Er dette ironi?

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Noe kan jo både være relasjonsbygging og avlastning. Det er jo ikke sånn at om en handlig har én funksjon for den ene parten, så mister den all mulighet til å være noe for den andre, liksom.

Helt enig i dette.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvfølgelig kan jeg smøre andres barn om jeg har solkremen oppe. Kanskje jeg spør "trenger Ole litt solkrem, jeg kan smøre ham". Det er ikke rart å stille det spørsmålet. Det er heller ikke rart å bare smøre Ole om man vet at det er lenge siden sist, eller man skal ut, og Oles foreldre er opptatt med noe annet. Og at Ole tåler solkremen, vel og merke.

Men det er vel ingen som sier at det er rart? Tvert i mot, diskusjonen startet jo med at Input mente det var oppsiktsvekkende om man ikke smurte andres barn når man først var i gang.

For øvrig er jeg også vant med en sånn familiedynamikk Nextlife beskriver, og ville sikkert smurt både den ene og den andre. Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i formuleringene til Input.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men det er vel ingen som sier at det er rart? Tvert i mot, diskusjonen startet jo med at Input mente det var oppsiktsvekkende om man ikke smurte andres barn når man først var i gang.

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Spørre foreldrene om jeg får lov til å gi ungen mat eller smøre ungen inn med solkrem før vi skal gå ut? Hvis ungen gir meg lov, så er det all den tillatelsen jeg trenger.

På meg virker det som Lille meg syns det er rart å spørre før man gjør noe.

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

For øvrig er jeg også vant med en sånn familiedynamikk Nextlife beskriver, og ville sikkert smurt både den ene og den andre. Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i formuleringene til Input.

Jeg er også vant til at man bidrar og tar i et tak der man ser det trengs når man er sammen, samt at man snakker sammen slik at der det er naturlig så spør man om det trengs at man smører, skifter, pusser osv. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i Inputs formulering. Jeg har for eksempel en søster som går mer på klassisk konsert enn meg. Hun har tatt med Hiawata noen ganger. Selvsagt er det fordi hun selv syns det er gøy og fordi hun vil ha en relasjon til Hiawata. Samtidig er jeg takknemlig, syns det er en hyggelig bonus og utrykker dette overfor henne. Sånn er en smidig relasjon i min omkrets.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Sorry, jeg syns Input tillegger de aller fleste av oss negative egenskaper fordi vi ikke tenker helt likt som henne.

Ok - mulig jeg har lest litt fort og misset noe. Har vært så varmt at kanskje halve hjernen min har smeltet?

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ok - mulig jeg har lest litt fort og misset noe. Har vært så varmt at kanskje halve hjernen min har smeltet?

#værskryt

[Fjols]

Etter snart åtte år som pedagog og nå styrer i barnehage, ser jeg tydelige endringer både hos barn og foreldre.

Jeg vil gjerne anbefale denne kronikken:
https://www.psykologtidsskriftet.no/...ring-pa-avveie
Den treffer godt på en del av det vi som jobber med barn møter i hverdagen.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er vanskeligere å være forelder i dag enn for 10, 20 eller 30 år siden. Men presset er annerledes, og kanskje mer omfattende. Det er så mange krav og forventninger. Alt skal helst være perfekt, enten det gjelder mat, klær, søvn eller barnas utvikling.

Vi ser også en tendens til at barn i dag får være på «alt», alle valg, alle prosesser, hele tiden. Det er godt ment, men jeg tror mange foreldre gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det blir fort mer slitsomt når barnet får være med og bestemme hva de skal spise, når de skal legge seg, hva de skal ha på seg og hvordan dagen skal se ut. Jeg kan på mange måter forstå at man da ønsker mye mer avlastning i hverdagen.

I barnehagen min, arbeider vi mye med å være trygge og tydelige voksne som både viser varme og setter grenser. Det handler om å være autoritativ, hverken autoritær eller ettergivende.

[Lille meg]

Først skriver du dette i et innlegg:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Noen ganger føler jeg at man misforstår med vilje her inne bare for å få en unnskyldning til å himle og snipe.

Før du rett etterpå skriver dette:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

På meg virker det som Lille meg syns det er rart å spørre før man gjør noe.

Kontekst er alltid viktig. Mitt innlegg kom etter at to andre her i tråden ytret at de aldri ville ha gjort noe uten at de hadde spurt foreldre først. Faktisk ble det sagt at det var "absurd å forvente at andre voksenpersoner tar sånne jobber uten å spørre".

Hvis jeg er rundt en haug med unger og min unge skal ha mat, så spør jeg selvsagt også de andre ungene om de vil ha mat. Jeg leter ikke opp foreldrene for å spørre dem om jeg får lov til å gi ungen deres mat.

På den andre siden er det selvsagt ikke slik at om jeg smører inn min egen unge med solkrem, så leter jeg opp andre unger og om så drar dem ut fanget på foreldrene for å kunne smøre inn også den ungen med solkrem.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i Inputs formulering. Jeg har for eksempel en søster som går mer på klassisk konsert enn meg. Hun har tatt med Hiawata noen ganger. Selvsagt er det fordi hun selv syns det er gøy og fordi hun vil ha en relasjon til Hiawata. Samtidig er jeg takknemlig, syns det er en hyggelig bonus og utrykker dette overfor henne. Sånn er en smidig relasjon i min omkrets.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se at dette er i motsetning til det jeg oppfatter at Input står for. Kanskje jeg har fått hetestikk, her jeg sitter inne i 28 graders varme (skal det ALDRI bli kaldere?).

[him]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

#værskryt

Er blitt litt kaldere, nå da!

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se at dette er i motsetning til det jeg oppfatter at Input står for. Kanskje jeg har fått hetestikk, her jeg sitter inne i 28 graders varme (skal det ALDRI bli kaldere?).

Jeg også synes det er dette Input sier. Andre ord, andre formuleringer, men samme innhold. Viktig å skape en landsby. FP er jo min digitale landsby

Her er en tredje kronikk som jeg synes sier det samme. Det er travelt. Selv kjenner jeg bare noen få personer med små barn, så opplever ikke at jeg har dette tett på livet selv.

Men det er jo flere i tråden som jobber med barn og som beskriver en endring. Antar at dette stemmer. Personlig opplever jeg at alt overkompliseres. Har ikke erfaring med småbarn, men med trening. Det kan være enkelt, men det kan også gjøres voldsomt vanskelig. For meg som liker å nerde så er det litt gøy, men jeg skjønner i det minste at det bare er "pønt". Trener du for helsen sin del trenger du ikke karbonsko. Vil du løpe fortere? Ja, da kan det være gøy. Men for helsen din er det ikke så viktig om du løper 5 km på 28 minutter eller 35 minutter.

[Bokormen]

Det kommer jo litt an på hvordan man vil ha hverdagen og. Jeg har alltid ønsket å legge opp slik at det gikk rundt med levering, henting, aktiviteter, og til dels lav liste på hus og hage.

Jeg vil heller stå en hel helg og male enn å be inn til dugnad, organisere, fikse grillmat til en bøling.. ofte synes jeg slike settinger med mange blir mer slitsomt enn hjelp. Da ungene var små syntes jeg det var mye enklere å være på hytta bare oss enn med storfamilien. Men vi har slekt som lever mer i flokk a la " vi er 6 voksne, 5 barn, tre hus og hager og ei gammel bestemor som vi følger opp sammen." Og som trives med det.

[tink]

Jeg kommer sent til festen her, men er veldig glad for at store deler av familien fungerer som landsbyen til Input og andre. Vi ferierer av og til sammen og bidrar der vi kan og ønsker, noen liker å stå opp tidlig, andre er resere på kjøkkenet, mens andre igjen har masse overskudd til å spille spill med ungene. Det er både lov å spørre om hjelp og å smøre noen ekstra skiver med pålegg, eller unger med solkrem. Jeg skulle gjerne vært tettere på og hjulpet mer til i en annen gren av familien, men der må ting liksom være helt avklart og "riktig", eller de er redd for å være til bry. Det er synd, for jeg tror at den "barnevakttiden" som vi innimellom bruker på yngre tantebarn gir en viktig og god relasjon. Jeg jobber med å lære meg at vi er forskjellige og har ulikt behov for kontroll. Men jeg er nok så sikker på at den kontrollen er kime til mye slit.

[Polyanna]

Jeg liker også å henge landsbyfamilie, og smører unger og brødskiver, henger med dem som er der, er glad for de som både oppdrar, forer og oppdrar mine (eller, de er på det nærmeste ferdig oppdratt nå. ). Jeg må tilstå at dersom jeg skulle droppe ballen (jeg hadde i en periode flere unger enn jeg hadde kapasitet til, tror jeg), og glippe å smøre ungene mine og være opptatt med noe annet, så hadde jeg blitt mildt forundret om noen fortalte at de hadde sett ungen bli rosa, uten å komme på å smøre hen, sånn i farta.

Noen ganger blir det kanskje "feil" solkrem eller brødskiver som er smurt "feil", og det kan medføre en unge som stirrer sjokkert på skiva MED skorpe og så ikke spiser, eller at det plutselig gikk an å spise med skorpe likevel. Alle mulige varianter.

Jeg har aldri forventet hjelp fra noen, det har alltid vært en kjærkommen bonus.

Livet var kaos noen år, sånn er det jo bare.

Og vi tok bleiene i ferien, som de fleste andre. Ja, ikke han som var på det meste ferdig med bleieslutt før han startet barnehagen, da.

[Bokormen]

For meg har det ikke noe kontroll å gjøre.

Vi har venner vi gjerne er sammen med der flyten er god. Noen liker å grille. Noen lager salat, noen tar oppvasken, noen ser etter de minste. Og så bytter en på. Men vi har også familie som liker godt å være med oss og våre voksne barn, for da kan de selv parkere i sofaen med en 6pk med øl. Og en skal unngå ordet "nei", for de små vet best hvordan dagen skal være, hva som skal spises osv.




Men, selv i settinger hvor ansvaret blir fordelt og det er god stemning liker jeg bedre å være bare kjernefamilie over tid. Påske alene på hytta trumfer glatt selv de hyggeligste slekningene, og jeg synes å møtes noen timer er bedre enn å være sammen flere dager i strekk.

[Malama]

Jeg liker også flokk-landsby-gjengen. Og at min lille nevø som jeg bare ser noen ganger i året stolte nok på meg til å dra meg rundt hele Hunderfossen på jakt etter sine eldre søskenbarn. En liten hånd i min. Kjekt det.

Jeg dytter glatt på tanteungene jeg er tettere på solkrem (men nå er de tenåringer så jeg gir dem flaska og ber dem smøre seg) og deler ut mellombar og polarbrød som jeg dro med meg i farta på butikken (sammen med den solkremen) til både niese og veninne. Smør dere of spis.

At svigermor forer ungene mine "feil" og deretter er forundret når de ikke vil ha frokost er en kamel jeg svelger for mange år siden, nå sier jeg bare "ikke så sulten nå nei, du spiste jo med bestemor, du kan få mer mat siden når du blir sulten" og godtar at den som står opp en time før meg har en annen måltidsrytme enn resten av familien. Vi har holdt på i 16 somre så ja, dette er ikke nytt. Og det er bare en unge igjen som står opp tidlig med bestemor.

Og at bestemor gjerne vil stå opp med dem og ja den tiden alene med dem er likevel absolutt en bonus for meg. Og for henne. Og for ungene. Det danner en del av relasjonen mellom dem.

Men ja, at vi ikke hadde en eneste dag på årets sommerferie oss fem samlet, det påvirker nok meg mer enn mannen.

[Strå]

Jeg tror jeg gir opp både kronikken og diskusjonen i tråden, det ble for komplisert for meg. Men jeg kan jo røpe at vi fikk tre barn før barnehageplass ble en selvfølge. Så det var noen år hvor vi og venner byttet unger i ferier og hvor feriene til de voksne ikke helt samsvarte. Men gøy var det.

[Tjorven]

Jeg er tilbake på jobb, og har snakket med en del småbarnsforeldre om denne kronikken og debatten. Tilbakemeldingene varierer selvsagt, men flere sier at det har vært slitsomt. Men alle jeg har snakket med har samtidig sagt noe om at "det er sånn det må bli noen år nå". Og synes derfor at det har vært en fin ferie ... og så er de litt glade over å være tilbake på jobb. Særlig nå i juli hvor det er så rolig her.

Jeg pratet med mannen min om dette også. Han deler min oppfatning om at det ikke var slitsomt å ha ferie med våre unger. Men som har sier: "Vi gjorde ferie på deres premisser. Vi reiste jo til og med på CHARTERFERIE!" Det hadde vært helt utenkelig for oss før vi fikk barn.

Og så må det sies at jeg har vært velsignet med unger som nesten ikke krangler seg i mellom. Det tror jeg hjelper noe helt innmari.

[sindrome]

Jeg har hatt ferie med barn, på deres premisser, stort sett hvert år og har syntes at det har vært slitsomt av ulike grunner og at det har vært deilig å levere dem i barnehagen og gå på jobb når ferien har vært ferdig. Tror det kommer av at jeg har tre barn i ganske lik alder, som gjør at de er i samme fase alle sammen og da blir det ganske intenst. Uansett om det er at de elsker mamman sin eller noe annet så er de så mange at det blir mye å håndtere. For mye av en god ting er også.....for mye I tillegg så har de begynt å krangle nå som de er tenåringer og det er veldig slitsomt. Hadde de ikke kranglet så hadde livet generelt vært mye enklere. Men det er ikke feil at det er slitsomt å ha barn synes jeg, jeg har lært mye om meg selv og om dem

[Filifjonka]

Alle kan vel være enige om at ferie med småbarn er noe helt annet enn ferie uten ansvar for barn. Og det kan helt klart være slitsomt med tidlig opp og ikke bare idyll hele tiden. Men om man velger å få flere små barn (ofte med veldig kort mellomrom) så er det jo det som er livet noen år. De fleste småbarn våkner tidlig, og det er veldig mange ting som skal erfares og mange følelser som skal uttrykkes. Å lære å vente på tur og stå i kø er det mange voksne som ikke er gode på, så at barnehagen alene gis ansvar for at dette skal være innlært i 2-4-årsdalder er litt mye forlangt.

Jeg skjønner bare ikke helt hva de vil med disse sutreinnleggene, og slett ikke hva dette som «de har blitt lovet» før de satte igang med småbarn er for noe. Vil de at barnehagene skal ha åpent hele sommeren så de kan ha ferie som før, gjerne døgnåpent da såklart? 10-11 timer med ungene i barnehagen er jo ikke nok til å kunne ha en helt avslappende feriedag.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og så må det sies at jeg har vært velsignet med unger som nesten ikke krangler seg i mellom. Det tror jeg hjelper noe helt innmari.

Våre to kranglet seg gjennom hele barndommen og ungdommen, og det var nok det som faktisk VAR slitsomt med å ha barn. Evig krangel. Non stop. Kjenner jeg blir sliten bare av å snakke om det, selv om dette er et forlengst tilbakelagt kapittel nå, og de har en god relasjon. Heldigvis.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Våre to kranglet seg gjennom hele barndommen og ungdommen, og det var nok det som faktisk VAR slitsomt med å ha barn. Evig krangel. Non stop. Kjenner jeg blir sliten bare av å snakke om det, selv om dette er et forlengst tilbakelagt kapittel nå, og de har en god relasjon. Heldigvis.

Å ja, gudbedre. Husker nesten jeg begynte å gråte en gang jeg hørte om naboer som hadde så avslappende ferie fordi barna lekte så fint sammen. Mens mine ikke kunne sitte ved siden av hverandre eller ta en liten tur i svømmebassenget en gang, uten skriking og hyling som plaget alle rundt. Jeg tror faktisk de ALDRI har lekt sammen eller funnet på noe annet hyggelig sammen. Og når de ikke kranglet med hverandre, så kranglet ihvertfall den ene av dem med oss voksne. Og utenom dette; "hyggelig idyll" fordi voksne var hardt påkoblet og i aktivitet med begge eller hvert sitt barn. Utenom å lage mat, følge på do og passe på sikkerhet. I tillegg til at begge spratt opp i 06-tiden, mens jeg er evig C-menneske som fremdeles gjerne sover til kl 12. Takk og lov for besteforeldre som i ny og ne stod opp tidlig på ferie! Sånn vil jeg også bli.

[Polyanna]

Krangling vs ikke krangling er to helt ulike verdener.

Det er ingenting som gnager mer på nervene.