Bøker lest i 2025

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

Mars:

9. Clare Hunter: Embroidering Her Truth. Mary Queen of Scots and the Language of Power.

April:

10. Lars Saabye Christensen: Magnet.
11. Shelley Parker-Chan: She who became the Sun.
12. Shelley Parker-Chan: He who drowned the World.
13. Ali Smith: Autumn.

Mai:

14. Ali Smith: Winter.
15. Ali Smith: Spring.
16. Ali Smith: Summer.
17. Ali Smith: How to be Both. Bare halvparten. Andre halvdel fenget ikke, og jeg har sluttet å tvinge meg selv til å lese ferdig bøker.

Juni:

18. Philip Pullman: His Dark Materials: Northern Lights.
19. Philip Pullman: His Dark Materials: The Subtle Knife.
20. Philip Pullman: His Dark Materials: The Amber Spyglass.

[Luftslottet]

Januar
1. Shirley Jackson: We have always lived in the castle

2. Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn!

3. Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.

4. Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!

5. Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.

Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)

7. Percival Everett: James (lydbok)

8. Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)

Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)

10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med

11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)

12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?

13. Anders Totland: Til døden skil oss

14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)

15. Tove Jansson: Sent i november

16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)

April

17. Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)

18. Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.

19. Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.

20. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.

21. Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.

Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.

23. Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!

24. Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.

25. Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.

26. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.

27. Maren Uthaug: 11%

28. Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!

29. Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.

30. Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.

31. Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.

32. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage

Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.

33. Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.

34. Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.

[Bayone]

Kun lydbøker her.

Januar:
1. Lars Kepler: Søvngjengeren
2. Gudrun Skretting: Vilma for alltid
3. Jussi Adler Olsen: Sju kvadratmeter med lås

Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen

Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv

April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen

Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende

Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen

[Skilpadda]

[quote=Skilpadda;5351560]1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)

5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)

6. William Gibson: Neuromancer.

7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng

8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.

9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.

10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.

11. Thomas Mann: Døden i Venedig.

12. Maren Uthaug: 11 %.

13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)

14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.

15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!

[Bayone]

Kun lydbøker her.

Januar:
1. Lars Kepler: Søvngjengeren
2. Gudrun Skretting: Vilma for alltid
3. Jussi Adler Olsen: Sju kvadratmeter med lås

Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen

Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv

April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen

Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende

Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen

Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr

[nolo]

1. Terry Pratchett: A Hat Full of Sky. Opattlesing.

2. Solvej Balle: Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.

3. Haruki Murakami: Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.

4. Martha Wells: All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.

5. Edvard Hoem: Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.

6. Maggie O'Farrell: After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.

7. Lea Ypi: Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.

8. S.J. Watson: Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!

9. Erika Fatland: Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.

10. Valerie Perrin: Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.

11. Ingeborg Arvola: Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.

12. Ingeborg Arvola: Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.

13. Haruki Murakami: Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.

14. Stuart Turton: The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

Mars:

9. Clare Hunter: Embroidering Her Truth. Mary Queen of Scots and the Language of Power.

April:

10. Lars Saabye Christensen: Magnet.
11. Shelley Parker-Chan: She who became the Sun.
12. Shelley Parker-Chan: He who drowned the World.
13. Ali Smith: Autumn.

Mai:

14. Ali Smith: Winter.
15. Ali Smith: Spring.
16. Ali Smith: Summer.
17. Ali Smith: How to be Both. Bare halvparten. Andre halvdel fenget ikke, og jeg har sluttet å tvinge meg selv til å lese ferdig bøker.

Juni:

18. Philip Pullman: His Dark Materials: Northern Lights.
19. Philip Pullman: His Dark Materials: The Subtle Knife.
20. Philip Pullman: His Dark Materials: The Amber Spyglass.

Juli:

21. Peter May: The Blackhouse.

[Musemus]

Akkurat nå leser jeg Diskomus på venteværelset. Skikkelig gøy bok!

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

Mars:

9. Clare Hunter: Embroidering Her Truth. Mary Queen of Scots and the Language of Power.

April:

10. Lars Saabye Christensen: Magnet.
11. Shelley Parker-Chan: She who became the Sun.
12. Shelley Parker-Chan: He who drowned the World.
13. Ali Smith: Autumn.

Mai:

14. Ali Smith: Winter.
15. Ali Smith: Spring.
16. Ali Smith: Summer.
17. Ali Smith: How to be Both. Bare halvparten. Andre halvdel fenget ikke, og jeg har sluttet å tvinge meg selv til å lese ferdig bøker.

Juni:

18. Philip Pullman: His Dark Materials: Northern Lights.
19. Philip Pullman: His Dark Materials: The Subtle Knife.
20. Philip Pullman: His Dark Materials: The Amber Spyglass.

Juli:

21. Peter May: The Blackhouse.
22. Peter May: The Lewis Man.
23. Peter May: The Chessmen.

[Blondie]

1. Kyrre Andreassen, Ikke mennesker jeg kan regne med
2. Kathinka Steenstrup, Hjerteråte
3. Lena Andersson, Uten personlig ansvar
4. Brynjulf Jung Tjønn, Lyden av noen som dør
5. Johan B. Mjønes, Spuria
6. Lars Saabye Christensen, Noen som elsker hverandre
7. Alexander Kielland Krag, Litt redd, bare
8. Hanne Ørstavik, Kjærlighet
9. Audun Lysbakken, I alle dager
10. Karl Ove Knausgård, Ulvene fra evighetens skog
11. Maria Navarro Skaranger, Jeg plystrer i den mørke vinden
12. Monica Goksøyr, Slemme jenter
13. Silje Bergum Kinsten, Hvor jeg ble av
14. Maria Kjos Fonn, Margaret, er du i sorg?
15. Erlend Loe, Muleum
16. Ida Hegazi Høyer, Ut
17. Benedicte Meyer Kroneberg, I beste mening
18. Line Baugstø, Evil grandma
19. Cecilie Enger, Himmelstormeren
20. Hilde Rød-Larsen, Sommertid
21. Kathrine Nedrejord, Sameproblemet
22. Erik Eikehaug, James Franco spytter når han snakker
23. Ellen Mari Thelle, Så vanskelig og så ufattelig enkelt
24. Therese Bohman, Andromeda
25. Thomas Korsgaard, Mente dere det
26. Erik Eikehaug, Alle elsker Kari
27. Stian Hjelvin Andersen, Takk, bare bra
28. Don Martin og Zeshan Shakar, Kan du høre byen puste ut
29. Carl Frode Tiller, Arbeidarhjerte
30. Roy Jacobsen, På randen av Vigeland

[Luftslottet]

Januar
1. Shirley Jackson: We have always lived in the castle

2. Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn!

3. Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.

4. Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!

5. Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.

Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)

7. Percival Everett: James (lydbok)

8. Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)

Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)

10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med

11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)

12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?

13. Anders Totland: Til døden skil oss

14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)

15. Tove Jansson: Sent i november

16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)

April

17. Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)

18. Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.

19. Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.

20. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.

21. Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.

Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.

23. Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!

24. Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.

25. Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.

26. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.

27. Maren Uthaug: 11%

28. Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!

29. Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.

30. Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.

31. Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.

Juni

32. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage

Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.

33. Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.

34. Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.

Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.

36. Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!

37. Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!

38. Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!

[Bayone]

Kun lydbøker her.

Januar:
1. Lars Kepler: Søvngjengeren
2. Gudrun Skretting: Vilma for alltid
3. Jussi Adler Olsen: Sju kvadratmeter med lås

Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen

Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv

April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen

Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende

Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen

Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)

5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)

6. William Gibson: Neuromancer.

7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng

8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.

9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.

10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.

11. Thomas Mann: Døden i Venedig.

12. Maren Uthaug: 11 %.

13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)

14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.

15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!

16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)

17. Carys Davies: Clear.

18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

Mars:

9. Clare Hunter: Embroidering Her Truth. Mary Queen of Scots and the Language of Power.

April:

10. Lars Saabye Christensen: Magnet.
11. Shelley Parker-Chan: She who became the Sun.
12. Shelley Parker-Chan: He who drowned the World.
13. Ali Smith: Autumn.

Mai:

14. Ali Smith: Winter.
15. Ali Smith: Spring.
16. Ali Smith: Summer.
17. Ali Smith: How to be Both. Bare halvparten. Andre halvdel fenget ikke, og jeg har sluttet å tvinge meg selv til å lese ferdig bøker.

Juni:

18. Philip Pullman: His Dark Materials: Northern Lights.
19. Philip Pullman: His Dark Materials: The Subtle Knife.
20. Philip Pullman: His Dark Materials: The Amber Spyglass.

Juli:

21. Peter May: The Blackhouse.
22. Peter May: The Lewis Man.
23. Peter May: The Chessmen.
24. Marit Kolby: Hva og når skal vi spise?

[Blondie]

1. Kyrre Andreassen, Ikke mennesker jeg kan regne med
2. Kathinka Steenstrup, Hjerteråte
3. Lena Andersson, Uten personlig ansvar
4. Brynjulf Jung Tjønn, Lyden av noen som dør
5. Johan B. Mjønes, Spuria
6. Lars Saabye Christensen, Noen som elsker hverandre
7. Alexander Kielland Krag, Litt redd, bare
8. Hanne Ørstavik, Kjærlighet
9. Audun Lysbakken, I alle dager
10. Karl Ove Knausgård, Ulvene fra evighetens skog
11. Maria Navarro Skaranger, Jeg plystrer i den mørke vinden
12. Monica Goksøyr, Slemme jenter
13. Silje Bergum Kinsten, Hvor jeg ble av
14. Maria Kjos Fonn, Margaret, er du i sorg?
15. Erlend Loe, Muleum
16. Ida Hegazi Høyer, Ut
17. Benedicte Meyer Kroneberg, I beste mening
18. Line Baugstø, Evil grandma
19. Cecilie Enger, Himmelstormeren
20. Hilde Rød-Larsen, Sommertid
21. Kathrine Nedrejord, Sameproblemet
22. Erik Eikehaug, James Franco spytter når han snakker
23. Ellen Mari Thelle, Så vanskelig og så ufattelig enkelt
24. Therese Bohman, Andromeda
25. Thomas Korsgaard, Mente dere det
26. Erik Eikehaug, Alle elsker Kari
27. Stian Hjelvin Andersen, Takk, bare bra
28. Don Martin og Zeshan Shakar, Kan du høre byen puste ut
29. Carl Frode Tiller, Arbeidarhjerte
30. Roy Jacobsen, På randen av Vigeland
31. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth,
Kul i brystet. Året vi ble syke

[Galathea]

⁵Januar:
1. Bloddråpetall (Ingrid Storholm)
Mars:
2. Skogen (Anne Sverdrup Thygesen)
Mai:
3. Stolthet og fordom (Jane Austen)
Juni:
4. 15. år (Vigdis Hjort)
Juli:
5. Mormor danset i regnet (Trude Teige)
6. Morfar pustet med havet (Truude Teige)
7. Stillstand (Agnes Ravatn)
8. Hvis det skulle komme et menneske (Thomas Korsgaard)
9. En dag vil vi le av det (Thomas Korsgaard)
10. En måtte nok ha vært der (Thomas Korsgaard )
11. Mente dere det (Thomas Korsgaard)
12. Hitra (Samuel Bjørk)

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

Mars:

9. Clare Hunter: Embroidering Her Truth. Mary Queen of Scots and the Language of Power.

April:

10. Lars Saabye Christensen: Magnet.
11. Shelley Parker-Chan: She who became the Sun.
12. Shelley Parker-Chan: He who drowned the World.
13. Ali Smith: Autumn.

Mai:

14. Ali Smith: Winter.
15. Ali Smith: Spring.
16. Ali Smith: Summer.
17. Ali Smith: How to be Both. Bare halvparten. Andre halvdel fenget ikke, og jeg har sluttet å tvinge meg selv til å lese ferdig bøker.

Juni:

18. Philip Pullman: His Dark Materials: Northern Lights.
19. Philip Pullman: His Dark Materials: The Subtle Knife.
20. Philip Pullman: His Dark Materials: The Amber Spyglass.

Juli:

21. Peter May: The Blackhouse.
22. Peter May: The Lewis Man.
23. Peter May: The Chessmen.
24. Marit Kolby: Hva og når skal vi spise?
25. James Rebanks: English Pastoral. An Inheritance.

[nolo]

1. Terry Pratchett: A Hat Full of Sky. Opattlesing.

2. Solvej Balle: Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.

3. Haruki Murakami: Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.

4. Martha Wells: All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.

5. Edvard Hoem: Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.

6. Maggie O'Farrell: After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.

7. Lea Ypi: Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.

8. S.J. Watson: Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!

9. Erika Fatland: Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.

10. Valerie Perrin: Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.

11. Ingeborg Arvola: Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.

12. Ingeborg Arvola: Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.

13. Haruki Murakami: Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.

14. Stuart Turton: The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.

15. Niels Fredrik Dahl: Fars rygg. Veldig fin og inderlig trist.

16. Ingvar Ambjørnsen: Ingen kan hjelpe meg. Elling analyserer Houllebecq. Underlig at jeg kjøpte denne bare timer før meldingen om at Ambjørnsen var død.