Skolevesker til 11000

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg synes det er et hav av forskjell mellom å skjemme bort ungene sine på en slik måte at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og det å kjøpe en iPhone barnet ønsker seg til jul i en familie med ellers moderat forbruk.

Ja, selvfølgelig. Men må de ha den nyeste typen mobil/iphone, ipad, pc, flatskjerm, CG-jakke og andre typer siste "mote"? Vi prater ikke om moderat forbruk og en og annen dyr ting en sjelden gang. Vi prater om de som kanskje fører an i gjengen på skolen, som alltid har det siste og nyeste og som gjerne flasher og kommenterer andre. Det har vel alltid eksistert og vil alltid eksistere så lenge det finnes foreldre som anser det som helt greit. Jeg tør påstå at disse foreldrene ikke tenker spesielt langt. Mine unger får også dyre ting, dog ikke klær, men jeg er absolutt interessert i å ikke føre an i kjøpepress og vil gjerne være reflektert og moderat på området. Og tror det hjelper hvis de fleste foreldre i et skolemiljø følger på.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Ja. Jeg kjøper meg fri fra barnet mitt.

Hadde jeg kjøpt TV, PC og iPad til begge mine hadde det absolutt gjort konfliktnivået her i huset lavere og jeg hadde fått mer fred og ro i stua. Det er det ikke tvil om heller. Men om de på sikt hadde blitt gladere barn, og om det hadde vært lurt, det tror jeg ikke. Jeg greier bare ikke forstå motivasjonen bak. Mine er selvfølgelig verdens fineste og smarteste og mest verdifulle barn, men jeg greier ikke koble det til at de skal ha enda mer enn de allerede har. Er det gleden man selv får ved å gi barnet noe det ønsker seg? Er det for å trekke venner til huset? Jeg greier rett og slett ikke å forstå tankegangen bak.

[Vianne Rocher]

Uten å legge sten til kamelen din, Lykken. Men hvor ligger forskjellen mellom det å kjøpe iPhone og det å kjøpe klær av "riktig" merke? Enten man har gitt etter selv, eller om man var den som førte an, er man jo uansett med på å etablere en forventning og kanskje også et slags press?
Jeg forstår at det med iPhonen ikke er representativt eksempel på forbruk i din familie sånn ellers, forresten.

[Pebbles]

I begynnelsen av tråden ble det hevdet at det bare r fordommer at det er mer kjøpepress og materielt fokus på Oslo vest enn andre steder. Mener man noe annet, så har man fordommer - det er likt overalt, press overalt.

Dette vil jeg påstå er en sannhet med ganske store modifikasjoner. Det vil alltid være klær/gjenstander som er i motebildet og derfor ekstra stas å ha, overalt, men i hvor stor grad dette er nødvendig for inkudering tror jeg er ganske varierende. Jeg husker at jeg var glad for å bo litt utenfor byen da jeg var tenåring. Vi var også opptatt av merker, men det var helt greit å ikke ha merkeklær også. Ingen big deal. Mens søskenbarna mine som bodde i byen kunen fortelle om et vanvittig kjøpepress i forhold til det jeg var vant til. Nå ser jeg også stor forskjell mellom de to videregående skolene i byen min. På den skolen jeg jobber, er det rimelig avslappet mtp merker og veldig få veldig dyre klær og vesker. I dag tok jeg et overblikk i klasserommet, og noterte meg at flertallet har skolebøkene sine i PC-sekken de alle får ved skolestart. På den andre skolen, er det et helt annet merkepress, og det er i større grad viktig for å være inkludert. Det er da en kjempeforskjell, synes jeg, om klærne/gjenstandene føles nødvendig for inkludering, og jeg synes det er litt tøysete å hevde at dette er akkurat likt overalt.

For meg er det et poeng å roe ned kjøpepress. Jeg husker jeg syntes det var litt pinlig å bruke dyre merkeklær vi arvet til guttene da de var små - jeg står ikke inne for å kjøpe rådyre klær til små barn i verste voksealder. Da eldste trengte mobiltelefon i 3. klasse, hadde vi en iPhone som mannen hadde byttet ut liggende i en skuff som han kunne ha fått, men vi ga han heller en billig, mer robust telefon fordi vi ikke hadde lyst til å bidra til å hype dyre smarttelefoner til små barn. Når dette er sagt, så er jeg ingen motstander av å kjøpe klær og gjenstander av god kvalitet. men jeg synes det er et poeng å være bevisst hva man kjøper, hvorfor og hvilke ringvirkninger det evt. kan ha. Jeg vil definitivt veldig gjerne at guttene skal vokse opp i et miljø hvor materielle greier ikke har latterlig stor betydning.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg hadde kjøpt en helt annen telefon, ja. Klapptelefon i utgangspunktet, Samsung Galaxy Y hvis det var viktig med kamera. Helt konkret trenger man ikke I-phone på noe tidspunkt i livet, men på et eller annet tidspunkt tar man ikke den avgjørelsen for barna sine lenger. Det er når de tjener penger utenfor huset og fullt ut finansierer den selv i vårt tilfelle.

Det er surrealistisk at det i det hele tatt er snakk om at barn på 10 år trenger I-phone synes jeg. De trenger tilgang til telefon og tilgang til en pc, men de trenger på ingen måte å eie egen pc eller egen smarttelefon. At de har lyst på er en helt annen sak - men det kommer jo stort sett av at de har sett andre ha det.

Dessuten er jeg enig med Bokormen i at det er av ny dato at barn skal eie og ha alt voksne har (eller mer), jeg synes det skal være en greie å glede seg til å tjene egne penger og kunne skaffe seg de man ser voksne har.

Han er ikke ledende i klassen - det er en solid andel som allerede har iPhone. Dog kanskje ikke 5'ern men det handler vel mest om at den ikke var på markedet da de fikk sin telefon. Både jeg og Mannen har iPhone - dermed er det greit å kjøpe en telefon vi kjenner bruken på. Og Ungen har en mye mer avansert bruk av telefonen enn det for eksempel Mannen har. Ungen "trenger" sikkert ikke en iPhone, men jeg klarer ikke helt å se hvorfor han ikke skulle få det når han trengte en ny telefon.

[Røverdatter]

***

[Anne C]

Jeg må innrømme at eldste har overtatt min gamle iPhone, begge gutta har hver sin iPad første genereasjon, elsdste har egen PC, og minsten bruker mitt gamle vrak av en bærbar. De er jo ganske bortskjemte, men de får ikke hva de vil til enhver tid. De har dog yttertst få dyre klesplagg.

[Røverdatter]

Jeg kom plutselig på at jeg fikk min iPhone av pappa.

Kanskje jeg kan prøve å få han til å kjøpe en Canada Goose til meg om jeg lover å gå til sydpolen.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Uten å legge sten til kamelen din, Lykken. Men hvor ligger forskjellen mellom det å kjøpe iPhone og det å kjøpe klær av "riktig" merke? Enten man har gitt etter selv, eller om man var den som førte an, er man jo uansett med på å etablere en forventning og kanskje også et slags press?
Jeg forstår at det med iPhonen ikke er representativt eksempel på forbruk i din familie sånn ellers, forresten.

Si det. Jeg føler at klær er et gjentagende bruksområde som slites, vokses ut av og som det generelt må kjøpes en del av i løpet av et år. Hvis alle plagg skal være av det og det merke, alt fra underbukser til bukser, gensere, jakker, skjerf og luer så er det en annen ting enn en mobil i julegave. Men du har sikkert skjønt at jeg er ambivalent til mobilkjøpet og generelt er mer forsiktig der enn mannen min. Og ja, det er jo vanskelig. Enten gir man etter eller leder an. Jeg vil tro de fleste foreldre vil gi etter på en eller to ting oppover årene, men jeg mener fortsatt at man bør ha et veldig bevisst forhold til hele problemstillingen. Og det å forsvare jakker til 7000 synes jeg er en del av det. Jeg håper jeg klarer å stå imot et sånt ønske/krav dersom et skulle oppstå.
Vi har f.eks venner i nabokommunen og der er det visst helt vanlig at barn vet hva foreldrene tjener og spør helt åpenlyst andre om hva deres foreldre tjener. Får sånt grobunn i et skolemiljø så tror jeg CG jakker og høyt prisnivå på det meste leder an.

[Bokormen]

Barna mine skal slippe å være motstykker til forbrukssamfunnet altså, om noen tror det etter mine innlegg her nå. Jeg tror det kan være viktig å ha noe av det "alle andre" har, og eldste ønsker seg nå gjerne gavekort eller penger til jul og bursdager, slik skaffet hun seg egen pc blant annet. Men jeg ønsker ikke å skape større avstand enn det som allerede er blant unger, og som sagt, jeg greier ikke forstå gleden eller motivasjoen for at barna skal ha "alt".

[Hyacinth]

Jeg kommer ikke til å kjøpe noen iPhone til mine unger inntil videre, ihvertfall. Jeg vil heller bruke pengene på f.eks. reise. Det er viktig for meg. Min eldste (12 i år) har en klapptelefon til 300 kr med kontaktkort med fri familie slik at hun kun har brukt 50 kr av kontantkortet på to år. Billigste tekefonen ever. Hun fikk telefon fordi hun har en funksjonshemming som gjør at hun trenger den. Niåringen har ikke tekefon, han har ikke behov for det. Begge låner våre telefoner når de ringer til venner. Det gjør også vennene deres (altså, ikke våre telefoner).

[apan]

Jeg synes heller ikke en enkelt iPhone eller noen dyre plagg (dog ikke i ekstremprisklassen) er det som egentlig er greia her. Greia er jo det at barn fra ung alder skal ha "alt", og at det baller på seg videre (og nedover i alder). Spørsmålet er ikke egentlig prisen, men i hvilken grad vi ønsker å bygge opp under ekstrem merkebevissthet og "moteforbruk" fra barna er ganske små. Slik at man i en alder av 17 ender med alt det nyeste av elektronikk, rådyr jakke, lue til en tusenlapp, svinedyr veske og ditto sko.

Jeg ser at mange sier at små barn har en laptop "fordi mannen jobber med data" eller "fordi vi hadde en gammel". Jeg ser ikke relevansen. Både jeg og min mann kunne skaffet en gammel laptop, men barna mine trenger ingen. Det er ikke penger som gjør at de ikke får alt, men at de rett og slett ikke trenger alt, og at jeg ikke vil de skal ha alt. Det er ikke penger som gjør at jeg ikke spiser sjokolade hver dag heller.

Jeg har ofte lyst til å kjøpe noe til dem for å gjøre dem glad. Av og til gjør jeg det, men veldig ofte lar jeg være fordi jeg rett og slett tenker at de får nok. Jeg tror ikke de har det spesielt nøkternt, helt midt på treet, men jeg forsøker å være bevisst i forhold til dette. For meg er det et viktig verdivalg. Jeg noterer meg at andre har andre verdivalg. Jeg synes ikke de andre valgene er mindreverdige, og selvsagt tolererer jeg dem. Jeg har jo ikke noe med det. Men det er ikke valg jeg ville gjort, og jeg skulle jo ønske at alle var bevisste i forhold til forbrukergenerasjonen jeg mener vi er iferd med å skape. Ofte skulle jeg ønske at jeg selv var mer bevisst også. Det er ikke alltid jeg er fornøyd med egne valg rundt dette i ettertid.

Jeg vet ikke noe om andre bosteder, men noe av det jeg liker ved der jeg bor er at jeg føler at de fleste andre har et noenlunde likt syn på dette som meg.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jeg kom plutselig på at jeg fikk min iPhone av pappa.

Kanskje jeg kan prøve å få han til å kjøpe en Canada Goose til meg om jeg lover å gå til sydpolen.

Vi kan gå sammen, kan vi ikke?

Jeg fikk min ipad av pappa fordi han fikk i gave av firmaet og hadde selv. Han visste jeg ønsket meg, men ikke tok meg råd til å kjøpe.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Vi kan gå sammen, kan vi ikke?

Jeg fikk min ipad av pappa fordi han fikk i gave av firmaet og hadde selv. Han visste jeg ønsket meg, men ikke tok meg råd til å kjøpe.

Jeg vant Ipaden min i en konkurranse.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg synes heller ikke en enkelt iPhone eller noen dyre plagg (dog ikke i ekstremprisklassen) er det som egentlig er greia her. Greia er jo det at barn fra ung alder skal ha "alt", og at det baller på seg videre (og nedover i alder). Spørsmålet er ikke egentlig prisen, men i hvilken grad vi ønsker å bygge opp under ekstrem merkebevissthet og "moteforbruk" fra barna er ganske små. Slik at man i en alder av 17 ender med alt det nyeste av elektronikk, rådyr jakke, lue til en tusenlapp, svinedyr veske og ditto sko.

Jeg ser at mange sier at små barn har en laptop "fordi mannen jobber med data" eller "fordi vi hadde en gammel". Jeg ser ikke relevansen. Både jeg og min mann kunne skaffet en gammel laptop, men barna mine trenger ingen. Det er ikke penger som gjør at de ikke får alt, men at de rett og slett ikke trenger alt, og at jeg ikke vil de skal ha alt. Det er ikke penger som gjør at jeg ikke spiser sjokolade hver dag heller.

Jeg har ofte lyst til å kjøpe noe til dem for å gjøre dem glad. Av og til gjør jeg det, men veldig ofte lar jeg være fordi jeg rett og slett tenker at de får nok. Jeg tror ikke de har det spesielt nøkternt, helt midt på treet, men jeg forsøker å være bevisst i forhold til dette. For meg er det et viktig verdivalg. Jeg noterer meg at andre har andre verdivalg. Jeg synes ikke de andre valgene er mindreverdige, og selvsagt tolererer jeg dem. Jeg har jo ikke noe med det. Men det er ikke valg jeg ville gjort, og jeg skulle jo ønske at alle var bevisste i forhold til forbrukergenerasjonen jeg mener vi er iferd med å skape. Ofte skulle jeg ønske at jeg selv var mer bevisst også. Det er ikke alltid jeg er fornøyd med egne valg rundt dette i ettertid.

Jeg vet ikke noe om andre bosteder, men noe av det jeg liker ved der jeg bor er at jeg føler at de fleste andre har et noenlunde likt syn på dette som meg.

Signerer deg på dette, igjen. I denne diskusjonen har vi veldig likt syn.

Forleden, da vi spiste middag, sa min 8-åring: "x er heldig, hun har så mange leker og får så utrolig mye". Da måtte jeg ta en prat med henne om dette og forklare at hun faktisk ikke er heldig. Jeg forklarte henne at det er fint å kunne ønske seg ting eller spare til selv. Noe mer enn dette sa jeg ikke.



Hun har foreldre som ikke tar henne med ut på tur, men foretrekker å være inne en hel helg og slappe av. Jeg tror at hun får disse tingene for å "være grei" slik at de på en måte kjøper seg litt fri. Jeg kunne ikke vært mer uenig i hele greia, men det er en annen sak. Jeg har ingenting med det. Vi har ulike verdier, hennes foreldre og jeg. Jeg har ingen som helst ønske om å lede an i klassen og lage merkepress og kjøpepress. Vi bor i et dyrt område, mange CG jakker, Porscher og enormt dyre hus her. I klassen er det ikke lik økonomisk situasjon. Da jeg arrangerte bursdag valgte jeg å ikke velge en dyr bursdag, jeg vil ikke lede an.

Er også enig i hva Lykken sier og står for.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Signerer deg på dette, igjen. I denne diskusjonen har vi veldig likt syn.

Forleden, da vi spiste middag, sa min 8-åring: "x er heldig, hun har så mange leker og får så utrolig mye". Da måtte jeg ta en prat med henne om dette og forklare at hun faktisk ikke er heldig. Hun har foreldre som ikke tar henne med ut på tur, men foretrekker å være inne en hel helg og slappe av. Jeg tror at hun får disse tingene for å "være grei" slik at de på en måte kjøper seg litt fri. Jeg kunne ikke vært mer uenig i hele greia, men det er en annen sak. Jeg har ingenting med det. Vi har ulike verdier, hennes foreldre og jeg. Jeg har ingen som helst ønske om å lede an i klassen og lage merkepress og kjøpepress. Vi bor i et dyrt område, mange CG jakker, Porscher og enormt dyre hus her. I klassen er det ikke lik økonomisk situasjon. Da jeg arrangerte bursdag valgte jeg å ikke velge en dyr bursdag, jeg vil ikke lede an.

Er også enig i hva Lykken sier og står for.

Forklarte du ungen din at vennen hennes ikke er heldig fordi hun har teite og dårlige foreldre?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Forleden, da vi spiste middag, sa min 8-åring: "x er heldig, hun har så mange leker og får så utrolig mye". Da måtte jeg ta en prat med henne om dette og forklare at hun faktisk ikke er heldig. Hun har foreldre som ikke tar henne med ut på tur, men foretrekker å være inne en hel helg og slappe av.

Sa du dette til barnet ditt? Går det ikke an å si at familier er forskjellige - og prioriterer forskjellig? Å snakke ned foreldrene til barnas venner ville jeg aldri gjort, selv om jeg er uenig i valgene de tar.

[Polyanna]

Jeg håper jeg misforstod hva du skrev der!

[Mamari]

Jeg tror du forskrev deg Millact.

[oslo78]

Jeg tror også at millact skrev det hun sa på en annen måte enn hun sa det.