Julegaveannonser på Finn

[Barbarella]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Og jeg blir litt sur av å lese innlegg son dette.

Det finnes faktisk mennesker som ikke har råd til mat på julaften (og alle andre aftener gjennom året..). At disse barna ønsker seg iPad og pc synes ikke jeg er det minste rart. De ønsker seg jo bare det de ser "alle" andre har.

Nettopp. Barna mine har ikke mobil, nettbrett eller andre dyre ting på ønskelisten, men det er jo fordi de allerede eier det. Ikke nyeste eller dyreste modell, men det er helt uaktuelt at vi oppgraderer når de allerede _har_ så de klarer seg. Jeg går ut ifra at barna til de foreldrene som legger ut sånt ikke har f.eks mobil fra før, og synes ikke det er merkelig overhodet at de ønsker seg det samme som jevnaldrende har. Hadde det stått at "stakkars Kari (9) har bare en gammel, arvet iphone 5, men ønsker seg så sårt en iphone 6" så hadde jeg også syntes det var litt rart, men jeg har ikke sett noe som ligner på det i noen av disse annonsene.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Primrose, her.

Jeg ser at Hjelp oss å hjelpe er aktive her jeg bor også. Takk for tips, ser at jeg kan bidra her!

De er veldig aktive her i byen også. Skal opp med mat og noen gaver neste uke tenkte jeg. De gjør så mye bra for dem som trenger det.

[Harriet Vane]

Jeg tenker det er litt som de man ser i Luksusfellen. Eller som vi har diskutert tidligere; "summen av FP". Man ser at noen har iphone6, andre har nye salomski, atter andre har PC. Man antar at alle andre har alt dette. Det som er sannheten er at de fleste som har helt ok økonomi er nødt til å prioritere bort ting for å kunne ha råd til andre ting. Vi har helt ok økonomi, men går for arvetøy, brukte slalomski, en ipad på deling, arvetelefoner til ungene, restemat to ganger i uken og samme vinterjakke i flere år.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at pengene vi "sparer" eller lar være å bruke på klær eller slalåmski går til noe annet, som ferie eller restaurantbesøk, musikkinstrumenter eller andre morsomme ting. Da vi var studenter og småbarnsforeldre og hadde dårlig råd, så unte vi oss hverken restaurantbesøk eller nye telefoner, og vi skrev da ikke sutreannonser på finn fordi vi ikke kunne kjøpe det samme som dem som hadde jobb og bedre råd.

Ingen tvil om at det er kjipt å være fattig barnefamilie og kjenne på at alle andre har. Og fattige barn skal da få ønske seg alt i verden de også. Absolutt. Men jeg tror det er "summen av" som tildels er greia.

[Anne]

Jeg svarte faktisk på en sånn annonse der gutten i huset ønsket seg lego. Fikk til svar at om jeg kunne sortere slik at alle delene faktisk var med, samt byggeanvisning så ville hun ha det. Jeg svarte at jeg har 5kg lego samlet. Neitakk, fikk jeg tilbake. Hun ville heller vente til noe bedre ble tilbudt

[Input]

Det jeg ikke forstår, er alle som snakker om seg selv og egne prioriteringer. Det føles annerledes å prioritere å arve klær framfor å kjøpe nytt, når man har et reellt valg. Når man kan kjøpe nytt pentøy til jul f.eks. Eller kan si at "ok, barna mine arver alt av tøy, men vi kan reise på ferie og spise ut innimellom." Det er noe helt annet enn å måtte arve tøy og likevel ikke kunne reise på ferie. Å være i en sånn situasjon midlertidig fordi man er student, kan heller ikke sammenliknes med å vite at ungene dine skal ha det sånn hele oppveksten.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Anne, her.

Jeg svarte faktisk på en sånn annonse der gutten i huset ønsket seg lego. Fikk til svar at om jeg kunne sortere slik at alle delene faktisk var med, samt byggeanvisning så ville hun ha det. Jeg svarte at jeg har 5kg lego samlet. Neitakk, fikk jeg tilbake. Hun ville heller vente til noe bedre ble tilbudt

Det var litt spesielt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Det var litt spesielt.

Jeg er redd det nesten er gått litt inflasjon i å "trenge" hjelp på denne måten til jul. Noen av behovene som formidles via aktive (lokale) hjelpegrupper fremstår som bestillinger mer enn ønsker om hjelp. Jeg ønsker meg kalkun eller ribbe - MED tilbehør, liksom.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Anne, her.

Jeg svarte faktisk på en sånn annonse der gutten i huset ønsket seg lego. Fikk til svar at om jeg kunne sortere slik at alle delene faktisk var med, samt byggeanvisning så ville hun ha det. Jeg svarte at jeg har 5kg lego samlet. Neitakk, fikk jeg tilbake. Hun ville heller vente til noe bedre ble tilbudt

Eg har jo kjøpt all duploen, brio-toga og playmoen til Ungen på den måten. Det er sånn det er å kjøpe brukt.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det jeg ikke forstår, er alle som snakker om seg selv og egne prioriteringer. Det føles annerledes å prioritere å arve klær framfor å kjøpe nytt, når man har et reellt valg. Når man kan kjøpe nytt pentøy til jul f.eks. Eller kan si at "ok, barna mine arver alt av tøy, men vi kan reise på ferie og spise ut innimellom." Det er noe helt annet enn å måtte arve tøy og likevel ikke kunne reise på ferie. Å være i en sånn situasjon midlertidig fordi man er student, kan heller ikke sammenliknes med å vite at ungene dine skal ha det sånn hele oppveksten.

Eg skjønner veldig godt kva du seier og eg veit veldig mykje om å vere den eine som ikkje har det Alle Andre har, gå i arvetøy og verken ha råd til eller få lov til mykje av det dei andre gjorde i oppveksta, alltid reise på ferie til besteforeldre og så vidare. Og eg veit at det kan ikkje sidestillast med å ha midlertidig dårleg økonomi ein periode. Så klart det er noko heilt anna enn å velje å kjøpe brukte leiker av miljøhensyn, slik vi gjerne gjer.

Men HI i denne tråden handler om organisasjonar versus private initiativ til å be om hjelp. Vi kjøper nye julegaver som Ungen skal få ta med seg og gi på Fattighuset i regi av barnehagen. Eg trur at ein slik organisasjon er flinkare til å delegere og fordele etter behov, enn folk som roper "Stakkars meg" på internett. Eg vil enten hjelpe folk eg kjenner som eg ser at har eit reelt behov - og det gjer eg med glede. Eller så vil eg gi til organisasjoner som fordeler vidare.

Eg trur ei slik annonse eller eit oppslag i VG eller liknande genererer så mange gaver til den eine familien at det blir skeivfordelt. Det er vel eit par år sidan det var eit intervju i ei avis som skapte ganske stor giverglede, med ei aleinemor som bare spiste fiskepudding. Ho fekk gratisbillettar til det eine og det andre etter avisoppslaget. Det same gjeld den der bloggen til Pappa til to, som fekk massevis av gaver. Eg vil heller gi mine bidrag til ein organisasjon som fordeler det utover i bredden, i staden for å vere ein av hundre som støtter denne eine organisasjonen.

Eg veit at eg har det godt og at eg har heilt greit økonomi viss eg prioriterer litt. Eg veit at det ikkje kan likestillast med den situasjonen foreldra mine var i, då eg veks opp. Men eg trur at ein gave til kvar av femti familier, delegert via ein seriøs organisasjon er ein finare ting å gjere enn at alle dei femti givarane skal gi til den eine som annonserer på eige initiativ.

Og så trur eg ein del av desse som roper om fattigdom treng litt realitetsorientering med tanke på kva alle andre faktisk har.