Are you beautiful and just don't know it?

[Fibi]

Jeg prøver, men det er neimen ikke lett. Jeg er nøye på å ikke prate negativt vekt/utseende slik at Malin hører det, men å fokusere på det man liker med sin egen kropp og sitt eget utseende er ganske vanskelig når man ikke finner noe.

[Sitron]

Du er pen og morsom, Fibi, bare så du vet det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Du er pen og morsom, Fibi, bare så du vet det.

Helt enig. Og du kler deg alltid pent og er fresh og flott sminket. Nydelig, er du, Fibs!
Jeg er jo der Albertine er nå, men før det hadde jeg det jævlig og fokuserte vel knapt på NOE positivt whatsoever. Det handlet nok ikke bare om utseendet, jeg var nok nede i et dypt hull rett og slett, der utseendet ble det jeg fokuserte mest på og la all skyld på. Men helsen skrantet jo også, jeg hadde diabetes og var syk, rett og slett. En tid jeg bare vil glemme. Jeg utstrålte nok så dårlig selvtillit den gangen at få ville synes jeg var pen. Jeg fikk komplimenter for å være søt og grei og "elskelig", men det var ei maske jeg tviholdt på.
Det at jeg tok tak i det såpass tidlig gjorde at det ikke ble noe issue overfor eldste, hun husker nok ikke noe fra den tiden engang. Bukplastikken husker hun jo selvsagt, den tok jeg jo nylig, men det var på en måte medisinsk, ikke rent kosmetisk. Jeg prater aldri negativt om utseendet mitt eller andres i ungenes nævær. Prater i det hele tatt sjelden om andres utseende i det hele tatt, det er ikke noe som opptar meg egentlig. Folk ser ut sånn som de ser ut.

[trøtt]

Jeg er nok ikke like PK som resten her. Jeg har nok latt ungene høre om hengeræva mi noen ganger. Tenåringen erter meg for den titt og ofte.

Jeg forteller ofte ungene at de er kjempefine som de er. Jeg snakker ikke negativt om andre som ser annerledes ut.

[Fibi]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Du er pen og morsom, Fibi, bare så du vet det.

Jeg hører at du (og Iset) sier det, men jeg ser det ikke selv. Trenger kanskje sterkere briller.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Jeg hører at du (og Iset) sier det, men jeg ser det ikke selv. Trenger kanskje sterkere briller.

Vel, jeg lyger jo aldri.

[Dixie Diner]

Jeg ville hvertfall hørt på Sitron ja, hun er ikke kjent for å lyve akkurat. Ikke det at jeg heller gjør det, du vet jo hvor direkte jeg også kan være, hehe.

[Teflona]

Jeg har alltid hatt relativt god selvtillit på utseendet, selv da jeg fikk stoffskiftesykdom og for første gang i mitt liv ble overvektig som noen og 30-åring. Har fortsatt noen kilo for mye, men fokuserer ikke på det. Ser jo at jeg blir eldre, og det er ikke like morsomt, men sånn er det jo bare.
Det er viktigere ting i livet, som det å være frisk, som jeg ikke ser som noen selvfølge lenger. (bank i bordet)

[Crimina]

Jeg har i alle år hatt svært lav selvtillit og selvbilde. Jeg har ikke mye tro på meg selv. Jeg ble mobbet da jeg gikk på skolen, de kalte feit og stygg. Det gjorde noe med meg å få høre dette så og si hver dag. Jeg ble jo heller ikke satt pris på hjemme, så alt dette har satt spor.

Jeg prøver å skåne barna. Jeg er ikke flink til å skryte av meg selv ovenfor barna. Men jeg sier ikke noe negativt om meg selv når barna hører på. Jeg lar heller være å si noe.

Jeg prater heller ikke negativt om andre når barna hører på. Jeg ønsker veldig sterkt at barna skal få et bedre syn på kropp og utseendet enn det jeg noen gang har hatt.

Jeg takler dårlig å få komplimenter nå i voksen alder, jeg blir utilpass rett og slett. Jeg har jobbet mye med meg selv å lære meg å si takk når noen sier noe positivt om meg. Men dumme tanker sniker seg alltid inn, at de sier det bare for å være snill osv, de mener det nok ikke innerst inne.

Barna, spesielt de eldste, merker nok litt hvordan jeg har det. Men jeg prøver som sagt å skåne dem, så godt jeg kan. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn så godt jeg kan. Men jeg innser i alle fall at jeg har problemer og jeg innså for lenge siden at jeg måtte ha hjelp til å takle det. Det tror jeg er positivt ovenfor barna.

[Fibi]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Vel, jeg lyger jo aldri.

Jeg anser ikke deg for å være spesielt løynaktig, nei. Men det er liksom noe med det å kunne se seg selv i et positivit lys jeg liksom ikke får helt til. På en god dag kan jeg se det, men ikke sånn til hverdags.

Men for the record synes jeg ikke det var noe gærnt med ditt ansikt i det hele tatt. Ikke resten av deg heller, for den saks skyld. Jeg synes du var både søt og pen, jeg. Og det, kombinert med personligheten og væremåten din gjør deg til en meget likendes person.

[ItsOnlyMe]

Jeg tror alle har komplekser for et eller annet, selv den peneste av den pene, eller flotteste av den flotte....... Det er ingen som er 100%fornøyde bestandig, uansett.... Men størst forskjellen på dem som er tilsynelatende feilfrie, og dem som har litt skavanker er nok selvtilliten. Det er lettere å se alt det negative om det finst litt flere av dem, og det er dermed lettere å føle seg mindreverdig ifht alle dem "perfekte". Og ergo er det lettere å få dårlig selvbilde... og dårlig selvbilde fører igjen til dårlig "kroppsfokus" osv..

Jeg er vel ganske "vanlig" utseendemessig. Kunne gjerne hatt penere/finere ansikt, med penere/finere trekk. Strammere kropp og mindre cellulitter!!! Men altså: jeg er nå engang født med denne kroppen, så da må jeg bare prøve å gjøre det beste utavdet, selv om det ikke alle dager er like enkelt å se akkurat det.... Men sånn tror jeg faktisk alle har det! Hadde jeg trent mer så hadde kroppen vert sterkere, og strammere, det er opp til meg selv, jeg må bare gidde å ta tak i det.

Har nok klaget over "badhairday" og en kvise i ny og ne, slik at barna har hørt det... Men jeg går ikke og klager over hvordan jeg ser ut til det daglige, og har ingen grunn til det egentlig heller. Jeg er heldig som har en kropp som fungerer, og jeg har alle sanser og deler i behold.. Prøver å lære barna at alle er ulike, men like mye verdt uansett!

[leliane]

Overfor ungene bestreber jeg meg på å ikke snakke stygt om meg selv. Jeg viser kroppen min slik den er, og tar imot alle hyggelige kommentarer fra dem med et smil og stor (ektefølt) takk.

Som normalt slank, objektivt sett, har jeg kun slanket meg én gang i mitt liv. Det var i fjor, da jeg ble kvitt 10 svangerskapskilo i løpet av et halvt år. Det tror jeg ikke ungene merket, faktisk. Men vi snakker nok en del om hva som er sunt, hva som gir energi som varer, og viktigheten av å være aktiv.

Jeg håper det skjer med positive fortegn, men all den tid jeg til tider (lang historie) sliter med selvbildet og en absurd perfeksjonisme når det gjelder egen kropp og utseende, er jeg jo bekymret for det non-verbale som kommuniseres ubevisst, og jeg tenker en del på det.

Tankevekkende tråd, Sitron.

[tink]

Tja, egentlig er jeg nok ganske fornøyd i bunn og grunn. Det er selvsagt ikke helt kosher, jeg føler ofte litt på at jeg burde dra fram en skavanke eller et kompleks for ett eller annet i sosiale lag når jenter begynner å krangle om hvem som har størst nese eller for små pupper.

Altså vekta går litt opp og ned 7 kg +-, og dagsformen avhenger litt av hvordan jeg føler meg. Men aller mest henger det sammen med at jeg synes jeg har klær som kler meg og har overskudd til å sette sammen et antrekk som jeg liker i tillegg til å huske/orke å sminke meg og henge på et smykke.

Barna er så små enda at de ikke er så opptatt av kroppslig utseende (5 og 2 år). Storebror liker å se på at jeg sminker meg om morgenen, eller når jeg skal ut - og lurer på hvorfor. Det hender jeg blir svar skyldig. For å gjøre meg fin for pappa sier jeg av og til, men det betyr jo også at jeg ikke er fin nok som jeg er - eller? Barna mine er dessuten gutter, det kan være jeg hadde tenkt mer over det med jentebarn.

[rajraj]

Jeg er velsignet med et sterkt selvbilde og god selvtillit, og har alltid hatt det. Jeg har selvsagt dager der jeg synes jeg ser dritt ut, at ingen klær passer, at formene mine ikke er godt proporsjonert og sånne ting. Jeg kan også drømme meg bort, sammenligne meg med andre eller tenke at jeg skulle ønske jeg kledde de og de klærne eller en bestemt stil - eller at jeg lignet på Grace Kelly eller Ingrid Bergmann ( ), men jevnt over er jeg fornøyd.

Tror det bunner i at jeg helt ærlig aldri har synes det er spesielt viktig å være "pen" fordi det varierer så veldig fra person til person hva som oppfattes som pent likevel. Derfor har jeg heller satset friskt på at om jeg tenker pene tanker om meg selv, vil det smitte på andres oppfattelse av hvordan jeg ser ut - og det er da vitterligen mer enn nok. Resten får personligheten ta seg av.

[rajraj]

Også må jeg få lov til å rose foreldrene mine på dette punktet, jamfør HI: De har aldri fokusert på utseende, i hvert fall ikke på noen negativ måte. Om noe så har min far hjernevasket oss til å tro at han er den peneste mannen på denne jord. Så jeg vet jo at det går an å bruke ord og holdning for å få andre til å se forbi overflaten.

[Toffskij]

Jeg er ikke sosialisert som pen jente. Ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke hva sånne driver med, og tenker ikke på at andre kan reagere på meg på den måten. Det er jeg for det meste glad for, jeg ville ikke likt å ha basert selvbildet mitt på skjønnhet. Det er så forgjengelig. Likevel har det vist seg at jeg visstnok er pen jente likevel. Jeg blir like overrasket hver gang dette manifesterer seg.

Selv blir jeg mer og mer fornøyd med utseendet mitt, egentlig, og er trygg og rolig på at det er mer enn bra nok (uansett ser jeg fortsatt på det som en litt merkelig ekstrabonus). Jeg håper denne roen kan smitte over til jentene mine. Jeg synes de er eterisk vakre, men jeg hører stadig ting fra storesøster som bekymrer meg: hun tror hun er stygg, hun tror hun er tjukk. Den underskjønne lille seksogethalvtåringen der?! Hun har det i hvert fall ikke fra meg, og ikke skal hun få det heller.

[tink]

Forresten så var jeg overbevist om at jeg var stygg og tjukk på barneskolen - fordi det sa de andre.

I løpet av ungdomsskolen bestemte jeg meg for å slutte å tro på dette. Jeg var verken stygg eller tjukk, hadde bare andre meninger enn de "kule" jentene og var nokså bestemt i klessmak og ytringer. Etter at jeg begynte å tro selv at jeg var normalt pen og hadde en dugelig kropp, begynte også andre å se det samme.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

jeg hører stadig ting fra storesøster som bekymrer meg: hun tror hun er stygg, hun tror hun er tjukk. Den underskjønne lille seksogethalvtåringen der?! Hun har det i hvert fall ikke fra meg, og ikke skal hun få det heller.

Etter eldste begynte på skolen har hun (også sammen med venninner) begynt å snakke om hvem som har stor mage eller ikke, og hvem som er tyngst og lettest. Jeg vet 100% sikkert at det ikke har vært samtaleemne hjemme, og avfeier dem hvis jeg hører noe sånt. Kommenterer de andre de ser, så kan man si at folk er forskjellig, og det er det.

MEN.

I forhold til mat og næringsstoffer, så har vi snakket om at man ikke bare kan spise godteri og potetskruer, fordi kroppen ikke trenger så mye av sånt. Da begynner han å spare på det, og det kan bli tungt for kroppen å løpe og leke. Kroppen vil ha forskjellige ting som brød, frukt, grønnsaker, et.c. Er det en ok måte å si ting på? Eller er det dobbeltmoralistisk? Jeg er usikker selv.

[Éowyn]

Jeg finner ikke noe flott å fokusere på i det hele tatt. Men jeg sier ingenting negativt, bare lar være å si noe som helst.

Eldstemann kommenterte en gang strekkmerkene og etter forklaring på disse har han nesten fått et eierforhold til enkelte av dem. "De strekene er etter at jeg lå i magen din, mamma".

[Trulte]

Jeg synes jeg ser helt grei ut. Jeg hadde flere dårlige dager før i tiden. Men jeg tror det lå i psyken.
Jeg synes ALLE er pene, sålenge man ikke er skitten og lurvete men velstelt. Men det viktigste er: (i fare for å virke klisjeaktig) at man er pen innvendig. Utstråling er vakkert, og selv den mest billedskjønne blir fæl dersom den ikke har karakter eller positiv utstråling.