Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

Også har man dette siste også - joda. Det er sånn at mange barns livssituasjon gjør at de ender med vansker som feks adhd. Som noen av dem villehatt uansett, men som noen av dem ikke ville hatt om vilkårene var bedre. Og da er det så lett å si at de ikke skulle vært diagnostisert.

Og neida - men hva skulle vi gjort da egentlig? Vi har ikke noen alternative løsninger til de barna uansett. Det er faktisk bedre for dem å bli hjemme i mange tilfeller - med dårlige vilkår og med medisinering og "adhd" eller hva man nå skal kalle det, enn å ende på institusjon. For vi har ikke nok Mor Go'hjertaer i dette landet som står klare til å ta ballen i lufta med disse ungene. Det de har er altfor ofte det minste av flere onder.

Så før vi behandler de som har fosterbarn med problemstillinger bedre så vil vi ende med at det minst gale for disse barna noen ganger vil være medisinering for å holde en adhd som strengt tatt i en annen verden kunne vært taklet uten medisiner - likevel er å la de bli i den familien de har, med medisinering. Dessverre.

[rine]

Hopper rett til slutten. Jeg er overbevist om at for mange barn blir diagnostisert med ADHD, og jeg synes det er skummelt, spesielt fordi så mange av dem blir satt på medisiner. Jeg er likevel ikke med på at det er noen umiddelbar sammenheng mellom diagnosen og omsorgssvikt. Jeg har inntrykk at at en del foreldre leter desperat etter en diagnos hvis barna har lærevansker eller er ukonsentrerte en periode og glemmer helt at det ikke nødvendigvis er sykdom som ligger bak problemene. Jeg tenker også at noen leger skriver ut medisiner for lett synes det er skummelt når tiåringer blir proppet fulle av ritalin fordi de har litt konsentrasjonsvansker på skolen. Det som burde vært en siste, desperate løsning, blir ofte den første.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg mener at for mange barn henvises med mistanke om adhd, og at for mange av dem som henvises ender opp med å få diagnosen. Når alt kommer til alt finnes det ingen lakmustest som avgjør om et barn har eller ikke har adhd - det er og blir et skjønnsspørsmål. Jeg tviler ikke på kompetansen til de som diagnostiserer, men de utsettes for en del press fra både hjem og skole (og legemiddelindustri?), de er høflige og velmenende mennesker, og de gruer seg for å trå barnas foreldre for nære med direkte spørsmål om f.eks. vold og konflikter, psykisk helse, rusbruk og oppdragelsesstil. Det er mye, mye lettere å snakke om barnets fungering, hvordan han/hun var som spedbarn, osv.. Men det er her jeg mener at for mange barn blir definert som "problemet", mens de heller burde betraktes som familiens (eller skolens) "symptombærer" - tegnet på at noe ikke stemmer et eller annet sted.

Dessverre er det også slik at barnehage/skole/helsestasjon/ppt gjerne henviser til spesialisthelsetjenestn med spørsmål om adhd, også håper de at noen andre "lengre oppe i systemet" skal se og våge å ta tak i mistanken om omsorgssvikt. Dette er heller ikke så rart, all den tid man må ha foreldrenes samtykke for å få sendt avgårde en henvisning. Ergo blir det lettere å pakke inn problemet med ord som "atferdsvansker" og "konsentrasjonsproblemer" fremfor å sette ord på mistanken om vanskelige oppvekstvilkår for barnet. Slik er det dessverre, og det er barna om lider under dette systemet.

Det kan godt hende at det er sånn i noen tilfeller. Jeg håper og tror at det gjelder et mindretall. For det er faktiskt motsatt av det opplevelsen jeg har. Nå er ikke jeg fagutdannet innen dette området. Derimot har jeg mye erfaring med ADHD, som storesøster til en med ADHD, som mamma til en med ADHD og en som har diagnosen selv. Jeg har også et barn med Asperger. Det gjør at jeg har mye kompetanse. Jeg kjenner også mange som har barn med ADHD og voksne som har ADHD selv. Mange av disse svært ressurssterke, faktisk de fleste. Det er mennesker med jobb og god utdannelse. Det gjør ikke at jeg sitter på "det riktige svaret" eller noe. Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.

Som mange andre har jeg kjempet en lang kamp for å få hjelp til mine barn. For å kunne hjelpe mine barn best mulig valgte jeg selv og ta en utredning og fikk min diagnose. En som jeg burde ha hatt som barn. Jeg var til utredning som barn men i begynnelsen på 80-tallet hadde ikke små søte jenter ADHD. Mitt liv kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått vite hvorfor jeg følte og var så anneledes som barn. Vi har vært BUP-systemet i mange år nå. Jeg tryglet og bad om å få henvisning videre for barnet mitt uten å vinne frem først. Når jeg endelig fikk henvisningen og kom inn til BUP så ser de et barn med store vansker. Vi ble filmet, vi svarte på en million spørsmål, vi hadde hjemmebesøk. Resultatet av det var at barnet vårt fikk en Asperger diagnose og vi foreldre fikk veldig masse skryt for at vi har tilrettelagt så godt som vi har gjort. For med noen mindre ressurssterke foreldre så hadde aldri barnet vårt vært der hvor han er idag. Han ville ikke fungert så bra som han tross alt gjør. Så når jeg sa at jeg ville ha det minste barnet utredet, så ble det det. Jeg har hele tiden sett hva hennes svake sider er, som mangel på konsentrasjon, impulsiviteten osv. og vi tilrettelag hjemme for henne og hun fungerte helt fint. Hun hadde fungert fint i barnehagen, selv om de også så at hun var godt over snittet aktivt men det er ikke et problem i naturbarnehage. Så begynte skolen og krevet om å sitte stille og følge med på det skjedde på tavlen. Da kom virkelig hennes konsentrasjonsproblem tilsyne. Det gjaldt både i timene og når hun gjorde lekser. Hun jobbet så hardt med å prøve å få til det. Det ble nederlag etter nederlag. Selvfølelsen som var på topp når hun startet i 1 klasse. Den stupte i løpet året. Vanskene hennes kom til syne både hjemme, i bhg og på skole. Det ble ikke problem før hun startet på skolen. Kanskje det er som du skriver som jeg uthevet at det er et symptom på noe som ikke fungerer. I vårt tilfelle er det i så fall skolen og måten den er organisert på. For to av mine barn burde vært i små grupper på 3-5 elever for å lære mest mulig, ikke i en stor klasse med 20+ elever.

Det kan godt hende at det er viss overdiagnostisering, at noen foreldre presser for hardt på for å få en diagnose og at grunnen til barnets problem ikke kommer av sykdom hos barnet men en dysfunktionell familie. Det vil jo da være til barnets beste at de foreldrene kontakter PPT/BUP og får hjelp. Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Hvis noen ønsker å lese om utredning og behandling av adhd kan jeg henvise til Helsedirektorates veileder. Denne tar vel ikke for seg de store kontroversene eller kritikken mot dagens praksis, men den beskriver i alle fall hva som regnes som adekvat praksis i dag.

Den henviste jeg til her:

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Tidligere var det sånn. Det er mange år siden det effekten av medisiner ble brukt som et diagnostisk kriterie.
Her finner dere litt info om utredning og hva som kreves for at det skal stilles en ADHD-diagnose: http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/14836.cms : Veileder i diagnostiskk og behandling av ADHD: http://www.shdir.no/vp/multimedia/ar...NY1_19017a.pdf
Også en god lenke om diagnostisering av ADHD: http://www.legeforeningen.no/id/110405.0

@Katta og Smilefjes: Jeg ser poenget med at diagnostisering og medisinering ofte kan være pragmatisk sett riktig å gjøre: En bekymringsmelding til barnevernet kan innebære at man mister samarbeidet med barnets foreldre, samtidig som man vet at barnevernet neppe har kapasitet til å følge opp og foreta seg noe som virkelig ville ha hjulpet barnet. Det er jo sjeldent at omsorgsovertakelse er aktuelt, og i alle disse gråsonetilfellene er det vanskelig å gi adekvat hjelp, særlig hvis foreldrene har en helt annen problemforståelse. Dessuten er det ofte snakk om uheldige oppvekstvilkår som ikke lar seg endre så lett: det kan være dårlig økonomi som sliter på alle i familien, foreldre som sliter psykisk (men som ikke er psyke nok til at omsorgsovertakelse er aktuelt), nyfamilie-problematikk (mine/dine/våre barn), eller rett og slett en dårlig "match" mellom foreldre og barn når det gjelder temperament og personlighet. Summen av slike mindre belastninger kan utgjøre forskjellen for et barn som er sårbar for å utvikle atferdsvansker og emosjonelle problemer. Og jeg skjønner at oppfølging under overskriften "adhd" kan være bedre enn ingenting - men jeg liker det altså ikke.

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Det kan godt hende at det er sånn i noen tilfeller. Jeg håper og tror at det gjelder et mindretall. For det er faktiskt motsatt av det opplevelsen jeg har. Nå er ikke jeg fagutdannet innen dette området. Derimot har jeg mye erfaring med ADHD, som storesøster til en med ADHD, som mamma til en med ADHD og en som har diagnosen selv. Jeg har også et barn med Asperger. Det gjør at jeg har mye kompetanse. Jeg kjenner også mange som har barn med ADHD og voksne som har ADHD selv. Mange av disse svært ressurssterke, faktisk de fleste. Det er mennesker med jobb og god utdannelse. Det gjør ikke at jeg sitter på "det riktige svaret" eller noe. Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.

Som mange andre har jeg kjempet en lang kamp for å få hjelp til mine barn. For å kunne hjelpe mine barn best mulig valgte jeg selv og ta en utredning og fikk min diagnose. En som jeg burde ha hatt som barn. Jeg var til utredning som barn men i begynnelsen på 80-tallet hadde ikke små søte jenter ADHD. Mitt liv kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått vite hvorfor jeg følte og var så anneledes som barn. Vi har vært BUP-systemet i mange år nå. Jeg tryglet og bad om å få henvisning videre for barnet mitt uten å vinne frem først. Når jeg endelig fikk henvisningen og kom inn til BUP så ser de et barn med store vansker. Vi ble filmet, vi svarte på en million spørsmål, vi hadde hjemmebesøk. Resultatet av det var at barnet vårt fikk en Asperger diagnose og vi foreldre fikk veldig masse skryt for at vi har tilrettelagt så godt som vi har gjort. For med noen mindre ressurssterke foreldre så hadde aldri barnet vårt vært der hvor han er idag. Han ville ikke fungert så bra som han tross alt gjør. Så når jeg sa at jeg ville ha det minste barnet utredet, så ble det det. Jeg har hele tiden sett hva hennes svake sider er, som mangel på konsentrasjon, impulsiviteten osv. og vi tilrettelag hjemme for henne og hun fungerte helt fint. Hun hadde fungert fint i barnehagen, selv om de også så at hun var godt over snittet aktivt men det er ikke et problem i naturbarnehage. Så begynte skolen og krevet om å sitte stille og følge med på det skjedde på tavlen. Da kom virkelig hennes konsentrasjonsproblem tilsyne. Det gjaldt både i timene og når hun gjorde lekser. Hun jobbet så hardt med å prøve å få til det. Det ble nederlag etter nederlag. Selvfølelsen som var på topp når hun startet i 1 klasse. Den stupte i løpet året. Vanskene hennes kom til syne både hjemme, i bhg og på skole. Det ble ikke problem før hun startet på skolen. Kanskje det er som du skriver som jeg uthevet at det er et symptom på noe som ikke fungerer. I vårt tilfelle er det i så fall skolen og måten den er organisert på. For to av mine barn burde vært i små grupper på 3-5 elever for å lære mest mulig, ikke i en stor klasse med 20+ elever.

Det kan godt hende at det er viss overdiagnostisering, at noen foreldre presser for hardt på for å få en diagnose og at grunnen til barnets problem ikke kommer av sykdom hos barnet men en dysfunktionell familie. Det vil jo da være til barnets beste at de foreldrene kontakter PPT/BUP og får hjelp. Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?

Jeg skjønner at dette blir personlig for deg, og jeg har stor respekt for både deg og andre som kjemper sin vei gjennom systemet for å finne riktig hjelp for sine barn. Jeg håper og tror at du og de rundt deg har fått riktig hjelp.

Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det.

Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg mener at for mange barn henvises med mistanke om adhd, og at for mange av dem som henvises ender opp med å få diagnosen. Når alt kommer til alt finnes det ingen lakmustest som avgjør om et barn har eller ikke har adhd - det er og blir et skjønnsspørsmål.

Jeg trodde at de som ikke hadde ADHD ville reagere signifikant andreledes på medisinering enn de som hadde ADHD? Dette basert på teorien om at ADHD forårsakes av en kjemisk ubalanse i hjernen. Og så vidt jeg vet så er det påvist kjemisk ubalanse i hjernen hos mennesker med ADHD, men det er vel ikke 100% enighet om dette er fordi at ubalansen forårsaker problemet eller om det er et symptom utløst av ADHD. Stemmer ikke dette?

Jeg bare googlet litt raskt, og fant følgende uttalelser:
* Man tror at depresjon skyldes at hjernen, av en ukjent grunn, lager for lite av to viktige signalstoff som heter noradrenalin og serotonin.
* I tillegg ser det ut til at både barn og voksne med ADHD har lavere mengder med dopamin i hjernen.

Jeg vet at noradrenalin, serotonin og dopamin er signalstoffer i hjernen, men er det altså slik at stoffene virker om hverandre? Vil dette i praksis bety at mennesker med ADHD vil kunne respondere positivt på medisiner mot depresjon og at mennesker med depresjon vil kunne respondere positivt på medisiner mot ADHD?

[Mams]

Jeg vil litt tilbake på det med diagnosesetting jeg og baserer meg på hvordan det er på det BUP kontoret vi tilhører.

Man forholder seg til en lege som tar alle undersøkelsene.
(nå ble det litt anderledes siden gutten vår var med i en undersøkelse i tillegg, der ble noen av undersøkelsene gjort så vi trengte ikke å gjøre det på nytt med psykologen vi fikk tildelt)
Den legen gjør sine observasjoner og tar en grundig utspørring av barnets historie fra det ligger i magen. Og tar de somatiske undersøkelsene.
Foreldren må fylle ut ganske mange skjemaer om barnet i tillegg til opplysninger om familien på begge sider. (som går på arv ang ADHD og psykiske sykdommer og endel til)
Både foreldre og skole fyller ut et 4 sider avkryssningskjema som gåe på alt fra matvaner, søvn, om barnet har problemer med å holde seg tørr, røyking, drikking, og en mengde andre spørsmål.
De opplysningene de da samler inn, sammen med observasjoner blir tatt opp i møte med alle legene. De diskuterer hvert enkelt tilfelle og i sammen setter en diagnose.

Siden sønnen min var med i en undersøkelse som hadde han også en test som gikk på konsentrasjonen. Nå vet jeg ikke om den blir brukt ellers, får ta med det.
Vel når gutten min tok den testen tok det 10 minutter før hun som tok testen med han (det var kun henne og gutten inne på rommet, og ingen forstyrrende elementer) kom ut for fortalte at hun skjønte hvorfor vi var henvist.
Hun slet allerede etter 10 minutter med å klare å holde konsentrasjonen hans.
Sønnen min er vel ikke av de som har størst problemer tror jeg.
(men nok til at han ette mange år med nederlag på skolen heller velger å ikke gjøre det en å oppleve nye nederlag)

Men ja, det er nok noen som får diagnosen på feil grunnlag.
Har mest sannsynlig et tilfelle i egen familie.

Jeg har ingen problemer å fortelle om ADHD og mine erfaringer, men man får piggene ute når man leser enkelte av innleggene i denne tråden.
Det er fryktelig mye uvitenhet ute blant mennesker og som foreldre får man mange "gode" råd. Akkurat som man ikke har prøvd noen ting, men bare gått og bedt om å få resept på Ritalin......
Noen mener det finnes fasiter, men det gjør ikke det.
Noen som fungerer for noen ADHD barn, fungerer ikke for alle.

Et eksempel er sukker.
Det er ikke slik at alle barn med ADHD blir hyper om de får i seg normal mengde med sukker. Gutten min kan fint drikke brus og få lørdagsgodt uten at vi merker noe.
Vel og merke godt uten mye E-stoffer.
Han reagerer derimot VELDIG på e-stoffer.
Får han godt med endel av det så må han skrapes ned fra taket.

Når det kommer til medisiner er det også en ting til som er viktig, og det er å høre på hvordan det er for de som tar de.
Det går nemlig ikke på at de blir så rolige og "snille", men det går på at de får en indre ro.
Et eksempel er når sønnen min skal fortelle noe.
Uten medisiner så er det faktisk så godt som umulig å klare å få noen mening ut av det han forteller om det er mer en et par setninger.
Det er fordi han han "hopper" over masse når han forteller ting.
I sitt hode er han kommet til neste punkt lenge før han er ferdig med å fortelle første punkt. Dermed hopper han jo videre, uten at andre helt klarer å holde følge.
Tenk å lese f.esk en stil som er skrevet på samme måte..................

De har en indre uro som hemmer de når det kommer til skole spesielt.
Uten medisiner hadde sønnen min blitt en gigatisk skoletaper.
Hva er da barnemisshandling?

Å lytte på alle de gode rådene om at medsiner er ikke nødvendig, at man bare skal kutte ut sukker, tenke kosthold og ha stramme tøyler.

Eller innse at man som foreldre ikke kan klare det alene og ta i mot tilbudet om medisiner. Et tilbud man får basert på en utredning av fagpersoner?

[Milfrid]

Jeg har null peiling på ADHD og diagnotisering av det, bare så vi har det klart med en eneste gang.

Jeg skal heller ikke synse og mene så veldig mye om hvor vidt det er en overdiagnotisering av det eller ei, men jeg har ei venninne (lærer, her i USA) som mener en del om det. Hun er lærer i 3. klasse (og her får de ny klasse (2 x 22 elever) hvert år, så hun har vært gjennom en del barn de 5 årene hun har undervist. Og hun sier det er en del unger som medisineres for ADHD, hvor hun tror at det er noe helt annet som burde vært gjort. Feks hender det at noen av ungene er urolige, og sier det er fordi de har glemt medisin. Min lærerevenninne har da en eske med tic-tac liggende. Gir eleven en av disse, og vips, rolig elev. Da kan man jo lure litt.

Men det var bare et sånn "jeg kjenner noen som..."-eksempel, og kan ikke tas for å være mer enn det.

Jeg har også et vennepar med en sønn med (blant annet) ADHD-diagnose, som går på medisiner, hvor det er helt tydelig at det ikke er foreldrenes manglende evner til å være foreldre som er problemet, tvert i mot har de gjort en formidabel jobb (vi snakker gutt med alkoholskader og tilknytningsforstyrrelse i tillegg til ADHD. Og nei, de har ikke født ham selv, så de kan ikke klandres for den biten).

At det finnes noe som heter ADHD og at det er flere som har det, er det vel ingen tvil om.

Datteren vår har aldri hatt den helt store evnen til å konsentrere seg. Hun er ikke hyper, men hun sliter med å holde fokus. I tillegg har hun lette lærevansker (lesing og matematikk). Rent bortsett fra det er hun, og har alltid vært, en liten gluping. Vi har, via venner med veldig god erfaring, kommet borti et læreprogram som fungerer veldig godt på henne. Teorien her er at noen mennesker tenker i bilder, ikke i ord, og at noen av de som tenker i bilder, kan få lærevansker, da de sliter med å gjøre om ord og tall til forståelige bilder. Datteren vår har lært seg mestringsstrategier og læremetoder for å overvinne dette, og har tatt sjumilsteg mht skolen.

Samme mann som står bak dette læreprogrammet mener også at ADHD kan skyldes samme bildetenking. At man blir ukonsentrert og urolig fordi man tenker veldig mye fortere enn alle andre (veldig forenklet beskrevet), og fordi man ikke klarer å forstå de beskjedene som blir gitt fordi det er ord man ikke klarer å sette bilde på. Ergo blir men en ulydig urokråke (veldig forenklet). Og en av referansene vi snakket med før vi meldte datteren vår på kurset, hadde et barnebarn med ADHD, som var medisinert og gikk på spesialskole. Han var nå av medisinen, og de var veldig fornøyd.

Jeg må også si at jeg var veldig, veldig skeptisk til dette opplegget da jeg leste om det, for jeg tenker i ord, og ikke i bilder, og disse øvelsene som var beskrevet i bøkene jeg leste var litt for mye hokkus pokkus for meg. Man skulle forestille seg et kakestykke i hånden, få det til å rotere og flytte det med blikket hit og dit. Jadda. Ikke en øvelse jeg fikk til. Men så leste mannen min boken, og kunne meddele at han tenker i bilder, og hadde null problemer med disse øvelsene. Så da så!

I følge dette opplegget er mennesker med dysleksi, dyskalkuli og ADHD smarte mennesker, som bare trenger å få ting presentert på en forståelig måte. Man må få bilder på de ordene man ikke naturlig kan ha et bilde på (dette gjøres ved å lage tredimensjonale leirefigurer av ordene ut fra de definisjonene ordnee har), man lærer noen mediteringsøvelser for å holde fokus, og man har noen øvelser med å kaste noen små baller for å bedre koordinasjonen.

En link for de som er interessert i å lese mer:

http://www.dyslexia.com/

Det er to lettleste bøker (om en ser bort fra den halvdelen med øvelser, som er gresk for meg. ) : The gift of dyslexia og the gift of learning (den siste har et kapittel om ADHD).

Som sagt, jeg var skeptisk. Veldig. Men jeg har ei venninne (norsk) med en sønn på 12 som ikke kunne alfabetet. Nå er han 15 og har stort sett bare A-er. Og datteren vår har som sagt også hatt kjempeutbytte av kurset. Så det må jo være noe i det.

[bønna]

Pida: Det er vel dette du reagerer på:

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.

Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?

Men ser du ikke at madam min skriver det her:

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.

De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen:

Hvor er urimeligheten?

Jeg har selv barn henvist til BUP, og synes Propella skriver godt og fornuftig, og mye bedre enn jeg kunne klart. Derfor reagerer jeg når du skriver at hun reagerer urimelig.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?

Når det gjelder dette, så har jeg stor forståelse for det, og tåler langt tøffere spørsmål fra hjelperne enn det vi har fått foreløpig. Men det er da mitt BUP-kontor

[him]

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Hvor er urimeligheten?

Urimeligheten ligger vel i at om Propella reagerer på det Mim skriver bør hun vel ikke quote Pida?

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Urimeligheten ligger vel i at om Propella reagerer på det Mim skriver bør hun vel ikke quote Pida?

Ah. Ja, det kan det være.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Urimeligheten ligger vel i at om Propella reagerer på det Mim skriver bør hun vel ikke quote Pida?

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Ah. Ja, det kan det være.

[him]

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Ah. Ja, det kan det være.

Ja, det går fort i svingene innomellom. (Jeg noterer meg blant annet at jeg greide å ha ordet "vel" to ganger i en setning, det så jo rimelig, vel, rart ut? Ja, ja. Smilefjes har jo på seg nisselue i August, så. :skingrestemme: )

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, det går fort i svingene innomellom. (Jeg noterer meg blant annet at jeg greide å ha ordet "vel" to ganger i en setning, det så jo rimelig, vel, rart ut? Ja, ja. Smilefjes har jo på seg nisselue i August, så. :skingrestemme: )

Jeg har det hele året jeg. :Konvensjonsbekjemper:

[bønna]

Jepp. Men det virker ikke som om Pida tar inn over seg at alle i diskusjonen på "hennes side" om man kan kalle det det er like reflektert og velskrevet som seg selv, hun tar jo med de andre også:

"Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det."

Jeg ser jo det blir flisespikking. Det som er viktigst for meg er at jeg har reflektert/lært mye av denne diskusjonen, det er det jeg står igjen med. Her er det mange kunnskapsrike og reflekterte mennesker.

[him]

Opprinnelig lagt inn av bønna, her.

Jepp. Men det virker ikke som om Pida tar inn over seg at alle i diskusjonen på "hennes side" om man kan kalle det det er like reflektert og velskrevet som seg selv, hun tar jo med de andre også:

Ja, enig med deg. Jeg så ikke den i sted.

[Kallisti]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

Godt poeng mht krav til utredningen/diagnostiseringen. Den praktiske realiteten er at symptomene på adhd til forveksling kan være svært like symptomene på en traumatisering/vanskelig traumatisering. Det kan også være at et barn/ungdom både er traumatisert og har adhd. Hvis hjelperapparatet ikke har kapasitet til å følge opp utprøving av adhd medikamenter på en adekvat måte, risikerer man altså å medisinere traumatiserte barn på en måte som kan være skadelig, i tillegg til at de ikke møter forståelse for sine faktiske behov. Ikke ukjent fenomen i jobben min.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Kallisti, her.

Hvis hjelperapparatet ikke har kapasitet til å følge opp utprøving av adhd medikamenter på en adekvat måte, risikerer man altså å medisinere traumatiserte barn på en måte som kan være skadelig, i tillegg til at de ikke møter forståelse for sine faktiske behov.

Benytter sjangsen til å spørre deg også. Vil mediakamenter mot ADHD fungerer på barn som har samme symptomer som ved ADHD, men som skyldes andre ting?

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg skjønner at dette blir personlig for deg, og jeg har stor respekt for både deg og andre som kjemper sin vei gjennom systemet for å finne riktig hjelp for sine barn. Jeg håper og tror at du og de rundt deg har fått riktig hjelp.

Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det.

Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg er enig i at det foregår en overdiagnostisering. Barn har ikke så mange måter å uttrykke seg på, og kommer til kort rent språklig når de blir bedt om å forklare hva som er problemet. Da er utagering/overaktivitet en nærliggende "strategi" for mange barn. Jeg tenker at overaktivitet delvis kan være et slags rop om hjelp, og delvis en måte å håndtere egne følelser på. Det å spinne rundt og bråke og lage skøy er bedre enn å sitte stille og kjenne på følelser som er både overveldende og uhåndterbare. Når disse barna blir diagnostisert med adhd begås det i realiteten et kraftig overtramp, etter mitt skjønn. Og jeg tipper at vi i fremtiden vil få mange søksmål fra voksne som vil fortelle at det de eller foreldrene egentlig behøvde var hjelp fra familievernkontoret, psykisk helsevern, rusomsorgen eller barnevernet.

Når alt dette er sagt så vil jeg understreke at jeg hverken vil ha diagnosen eller medisinene fjernet - jeg mener bare at begge deler blir misbrukt og overbrukt.

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Njaaa, da kan det jo være at man kamuflerer vansker som egentlig bør håndteres på annet vis. I tillegg gjør det jo noe med et barn å vokse opp med adhd-diagnosen i pannen og medisinene i lommen. Hva gjør ikke det med identitetsutviklingen, for ikke å snakke om følelsen av virkelig å være problemet i familien? Dersom hyperaktiviteten skyldes emosjonelle vansker som følge av en dysfunksjonell familie, er det mildt sagt ufint å medisinere bort barnets symptomer og fortelle historien om at alt ble så meget bedre når bare lille Ole kom på Ritalin. Jeg er fortsatt scheptisk.

Hva gjør det med et barns følelser og identitetsutvikling å vokse opp med følelsen av å være annerledes uten å vite hvorfor? Hvilken følelse tror du at barnet sitter igjen med da? Det at man har ADHD diagnose betyr ikke at man er familiens problem. Det betyr at man har et navn på de vanskene barnet har og kan forklare barnet hvorfor han/hun reagerer som han/hun gjør. En diagnose gjør at man lettere kan hjelpe barnet å oppnå sitt potensiale. En diagnose er som jeg ser er verktøy for å kunne gi riktig hjelp til barnet. Det gir også pekepinn på hva men kan forvente fremover og hvilke tiltak som kan bra å sette igang.

Jeg er helt enig i at en feil diagnose er veldig skadelig for barnet. Det bør ikke forekomme. Dessverre er det sånn at frem til ADHD kan diagnostiseres ved hjelp av blodprøve eller andre sikre måter, så vil det forekomme feildiagnsostisering. Det er tragisk men fakta. Det er tragisk at barn med andre vansker skal medisineres når det ikke er barnet som har et problem men kun et symptomen på at noe er galt i familien. Jeg tror at de mange av de tilfellene vil bli avdekket i løpet av utredningen. Det vil være være ting som er underlige og gjør at fagfolk vil se varsellampene. Hvordan man så skal gå frem for å kunne hjelpe den aktuelle familien vil aldri kunne bli likt.

Jeg tror også at det vil komme en del søksmål på grunn at ADHD-diagnostiseringer i fremtiden. Flertallet av de tror jeg ikke vil dreie seg om overdiagnostisering men om manglende tilrettelegging og hjelp etter at diagnosen er satt. På samme måte, for å bruke meg selv som et eksempel, ikke fikk noen diagnose som barn på grunn av den kunnskapen som fantes på den tiden. Tror jeg ikke at så mange vil komme med søksmål på grunn feildiagnostisering i fremtiden da man stiller diagnosen etter den kunnskapen som finnes på det tidspunktet. Forskningen og økt kunnskap vil føre til sikrere diagnoser med tiden. De fleste søksmålene tror jeg kommer til å handle om manglende oppfølging etter at diagnosen er satt. Det gjelder både fra BUP,kommune og skole. Den oppfølging som per idag tilbys er ikke eksisterende. Det er helt avhengig av foreldrene hvilken oppfølging og tilrettelegging barnet får etter at diagnosen er satt. Vi kan ikke komme fra at det finnes mange ressurssvake foreldre som ikke klarer å følge opp sine barn på riktig måte.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Urimeligheten ligger vel i at om Propella reagerer på det Mim skriver bør hun vel ikke quote Pida?

Jeg quotet Mim i et tidligere innlegg. Jeg må nok innrømme at jeg reager sterkt på en del av uttalelsene som har kommet i denne tråden. For den følelsen jeg sitter igjen med er at dere som mener at det er en overdiagnostisering av ADHD drar alle over en kam.

Jeg tror at det er viktig når en ADHD diagnose er satt så skal man ikke slippes uten videre oppfølging. Alle bør få tilbud om foreldreveiledning, en ansvaresgruppe bør opprettes rundt barnet, tiltak på skolen bør settes igang. Det burde finnes en standard pakke som settes igang på grunnlag av diagnosen (som selvsagt bør kunne justeres til det enkelte barns behov og familiens behov). Det vil være med på å sikre at barn som får en diagnose ikke er avhengig av foreldrenes evner for den hjelpen de trenger og har krav på. Per idag avgjøres den hjelpen et barn får av hvilke foreldre de har og kommunens økonomi. Det bør virkelig ikke være slik at tilfeldigheterne avgjør hvilken hjelp et barn får.

[era]

Kallisti har helt rett og kommer med et kjemmpeviktig poeng.

Og til him. Ritalin virker på alle, om det har ønsket virkning er noe helt annet. Mange blir gira og nervøse får søvnproblemer etc. også mennesker med adhd. Så i noen tilfeller virker det mot sin hensikt også for adhd pasienter, men for noen er det som å slå på en bryter så det er noe en må følges opp i forhold til for å finne riktig tiltak til individets behov.

Adhd er jo en samle diagnose som er basert på symptomatikk så hver pasient vil ha forskjellig symptom, årsak, og behov for oppfølging- og der er det enorme mangler i forhold til feks. regelverk og praksis i Norge i dag.

Dette gjelder for både barn og voksne.