Banning

[nokon]

Eg reagerer og på bruk av banneord i media, særlig i barneprogram, inkludert "Herregud". Samtidig bruker eg den typen ord sjølv. Ikkje i utstrakt grad. Men innimellom for å understreke eit poeng, markere avsky eller liknande.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Hjemme hos oss er det jeg som får kjeft av ungene for banning. Jeg forbeholder meg retten til å banne når jeg blir skikkelig sint, knuser noe, slår meg eller når det bare passer knakende godt av andre grunner. Banneord er ord. Noen ganger passer de.

Ja, sånn. Og så har jeg skjønt at ungene er noe røffere i språket utomhus blant venner, men modererer seg innomhus, og jeg tenker at det er tegn på at de skjønner sosiale koder, og er fornøyd med det.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Hjemme hos oss er det jeg som får kjeft av ungene for banning. Jeg forbeholder meg retten til å banne når jeg blir skikkelig sint, knuser noe, slår meg eller når det bare passer knakende godt av andre grunner. Banneord er ord. Noen ganger passer de.

Jeg syns det er greit at ungene vet at banneord ikke er vanlige ord, og ikke passer i enhver setting. De får korrigering for banning.

Selv banner jeg nesten utelukkende skriftlig, og det er nok litt i utakt med resten av samfunnet. Jeg banner bare en sjelden, sjelden gang.

[Fjols]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ja, sånn. Og så har jeg skjønt at ungene er noe røffere i språket utomhus blant venner, men modererer seg innomhus, og jeg tenker at det er tegn på at de skjønner sosiale koder, og er fornøyd med det.

Dette.

Jeg er nordlending, men jeg tror faktisk ikke jeg banner særlig mer enn den øvrige befolkningen.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg synes det er veldig usjarmerende, og folk som banner i dagligtale er vanskelige å ta seriøst. Men nå er det veldig sjelden jeg treffer på noen som banner i det hele tatt.

Synes ikke noe om det. Barna banner ikke, kanskje fordi jeg heller ikke gjør det?

[Lykken]

Jeg korrigerer banning hos ungene, men regner dem som greit sosialt oppegående som skjønner av seg selv at mye banning ikke er ok. Regner med at eldste på 14 år banner blant kompiser, eller det har jeg hørt nede fra kjellerstua når de spiller. Jeg banner når jeg blir sint, slår meg eller blir opprørt. Er veldig lemfeldig med herregud-ordet. Jeg synes ikke banning i moderat mengde er verdens undergang, men hadde det vært i annenhver setning hadde jeg reagert.

[Neket]

Jeg syns også det er mye banning, men eneste grunnen til at jeg legger merke til det er at minste absolutt ikke liker det, så jeg må f.eks skifte kanal på radioen ca 45 ganger på hver biltur (hver gang en sang med banning kommer).

Jeg banner når jeg er sur, eldste banner endel, men så lenge det er tydelig at hun prøver å la vær når voksne er i nærheten lar jeg det passere. Mannen banner også når han er sur.

[Neket]

Jeg kan forresten fint banne på jobb, men jeg ville ikke gjort det på et foreldremøte f.eks. Man må se an publikum.

[Ru]

Det er 18-årsgrense for banning.

Poden sier "jæklig" en del. Det korrigerer jeg bare til veldig. Jeg gidder ikke kaste bort energi på å ta noe kamp utover det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Hjemme hos oss er det jeg som får kjeft av ungene for banning. Jeg forbeholder meg retten til å banne når jeg blir skikkelig sint, knuser noe, slår meg eller når det bare passer knakende godt av andre grunner. Banneord er ord. Noen ganger passer de.

Jupp. Egentlig banner jeg lite. Mannen banner endel mer, Hiawata har aldri bannet, bortsett fra en gang når han var tre år eller noe.

Jeg syns banning er helt greit. Jeg syns kjønnsbaserte banneord er ekle, men religiøse helt ok. Mannen kunne godt bannet litt mindre, men det er mer fordi jeg syns det blir for ensformig, og fordi det er ikke alltid det passer seg. Han kunne rett og slett utvidet banneordforrådet litt.

[Røverdatter]

Egentlig er jeg enig med Toffskij, banneord er bare ord. Men jeg ber ungene om å ikke banne når jeg hører dem gjøre det siden jeg vet at mange ikke liker banning. Og så banner jeg selvsagt selv når jeg syns det passer. Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Hjemme hos oss er det jeg som får kjeft av ungene for banning. Jeg forbeholder meg retten til å banne når jeg blir skikkelig sint, knuser noe, slår meg eller når det bare passer knakende godt av andre grunner. Banneord er ord. Noen ganger passer de.

Samme her. Jeg kan glippe ut med "faen" og "helvete" hvis jeg får vondt eller knekker en negl. Men det er ikke en del av min daglige tale - for jeg syntes det er utrolig stygt.

[Elise]

Jeg banner sikkert for mye, men prøver å ikke gjøre det blant barn, godt voksne eller elever. Får det ikke alltid til.

Ungene banner ikke så mye, jeg sier at de ikke skal gjøre det, men kjefter ikke. Og pleier å legge til at hvis de skal banne, så må de iallfall passe på å ikke gjøre det foran mormor.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg syns det er greit at ungene vet at banneord ikke er vanlige ord, og ikke passer i enhver setting. De får korrigering for banning.

Hvorfor er de ikke vanlige ord? Hva er i så fall et vanlig ord?

Jeg korrigerer ikke poden, men vi snakker om at ikke alle ord passer seg å bruke alltid og at noen kan reagere hvis han banner. Da sier jeg samtidig at det er noe han må velge selv, hvordan han vil oppfattes av andre.

Vi har en dansk omgangsvenn, og der er banning en veldig naturlig del av dagligtalen. Han snakket til de kranglende ungene sine på tbanen og sa "Nå er det faen meg nok, nå holder dere kjeft!" Det er vel en setning folk hadde fått totalt bakoversveis av om det ble sagt på norsk.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Egentlig er jeg enig med Toffskij, banneord er bare ord. Men jeg ber ungene om å ikke banne når jeg hører dem gjøre det siden jeg vet at mange ikke liker banning. Og så banner jeg selvsagt selv når jeg syns det passer. Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral.

Nå ville kanskje saken vært en litt annen om ungene mine bannet som sjømenn. Men det gjør de ikke, de er utrolig pripne helt av seg selv. Så da ser jeg ingen som helst grunn til å moralisere.

[Tjorven]

Jeg kan finne på å banne hvis jeg slår meg skikkelig eller blir veldig, veldig sint. Snuppa banner også, men vi forsøker å fortelle at det har mest effekt hvis bruken begrenses betydelig. Vi tillater altså banning, men bare for når det virkelig trengs.

Mannen min er nordlending. Han banner ikke, men bestekompisen hans har et "rikt" vokabular. Forklaringen ungene får på at han snakket sånn er at det er dialektavhengig. Selv om de har stusset på hvorfor deres egen far, med samme dialekt, ikke banner.

I tillegg er det ord jeg bruker jevnlig som jeg har skjønt at noen andre oppfatter som banning. Pokker er et eksempel på det.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvorfor er de ikke vanlige ord? Hva er i så fall et vanlig ord?

Jeg korrigerer ikke poden, men vi snakker om at ikke alle ord passer seg å bruke alltid og at noen kan reagere hvis han banner. Da sier jeg samtidig at det er noe han må velge selv, hvordan han vil oppfattes av andre.

Vi har en dansk omgangsvenn, og der er banning en veldig naturlig del av dagligtalen. Han snakket til de kranglende ungene sine på tbanen og sa "Nå er det faen meg nok, nå holder dere kjeft!" Det er vel en setning folk hadde fått totalt bakoversveis av om det ble sagt på norsk.

Hva mener du med vanlig ord?

Ordene i seg selv er da vanlige, men det er virkelig de fleste ord som brukes med en viss hyppighet. Det er å bruke ord som bannord som jeg synes ofte skaper mer negativt enn positivt ut av kommunikasjon.

Ordet kuk et ikke pr def et ord som uttrykker så mye negativt, men å bruke det som bannord synes jeg vel så godt som aldri bidrar til god kommunikasjon. Jeg ser noen veldig få unntak faktisk, men da snakker vi ikke om dagligbanning.

"Morrapuler" forstås ikke bokstavelig av dem som sier det heller, men jeg håper virkelig ikke ungene mine sier sånt.
Jeg vil ikke at de kaller folk for jævler heller selv om det ikke menes bokstavelig.


Det som kanskje er den største ulempen med sånne som banner mye er at de minster evnen til å nyansere språk på samme måte som dem som bruker superlativer for det meste. Nå kan nyanser komme fram på annet vis også, men jeg synes ofte sånne er vanskelige å tolke.

[007]

Jeg bruker ikke kjønnsord når jeg banner, bortsett fra at jeg feks kan kalle overgripere, ABB eller andre likemenn for "jævla pikk!" Ellers går det mest i de "vanlige" banneordene, ofte religiøse som satan og helvete.

[Fløyel]

Jeg kan si at "han er en skikkelig kødd!", det er vel det eneste kjønnsrelaterte banneordet jeg bruker.

Å si f.eks. "Jævlig fint", om noe som faktisk er fint, blir veldig feil - enten er en ting jævlig eller så er det fint. Hvis noe er "Jævlig bra" eller "Jævlig fint" - så anser jeg det som ironisk - dvs. det motsatte av bra og fint.

[Lavender]

Jeg banner ikke, barna mine banner ikke. Jeg synes det er svært usjarmerende. Men det hender at jeg banner i ren reflex, og sier unnskyld til barna som hører på. Samboer banner noe.

Barna synes Jan Ivar Jakobsen eller Mini, var drøy på Mesternes Mester, det samme med Idol dommere.