Være ærlig eller holde meningene for seg selv?

[Skremmern]

Hvis noen spør deg direkte om du liker et navn, er du ærlig med vedkommende?

"Sønnen min skal hete Owe Johnny, hva synes du?"

Hva hvis situasjonen er en litt annen, du spør noen om hva barnet i magen skal hete, og så får du til svar "Thea Isabella Emilie", hvordan respondere du på det? Sier du at det er fint, sier du at du ikke liker navnet, eller er du taus som graven og angrer på at du stilte spørsmålet?

[Estrella]

Hvis jeg ikke liker navnet sier jeg at det ikke er helt min stil.

[Vanilja]

Opprinnelig lagt inn av Estrella, her.

Hvis jeg ikke liker navnet sier jeg at det ikke er helt min stil.

Samme her.

[bina]

Jeg syns ofte folk er alt for ærlige i tide og utide. Men jeg vil skille på to svært ulike situasjoner.

Den første er der hvor du selv spør noen "hva skal ungen hete", og de svarer. Da er du ikke forpliktet til å uttale deg om navnet. Tvert i mot vil jeg si. Du spurte - fikk et svar. Og meningene kan du holde for deg selv.

Men den andre situasjonen, der hvor noen forteller hva ungen skal hete og spør deg hva du syns om navnet. Da har man lov til å svare, og være ærlig.

Men altså å kommentere uoppfordret syns jeg er frekt.

[Dixie Diner]

Jeg synes ikke man trenger å være ærlig for enhver pris, spesielt ikke når det gjelder barn og navn. Så om jeg ikke liker navnet så sier jeg feks. "åja, det var jo pent" eller noe lignende. Om navnet er bestemt da, og det feks. ikke er ei god venninne som kommer med navnevalg og spør meg om hva jeg mener, da sier jeg jo meningen min.

[Azi]

Jeg sier fint uannset. Synes noe må da kunne å holde for seg selv!

[Pamina]

Det kommer helt an på hva den som spør er ute etter. Lyser det stolthet og glede over det flotte navnet de har valgt ut av øynene på menneskene, så holder jeg mine meninger for meg selv. Jeg serverer en pen liten hvit løgn om at det navnet sikkert kommer til å passe perfekt til mageboern.

Er mennesket som spør ute etter min ærlige mening, så får de det.

[Vimsen]

Jeg svarer : "Tuller du???", om det er noen jeg kjenner veldig godt.


Et par venninner har bevisst løyet til meg om navn for å se reaksjonen min.

[Tinka]

Så fint sier jeg og lar det gå som en hvit løgn, enkelte ganger må man ikke være dønn ærlig.

[Nenne]

Blir jeg spurt direkte svarer jeg ærlig, men så diplomatisk som mulig.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Blir jeg spurt direkte svarer jeg ærlig, men så diplomatisk som mulig.

Ærlighet varer ikke alltid lengst.

[Mandarin]

Har vi ikke diskutert dette før?

Vel det kommer an på hvem som spør. Jeg har en viss grad av sos.antenner.
Så om det er bestevenninnen min som jeg sier ALT til , så hadde jeg sagt hva jeg mente. Men om det var andre så ville jeg kanskje bare svart "svada".

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Har vi ikke diskutert dette før?

Oh shit! *sletter tråden*

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Blir jeg spurt direkte svarer jeg ærlig, men så diplomatisk som mulig.

Ja, her også!

[Søster]

Jeg vrir meg unna med en "næmmen, det har jeg ikke hørt før, hvor kommer det fra?" eller andre spørsmål/kommentarer hvis det passer. *sleip*

Jeg sier ikke: "for et dustenavn, glad jeg ikke er ungen din" selv om jeg kunne tenkt det noen ganger. Skjønner ikke hva det skulle hjelpe folk om jeg er negativ, de forandrer vel ikke navn på barnet sitt av den grunn.

[Skilpadda]

Jeg ville ikke vært ærlig om at jeg mislikte navnet, men jeg ville ikke løyet og sagt at jeg syntes det var kjempefint hvis jeg virkelig syntes det var stygt.

Jeg synes ikke det er ofte folk faktisk spør andre hva de synes om navnet (i alle fall ikke hvis de allerede har bestemt seg), så man trenger sjelden komme med en vurdering. Man kan jo si "akkurat, har dere tenkt å bruke begge navnene?" eller "er det oppkalling?" eller "med W, ja, det var jo litt originalt" eller "det navnet tror jeg ikke jeg har hørt før, er det vanlig der du kommer fra?", eller "skriver dere det med S eller Z?" eller "jeg kjente en Roy-Ivar da jeg var yngre, han var veldig kjekk", eller noe slikt.

[Esme]

Synes det er litt forskjell på om de spør "vi har bestemt oss for Roy-Igor, hva synes du?" eller "vi vurderer Roy-Igor, hva synes du?"

Om de bare informerer og ikke spør etter meningen min så føler jeg ikke trang for å si det. Men spør de om meningen min så er jeg som oftest ærlig ja.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

eller "jeg kjente en Roy-Ivar da jeg var yngre, han var veldig kjekk", eller noe slikt.

Jeg kjenner faktisk en Roy-Ivar.

Jeg prøver også å finne på et diplomatisk svar der jeg ikke nødvendigvis sier at navnet er fint uten at jeg egentlig sier noe direkte negativt heller - bortsett fra hvis jeg blir spurt om råd. Da er jeg ærlig.

[tink]

Nå har jeg aldri blitt spurt til råds. Det hender rett nok at omgivelsene velger andre navn enn jeg selv ville gjort, men hvem vet - hittil har vi bare valgt en gang.

Husker vi syntes at nevøen min fikk et snodig gammelmannsnavn for litt over tre år siden. Men nå er han L, og ingen reagerer på det. Noen navn må nemlig gå seg til.

Dersom nærmeste familie eller bestevenninna mi bestemmer seg for et såpeoperanavn eller litt overraskende dobbeltnavn, kan jeg finne på å spørre hvorfor: er det oppkalling kanskje? Eller synes vedkommende plutselig av Britney Spears er kul (da er det på tide å banke vedkommende ut av barsel-/ammetåke).

Litt mer perifere venner får gjøre som de vil. Tror ikke jeg vil si verken at det er stygt (ærlig) eller lyve å si at jeg synes det høres flott ut. Erfaringen viser at de fleste navn funker bra når de får gått seg litt inn.

[Superior]

Jeg er ærlig, men jeg har lært av min mor "har jeg ikke noe positivt å si, så holde jeg munn". Så da finner jeg noe positivt som jeg kan stå for.