Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

[millact]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Nå er ikke vi gift lenger, men jeg kjenner meg godt igjen i det Vixen skriver. Nå gjør jeg visst alt.

Jeg tok feil, litt. Barna er hos faren i dag, han hentet på skole og bhg. Skolesekken var tømt for matboks og flaske, første gang det har skjedd. Stod fint på kjøkkenbenken hos meg. Han ringte og ba meg ta hjem våt/skitten dress fra bhg slik at den kunne tørke (Jeg jobber vegg i vegg). Det er håp!

[OlleVia]

Det er jeg som er logistikkansvarlig og organisatoren her hjemme, men på den annen side, så er det mye jeg ikke bryr meg om. Går igrunn mest på det hverdagslige, en del ting fikser han. Men huske å kjøpe bursdagspresanger, lege og ikke minst holde styr på betaling av regninger DET gjør jeg. Særlig sistnevnte må jeg ha full oversikt over.
Det var vel mer jeg irriterte meg over tidligere, nå har jeg bare innsett at sånn er det. Nå må det legges til at jeg er i mye større grad en planlegger og organisator av natur, mens han er ikke det.

[Einhyrningur]

Vi organiserer ganske mye begge to. Han er nok unntaket som bekrefter regelen.

[Synnemor]

Før pleide mannen si at jeg var adm.dir. i Synnemorfamilien mens han var finansminister. Etter at jeg skiftet jobb er hans finansministerstilling truet, men adm.dir. jobben min består av en eller annen grunn.

Mannen er flink til å gjennomføre arbeidsoppgaver i heim og når det gjelder unger, men det er jeg som står for planlegging og organisering og sier hva som må gjøres. Grunnen er ikke at han ikke klarer det, men han sier han ikke gidder bruke tid på det fordi han vet jeg har full kontroll på det som skal skje. Det har nok litt med mitt behov for kontroll å gjøre. Han er ikke like flink til å se hva som må gjøres av de mer usynlige tingene før de plutselig ER der. Å vaske en skitten bil er intet problem, ei heller måke snø eller klippe gress. Det er nemlig oppgaver man SER trenger bli utført. Å planlegge hvordan man koordinerer det å få tre unger i hver sin bursdag (med gaver!), to på overnatting samtidig som man skal på to håndballturneringer på hver sin side av fylket neste dag (vår helg denne uka..), not so much. Han har jo fått med seg at disse tingene skal skje hver for seg, men skjønner ikke at det genererer behov for planlegging så det ikke blir kaos idet showet starter.

Han kan godt hjelpe barna med lekser, men jeg må si fra om at det må gjøres. Jeg sjekker ukeplaner og har barna prøver i løpet av uka passer jeg på at de høres i pensum flere dager før prøven. Mannen ser hva som er lekse til neste dag og prøvehøring blir da gjerne sent på kvelden dagen før.

Kort sagt kan jeg konkludere med at mannen og jeg deler ganske likt på arbeidsoppgaver hjemme, men alt som heter organisering tar jeg meg av i tillegg. Jeg bruker derfor mer tid på famile-og heimsaker enn han selv om det ikke ser slik ut utenfra.

Og ja, det er jeg som har laget julekalenderen. Kl 0200 i natt, når alle andre av dagens oppgaver var unnagjort.

[Najade]

Jeg organiserer og planlegger mest, ikke fordi jeg er veldig god på det eller liker det, men fordi det må gjøres.

Jeg irriterer meg mindre over det etter at jeg delegerte mer til mannen av rene oppgaver. Så her ser det ut som om mannen gjør mer enn meg, henter og bringer i barnehagen f.eks.
Men jeg orker ikke å både ta halvparten av alle utfører-oppgavene, og være bestiller-enhet i tillegg (litt preget av bestiller/utfører-modell i Oslo kommune).

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg observerer også dette merkelige fenomenet, at likestillingen på hjemmebane ser ikke ut til å ha kommet særlig lengre siden åtti-nittitallet. På andres hjemmebane, altså.

Ganske så utrolig hvor stort avviket er fra teori til praksis i de mange hjem. Jeg har mange venninner som legger igjen "huskelapper" til mannen når de er bortreist med detaljer om bekledning, bursdager og aktiviteter de må huske. Ikke sjelden snakker de også om at partneren eller mannen sitter "barnevakt" for egne barn.

Jeg tror det er feil fokus å stadig skylde på menn, at de ikke tar mer ansvar i heimen osv. I veldig mange tilfeller er det kvinner som må skjerpe seg og slutte med dette enorme kontrollbehovet og detaljstyringen som mange ser ut til å ha.

[Inagh]

Det er, uten tvil, jeg som er logistikksjefen i vårt hjem, all den tid mannen drar på jobb før vi andre står opp og ikke kommer hjem før resten av familien er hjemme. Slik er det blitt pga pendlervei, og det er ikke aktuelt å endre noe på dette.

Sånn ellers, det er jeg som forteller hva som skal gjøres hvor, og når, i huset med. Mannen min er sveiseblind for sine omgivelser, og hadde ikke jeg tatt tak i ting, hadde ikke noe blitt gjort, enkelt og greit.

Gubben skulle gjerne tatt mer del i logistikken, og tro meg, han får sitt i helgene.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg tror det er feil fokus å stadig skylde på menn, at de ikke tar mer ansvar i heimen osv. I veldig mange tilfeller er det kvinner som må skjerpe seg og slutte med dette enorme kontrollbehovet og detaljstyringen som mange ser ut til å ha.

Jeg synes dette er litt urettferdig, og jeg har egentlig ventet på det. Egoistiske, slemme damer som tar all kontroll, og stakkars ryggradløse mannen som blir feid av banen av dominererende kvinnfolk.

Jeg skylder ikke på menn, jeg skylder ikke på noen, synes ikke det har noe for seg, men selv om jeg henger lapper med påminnelse på kjøleskapet og sier attpåtil det som står på lappen - høyt - evner han ikke å komme på det, ei heller planlegge å kjøpe bursdagspresangen til det evt. selskapet eldstemann skal i. Foreldremøter o.l. får han på SMS, men han husker det aldri. Han har kontroll på det som skjer på jobb, det som har med skole, barnehage, mat, hus og alt annet klarer han ikke å huske på.

Å planlegge, tenke langt fremover, se det som må sees og ordne alt som har med logistikk og timing og sånn krever noe av en, og jeg tror rett og slett at det er en egenskap alle ganske enkelt ikke innehar. De, og jeg snakker kvinner så vel som menn, mangler evnen, for som i vår husstand går det ikke på viljen, ihvertfall. Mannen kan komme hjem å si at han har dårlig samvittighet, han skal se mer, gjøre mer, involvere seg mer, men det skjer ingenting.

Vi fikk bestekompisen hans + dame på besøk her om dagen, og jeg ble litt stessa. Både mtp plass, maten jeg må lage, at det skulle være juleverksted i barnehagen, at mellomsøs har vært syk og litt til, og han sa til meg at jeg må ikke stresse, så før jeg kjørte avgårde til barnehagen med to av ungene sa jeg at han kunne jo reie (?) opp til dem, men da jeg kom hjem hadde han begynt litt, ingen mat var planlagt, og minsten hadde ikke fått morgengrøt enda. Jeg fant ut hva folk ville ha, satt meg i bilen, kjøpte all maten, lagde mat og så viste det seg at de skulle ikke overnatte likevel, så jeg slapp å finne frem dyner, sengetøy o.l. Normalt sett ville jeg planlagt og snakket med mannen om mat og gjort innkjøp dagen før, men pga mellomsøs ble det ikke sånn. Og han ville aldri, aldri tatt opp noe sånt, altså planlagt og forldelt oppgaver for helga, maten, overnatting og den slags. Han er ikke typen til det, men tar det mer som det kommer. Han ville sikkert redd opp senga sekundet før de skulle legge seg, kjøpt mat når han var så sulten at nå må det mat til.

Men jeg blir litt oppgitt når man skal gjøre innsatsen jeg føler at jeg gjør, at jeg må gjøre, om til et problem jeg har. Uten å ha såre tær, altså.

[Lisa]

Som du sier Skremmeren handler det jo om planlegging og logistikk. Menn ser ut til å fikse det helt fint i yrkeslivet men ikke som del av familien AS. Det er akkurat samme prinsippet. Jeg nekter å godta at menn genetisk sett lettere skal kunne klare dette som ingeniører eller sjåfører en de evt måtte klare på hjemmebane. Det handler vel mer om hva man slipper unna med fordi "de er så håpløse" på slike ting.

Sorry altså men jeg har så altfor mange venninner som uffer seg over dette kontinuerlig, og de er alle, uten unntak, selv hovedproblemet. Så ja, jeg generaliserer ut fra de jeg kjenner .....

[-ea-]

Enig med Lisa. De trenger ikke bry seg, hvis dama alltid trår til og berger situasjonen for dem. Må man reie opp flere timer i forveien, det holder da å gjøre det sekundet før leggetid? Hos meg risikerer de til og med å måtte gjøre det selv, de som skal overnatte her, og det er jeg vant til hos andre også. No big deal.

[lalill]

Samboaren min blir stadig betre til å ta del i drifta, men det går ofte skeis. Han er generelt dårleg til å planleggja, og seier sjølv det er fordi mora alltid tok seg av alt så han visste at ting ordna seg. Det har ho vel eit visst behov for enno...

[Kirsebær]

-Ea- og Lisa: Mulig det er sånn mange damer har et kontrollbehov, men da tror jeg heller jeg vil se på den biten som omhandler forventet standard.

Jeg er ingen strøken familieberte med interiørkataloger og fargekodete barn. Kanskje heller noe i den andre enden av skalaen. Men jeg har jo mine tanker og syn på hvordan ting skal være. Barna skal ha rene, hele klær. Barna skal være rene. Middagen skal de fleste dagene være sunn. Osv.
For at disse standardene skal oppfylles må det planlegges. For om Poden skal være ren må noen minne ham på/hjelpe ham å dusje jevnlig mellom lek, idrett, lekser og andre ting som skjer. Og for at middagen i hovedsak skal være sunn, må vi handle inn sunn mat og planlegge måltidene. For når maten skal inntas mellom håndball, dans, lekser og voksenaktiviteter må ting være klart på forhånd.

Sambo ser ikke at hvis han skal ha tid sammen med ungene denne uken bør det skje på mandagsettermiddag. Resten av uken er full av ting som skal skje.
Siden min standard sier noe om at foreldre skal være aktive i sitt forhold til barna vet jeg dette. Jeg vil finne på noe med ungene på mandag, fordi jeg vet at det er den muligheten jeg har denne uka.

Sambo driter i om han/vi spiser ensidig eller usunt. Så han trenger ikke planlegge mat og variasjon. Min standard er litt høyere og krever altså planlegging og litt tankevirksomhet.

Kontrollbehovet øker selvsagt parallellt med forventet standard.

[Gaia]

Nå måtte jeg tenke gjennom, og svaret her er egentlig nei. Jeg har stort sett litt mer oversikt, men mannen tar minst like mye ansvar for å planlegge og organisere som det jeg gjør. Det er blant annet stort sett han som setter oss ned med kalenderen for å planlegge logistikken i ukene fremover, mens det er jeg som har oversikt i hodet over hva som må legges inn. Han gir beskjed når vi er tomt for andre ting en mat, jeg sørger for at det handles inn.

Vi har et forhold som er basert på at vi begge er ansvarlige for at familien skal hå rundt, og ingen av oss syns det er spesielt slitsomt at den andre er borte. Barna får litt dårligere kvalitet på middagen de gangene jeg er borte og klesskapene er stort sett tomme, og kleskurvene fulle de gangene han er borte. Men ellers er det ingen som stryker med med hånden i brødboksen her i huset. Barna får med seg det de skal og kommer seg på det de skal, uavhengig av hvem av oss som følger det opp.

[ming]

Her har det jevnet seg ut med årene. Før hadde jeg nok bukta og begge endene hva kontroll og oversikt gjelder, selv om vi utførte omtrent like mange oppgaver. Nå er oversikt og kontroll også høvelig jevnt fordelt. Jeg har ikke pakket en eneste barnehagebag siden minstemann begynte i barnehagen, men det mangler aldri skiftetøy eller bleier der likevel, jeg husker ikke når fjerdeklassingen har gym, men han har med gymtøy når han skal (og husker det ikke selv), jeg får ingen e-poster fra håndballen, men mannen har oversikt over treninger og kamper. Han var hjemme med sykt barn her om dagen, og da kom jeg hjem til nyvaskede vinduer - uten at jeg hadde bedt om det.

Ukesmenyer er det fortsatt jeg som skriver, men det er fordi jeg lager maten. Og julegaver er jeg ganske enerådende på.

Det er helt uproblematisk for meg å reise bort en uke eller flere. Jeg trenger ikke gi instrukser om noen verdens ting, faktisk. Sånn hadde vi neppe hatt det om kontrollbehovet mitt var like stort som da jeg var yngre. Jeg kan ikke himle med øynene over klærne minsten har på, og så forvente at mannen skal fortsette å finne fram klær uten å spørre meg, f.eks. Og skal han følge opp håndballen, kan ikke jeg drive og mase hver torsdag om han har sjekket terminlista ift kamper i helga, eller gnåle om at jeg ville skrevet ut terminlista og hengt den på kjøleskapet - nei, jeg må faktisk stole på at en voksen mann klarer å ha oversikten.

Nå insinuerer jeg ikke at alle damer er kontrollfriker som ikke slipper mannen til på sine premisser, men innrømmer at det nok var årsaken til skeivfordeling her før.

[Serafin]

Jeg tar det aller meste. I en bitteliten periode prøvde vi å dele på oppfølgingen til storebror, men det ble kaos. Så nå tar jeg alle telefoner, skriving av Mail, brev og søknader og er på alle møter. Madammen er med på de fleste, men må vi dele oss, så drar jeg.
Det siste året har hun tatt mer av legetimer pga sykdom, mens jeg tar der som har med oppfølging å gjøre.

Middagslister, bursdager etc etc etc er det jeg som har kontroll på. Madammen er nok litt bortskjemt...

[Guttemammis]

Her ble mannen mye flinkere etter vi flyttet og jeg fikk reisevei.
Nå MÅ han også følge med.
Og det har skjedd at jeg har glemt ting ungene skal være med på, og han har fått erfare at jeg ikke alltid har kontroll. Det tror jeg hjalp.
Det er selvfølgelig fortsatt jeg som har mest kontroll, men jeg er veeeldig kontrollfreak.
Han har full kontroll over oppussing og bil.

[Skremmern]

Kvinnfolk som sitter og akker og oier seg over partneren er en type damer jeg ikke menger meg med.

[Billa]

Jeg mener fordelingen av oppgaver og mange på initiativ den ene eller andre veien handler om at vi ikke MÅ. De blir jo gjort allikevel, uavhengig av egen innsats.

Jeg tror nemlig ikke på ramme alvor, at hvis jeg forsvinner, så vil mine unger ikke komme seg i bursdager, ikke få gaver til jul, ikke følges opp på skolen eller aldri dra tannlegen. Selvfølgelig ikke. Likefullt vil ikke huset forfalle, plenen vokse seg til vilniss eller jeg kjøre rundt med sommerdekk hele året hvis mannen forsvinner ut av livet mitt. MÅ jeg, så MÅ jeg.

[Skremmern]

Når det gjelder planlegging og gjennomføring på jobb er det noe ganske annet enn planleggingen og det som skjer hjemme. Synes jeg.

Så man må gjerne generalisere utifra venneflokken sin, og det finnes late menn og damer der ute like sikkert som at det snart er jul, men jeg tror ikke det er sånn for alle. Mannen sliter med å huske ting over lengre tid, også på jobb. Det handler om evne, hva man er gode på, hva man ikke er fullt så god på osv. Han har flust av andre kvaliteter, så det skal ikke stå på det. Men dette er ikke mitt problem, det er ikke jeg som trenger å ha kontroll, det hadde derimot vært deilig å ikke måtte huske alt alene.

[Pebbles]

Jeg er enig i at man stort sett klarer det man må klare. Det er klart menn som husker å komme seg på jobben om morgenen og stille i et jobbmøte til riktig tid og sted også kan klare å huske å sende barnet sitt i bursdag til riktig tid.