. Og det selv om vi gjør mer voksenting enn de fleste med (og uten) barn, på grensen til det egoistiske.

Vi valgte selv å flytte til Willaland (fordi det summa-summarum var mer verdt med enkle utemuligheter i stedet for å følge til park og bakgård til de er 8), vi dro med oss baby på back-packing (mange ganger), vi er på byfestivaler og bruker en formue i barnevakt. Likevel føler jeg at barnas behov går på bekostning av mine, i hvert fall på hva jeg har lyst å bruke tiden min på. Jeg hater å handle og lage hverdagsmiddag, jeg gnager av meg armen av å vaske gjørmete dresser og regntøy hver j&%%la dag, jeg får ikke trent, jeg får ikke gått på halvparten av de konsertene jeg vil eller lest de bøkene jeg ønsker, og det er så fordømt HVERDAG hele tiden.

Samtidig som livet har en helt annen verdi.

Vi var helt på 50/50 på om vi skulle ha barn, og hadde vi vært litt yngre, hadde vi helt klart ventet noen år til for å rase enda mer fra oss. Det er jo som pokker at man ikke kan kjøre parallelforsøk med sitt eget liv.