Hva er ditt forhold til å gå på ski?

[Liljekonvall]

Elsker å gå på ski, og er mer eller mindre vokst opp med langrenn. Gikk aktivt til langt opp i ungdomsårene, men ga meg etterhvert med satsingen pga skader.
Ungene er med på ski og er blitt veldig flinke. Eldste gikk på organisert skitrening en god stund, men ga seg etterhvert da det ikke lot seg kombinere med en annen idrett hun ville fortsette med.

De siste tre årene har det blitt lite ski pga en vinter med mye sykdom, så ryggproblemer med påfølgende operasjon.
Sist vinter prøvde jeg meg på noen turer igjen, og det var helt fantastisk å kjenne at ryggen holdt og at jeg kunne gå på ski igjen.

Denne vinteren håper jeg på masse snø, da skal jeg ut på ski så mye jeg bare orker.
Har tenkt å prøve meg på slalom igjen i år også. Er veldig glad i slalom, men kjenner jeg er litt skeptisk med tanke på ryggen. Yngste trenger dog å bli litt mer sikker i alpinbakken, så som sagt, håper jeg på masse masse snø i vinter.

[Bille]

Har gått og stått på ski hele livet, mannen også. Og med hytte på fjellet og veldig ivrige barn blir det mye ski. Først og fremst alpint, men også langrenn. Jeg elsker å gå en langrennstur helt alene, i litt tempo. Helst på fjellet, ikke i kø i Nordmarka. Barna ble introdusert for langrenn den vinteren de ble to år, slalom året etter. Nå er femåringen så god at hun er med oss overalt, off piste, i skogen, the works. Veldig gøy.

[Adrienne]

Jeg har vokst opp et sted uten spesielt mye snø og skiferdighetene er dermed deretter. Så jeg går ikke på ski, prøvde meg i fjor uten spesielt stor suksess, men jeg har ski. Mannen elsker å gå på ski og vi har dermed besluttet at han får ansvaret for å lære ungene å gå på ski. Eldstemann synes det er greit nok og lillesøster elsker det så mye at hun har begynt på skitrening.

I år har vi kjøpt årskort til tre av familiens fire medlemmer i alpinanlegget ved siden av hytta, og det er ikke utenkelig at jeg blir med noen ganger i vinter.

[Toffskij]

Jeg går ikke på ski. Punktum. Mannen liker å gå på ski, men gjør det sjelden. Ungene har gått på skiskole i flere omganger, og vi sørger for at de har skiutstyr. Resultatet er én unge som liker å gå på ski, og én som ikke gjør det.

Jeg er veldig fornøyd med å bo et sted hvor skigåing ikke er en sosial nødvendighet.

[Retz]

Jeg elsker å gå på ski! Er fryktelig dårlig til det for det er jo ikke akkurat snørike vintre sørvestlandet er kjent for, men elsker det like fullt. Jeg kan glatt gå rett fra stillestående til å ligge som en uryddig bylt på bakken, jeg ramler og ramler og for et par år siden gikk jeg regelrett ned i spagat - helt ned - da skia skled hver sin vei. Gøyest å renne i bakker, men det må liksom ikke myldre av mennesker der for jeg er særdeles klein på å svinge og stoppe.

For to år siden prøvde jeg meg også på slalåmski, og da ramla jeg selvsagt enda mer, men det var ustyrtelig moro da jeg først fikk skikantene til å "sitte" i snøen så jeg i hvert fall kunne plogesvinge.

På ønskelista står disse vakre plankene:

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg skjønner ikke helt at folk lar dårlige barndomsminner om sånne ting styre hva man gjør som voksen.

Synes du det er rart altså? Jeg synes det er veldig naturlig egentlig at om man har hatt masse hyggelige skiturer så blir man mer glad i å gå på ski enn om man har hatt masse ikke-hyggelige skiturer.

Jeg går på ski for å lære barna det, men prøver å lære av foreldrene mines feil, vi tar pauser når barna vil og prøver å fokusere på at det er hyggelig mer enn hvor langt vi går.

Jeg synes slalom er morsomt, men langrenn kan jeg ikke fordra, og det er nok på grunn av tvangsskiingen.

[Pebbles]

Jeg liker ikke å gå på ski fordi jeg aldri har fått dreisen på det. Jeg husker at det var strevsomt, skummelt og flaut. Som voksen har jeg måttet tvinge meg til å ikke være skamfull over at jeg ikke går på ski. Når jeg leser denne tråden, ser jeg jo at det ikke bare er meg, men irl føles det som om "alle andre" elsker å gå på ski. Jeg har veldig lyst til å mestre det bedre, men bare tanken på å feste ski til beina får meg til å bli kvalm, så jeg har en vei å gå. Vi får se.

Mannen min tar gutta med på skitur, men de er ikke veldig glade i det. I fjor vinter deltok de på slalåmkurs under mild tvang, og det gikk greit for yngste, men eldstemann syntes det var fryktinngytende og han gråt i bakken. Det var mye is i bakken, ikke veldig barnevennlig og skiinstruktøren hadde eneansvar for 20 barn eller noe. I år vurderer vi å reise til et sted med gode forhold og bruke en personlig skiinstruktør for å gi de en god re-start. Jeg ønsker at de skal beherske skigåing sånn at de senere med letthet kan slenge seg med vennegjengen om det planlegges en dag i bakken eller hyttetur.

[Tjorven]

Ingen av alternativene passet for oss.

Her er vårt forhold til ski:
Jeg hatet å gå på ski som barn. Jeg hadde en gammel toppidrettsutøver av en far som alltid maste om at jeg måtte gå fortere. Mannen min gikk aldri på ski med sin familie (uvisst av hvilken grunn).

De siste årene har både jeg og mannen anskaffet oss langrennsski. Vi går med ungene. Tildels ganske så langt (rundt mila og minsten var bare 4 år sist vinter). Vi går sakte og rolig, og vi maser ikke på dem. Det trengs heller ikke. Vi går til en eller annen stue hvor det vaffel eller bolle å få kjøpt. Ungene vil ikke ut siden de alltid egentlig vil se på tv, men har det fint når vi bare er i gang.

Verken jeg eller mannen bruker ski som treningsform, og har heller ingen intensjon om å begynne med det.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Synes du det er rart altså? Jeg synes det er veldig naturlig egentlig at om man har hatt masse hyggelige skiturer så blir man mer glad i å gå på ski enn om man har hatt masse ikke-hyggelige skiturer.

I 7-8 år gikk jeg bakerst sammen med moren min og sutret. Så hadde jeg noen år på skitrening der jeg gikk på treski og gammel, arvet treningsdress mens resten hadde nytt og fancy utstyr. Faren min smurte skiene mine før vi dro hjemmefra (i beste fall sjekket han gradestokken) og så ble jeg satt av ved lysløypa. Stort sett alle andre hadde med foreldrene sine. Jeg hatet ski dypt og inderlig, og når jeg ble stor nok til å si nei, satt jeg trassig i hytteveggen 4-5 påsker på rad. (Søsteren min mente forøvrig det var urettferdig at jeg ble brun som ikke gikk på ski. )

Så ble jeg stor nok til å dra på hytta alene eller sammen med venner. Da ble det vin, andre godsaker og ved i sekken og tur til nærmeste solhelling. Da kom skigleden tilbake. Turene har blitt lenger og lenger, og lengste er på over 7 mil. Jeg har også gått Birkenløypa - helt alene i mitt tempo.

Jeg sier ikke at det er noe feil med folk som ikke klarer å finne skiglede etter år med tvangsskiing, men det er mange ting fra barndommen som jeg trodde jeg aldri skulle like som voksen som jeg har "tatt grep om". Og skiglede er en av tingene jeg er mest glad for at jeg har funnet. Det skulle faktisk vise seg at det til og med var en forutsetning for at jeg skulle møte mannen min.

[mkj]

Brokkoli.

Mann og eldste datter elsker skiturer. Jeg synes det er greit, forutsatt at det er relativt flatt. Sønnen på snart 5, han er litt mer lunkent innstilt, men det kan ta seg opp når ferdigheten øker.

[Madicken]

Siden både min mann og jeg liker å gå på ski, og vi har hytte på fjellet, stemte jeg for selvsagt, men jeg er, også selvsagt, åpen for å imøtekomme eventuelt kommende skihatende barn.

[Divine]

Jeg misliker å gå på ski. Jeg ble også tvunget med ut på tur som barn, og det sitter i ennå. Det hender jeg synes det kan være ok, hvis været er bra, det er hvite vidder, jeg har god gli og det er tilnærmet ingen andre i løypa. Men jeg hater å føle at jeg er i veien, at jeg sperrer for andre som kommer raskt bakfra, jeg kan ikke fordra bakglatte ski – ett glipp og jeg begynner nesten å gråte. Dessuten blir jeg som regel kald på hender og føtter (og, ja, jeg HAR gode klær) pluss at jeg synes det fort blir fryktelig kjedelig. Og jeg kan heller ikke se hva som er så mye mer magisk med å gå på ski sammenlignet med andre utendørsaktiviteter.

Jeg har dog begynt å gå litt på ski de siste årene fordi jeg synes at yngstemann skal lære det. Eldstemann gikk kun på ski med sin far (som liker det), men han misliker det så sterkt, at han har ikke gått på ski på minst fem år. Yngstemann liker det sånn passelig, og jeg synes det er vanskelig å motivere han når jeg ikke liker det selv. Det blir veldig falskt. Mannen min liker å gå på ski, men han er engelskmann og har virkelig ikke teknikken inne. Han går mest på viljen.

[Syrin]

Har også eit hat-forhold til ski. Eg er redd når det går nedover; blir stiv og tryner. For å komme meg ned ein bakke ender eg ofte opp med å ta av skia og gå til fots - med snø opp til knea. Min mann går heller ikkje på ski - er ikkje norsk.

Ungane (9 og 7) har ikkje ski. Dei har prøvd det 1-2 gonger på lånte ski. På skidagar på skulen har dei hatt med akebrett i staden, men veit ikkje kor lenge det er mulig ettersom dei blir eldre. Dei har ingen interesse for å lære seg å stå på ski. Og eg har ingen dårlig samvittighet, sjølv om eg ikkje opprettheld denne norske tradisjonsaktiviteten. (forøvrig er eg kulturhistoriker sjøl, men er meir opptatt av andre norske tradisjonar.... )

[Meissa]

Ingen av alternativene passer til meg. Jeg liker turen, men jeg liker egentlig ikke å gå på ski. Jeg er ikke noe god til det. Jeg er redd i nedoverbakkene og synes derfor det er dødskjedelig å gå oppover fordi jeg bare blir sliten og vet at det blir forferdelig å komme seg ned igjen. Jeg tar til og med gjerne av meg skiene i nedoverbakkene.

Men vi må på tur! Sol, hvit natur, sitteunderlag, appelsin, kvikklunsj, kakao og varm suppe på primusen. Kan ikke være foruten. Så vi må på tur.

[tjolahopp]

Jeg gikk mye på ski som barn, men sluttet en eller annen gang i tenårene. Jeg har fått meg en mann som egentlig er veldig glad i å gå på ski, men som ikke på død og liv må gå. Jeg har vært på noen få turer med ham, og det har vært greit. Nå har vi fått barn, og jeg synes det er fint å gå litt små turer med ungen. Han synes det er gøy, og jeg ser for meg at det er noe vi kommer til å gjøre en del i årene fremover. Men jeg kan jo ta feil. I dag må vi tvinge ham ut uansett, for han vil alltid bare gjøre det han gjør akkurat nå. Men jeg vil ikke tvinge ham med når han blir eldre hvis han virkelig misliker å gå på ski.

Min skrekk er heller at han bare vil stå slalom. Da får han stå med far tror jeg. Ikke fordi han liker det, men jeg har bestemt meg for at det må bli hans oppgave.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Vi går på ski kun fordi vi har barn, og ønsker å lære dem det slik at de ikke faller utenfor.

Dette alternativet passet best på oss. Selv om det ikke er bare fordi Ullungen skal bli vant til å gå på ski at vi går. Men det at mannen og jeg gikk på ski sammen for første gang i fjor vinter sier vel sitt. (Vi har vært sammen siden 1997.)

Jeg kunne skrevet nesten ordrett det samme, bare at det var vinteren før i fjor at vi gikk på ski sammen for første gang - og at vi har vært sammen seks år lengre enn dere.

[Dixie Diner]

Jeg og mannen har vært sammen siden 1997 men aldri gått på ski sammen. Det kan fremdeles skje, altså?

[Robyn]

Vi går på ski, jeg litt mer entusiastisk enn mannen og barna er begge glade i langrenn (og slalåm).
Jeg tror det som har drept mye skiglede er prestasjonstvangen. Altfor mange voksne glemmer å ta hensyn til barna og går langt og lengre enn langt, venter til barna tar de igjen og så setter de avgårde. Alt barna ser er en rygg og et evinnelig mas om å skyndte seg litt.

Akkurat dette tror jeg vår generasjon kanskje er litt bedre på, så lenge skiturene foregår på barnas premisser blir det også lysbetont.

Vi går ikke mye på ski (her i huset er det vel 16-åringen som går mest langrenn faktisk), men det blir noen turer i løpet av et år. Og vi koser oss på disse turene, det er stort sett bare idyll. (Har brukt tau som yngste kunne holde i så jeg dro han litt når han ble lei tidligere, men nå begynner han nok å bli litt i eldste laget.)

[Novla]

Vi går på ski kun fordi vi har barn, og ønsker å lære dem det slik at de ikke faller utenfor.

Det vil si, mannen liker faktisk å gå på ski, men i praksis gjør vi det aldri, tror det er 15 år siden sist jeg hadde ski på beina. Jeg synes ikke skigåing i seg selv er så ille, bare litt kjedelig, men alt mikkmakket rundt med å finne frem og få på seg utstyr, komme seg til en løype o.s.v. er jo drepen.

Men jeg antar at vi må forsøke å være gode forbilder og komme oss ut en gang i blant når barna blir gamle nok. Om de får det for seg at de vil drive med slalom, derimot, blir vi nok nødt til å adoptere dem bort.

[amylin]

Jeg går kun på ski fordi jeg har barn, ja. Før jeg begynte å gå med ungene, var det årevis siden forrige gang jeg hadde langrennski på beina. Det er ikke kjedelig å gå på ski, jeg bare vet om en haug med andre ting jeg heller gjør.