"Frittgående barn"

[Lisa]

Ville bare dele artikkel fra Dagbladet som jeg personlig synes var relevant. Jeg sliter veldig med å "slippe" / gi frie tøyler til min datter som blir 7 år til sommeren. Jeg vet dette er noe jeg må jobbe aktivt med dette året, jeg er veldig rett for at jeg overfører mye av min frykt for at noe kan skje henne over på henne, noe som sikkert vil gjøre henne unødvendig redd på lenger sikt. Jeg ser f.eks at andre 1 klassinger går hjem fra skolen alene allerede, dette er noe jeg overhode ikke kan se for meg at jeg vil klare å tillate på minst et par år enda ... andre eksempler er at hun er igjen alene i leiligheten mens jeg går på butikken, dette "tør" jeg heller ikke å gjøre enda selv om jeg vet hun helt utmerket ville ha taklet situasjonen med å være alene en kort stund.

http://www.dagbladet.no/a/9702120/

[Sitron]

Selvstendige barn er noe iallfall jeg streber etter. Og inkludert i dette er at de må klare selv.

[Libra]

Har et klart ønske om å få et selvstendig og trygt barn. Det innebærer at jeg må slippe taket lenge før jeg selv føler meg klar til det i mange situasjoner. Slipp taket, lukk øynene, og lat som det er verdens mest naturlige ting. Still krav til ungen og smil. Fake it til you make it - har mange ganger vært mitt motto. Jeg slipper ikke alltid taket tidsnok, men forsøker å være våken i forhold til omgivelsene mine. Jeg ser at han på enkelte områder er friere enn andre, og motsatt. Enkelte ganger går det for øvrig ikke på å ville/ønske/tørre å slippe taket - men når man har et barn som er en smule lat - så svelger man noen kameler for å oppnå ønsket sluttresultat. :i transport bransjen:

[Susse]

Interessant lesning.
Jeg vil si at jeg heldigvis ikke kjenner meg så veldig igjen i den, men ser jo mange rundt meg som passer inn i beskrivelsen. Kanskje ser jeg ikke realistisk på det for egen del ? men våre barn har hatt langt større frihet en de rundt oss. Eldstemann har fått være alene hjemme fra han selv ønsket det, selvsakt ikke lenge i starten. De får leke fritt ute så lenge vi vet hvor de er og med hvem. Gutta har gått selv til og fra skolen fra første stund. Vi har også stillt større krav til barna enn hva jeg opplever hos andre med jevnaldrende unger både i fht. f.eks matlaging, rydding av bord, plikter osv. Opplever andre mødre som himler med øynene når jeg sier at 10 åringen har ansvar for middagen på fredager. Hvorfor ikke ? Han kan håndtere ovnen, han fikser fint å bruke kniv og skærefjøl til grønnsaker. Jeg er veldig lite hønemor, rett og slett og stoler på at de ordner seg greit selv. De vet at vi voksene er her når de trenger oss, og vet hvor de skal gå om de ikke får tak i oss med en gang.

[Sitron]

Men hvordan var det med en selv? Man fører jo gjerne med seg ting som foreldre har gjort. Jeg reiste alene med båt og fly fra jeg var liten. Og før jeg fikk lov å reise alene, så hendte det at de satt meg på båten med en gamlis fra samme bygd, som jeg aldeles ikke kjente. Jeg var nøkkelbarn fra jeg begynte på skolen, med ansvar for å hente søsken i barnehagen fra jeg var åtte. Og da før min mor var kommet fra jobb. Og ute? Vi var nå ute der det passet oss og kom inn når vi ble sultne.

Nå har jeg riktignok ikke barn som ikke evner å følge beskjeder, stort sett. Hadde det vært slik at jeg ikke kunne stole et snev på en unge, så hadde jo det stilt seg annerledes.

[Ru]

:hønemor melder seg:

Jeg sliter virkelig med å slippe ungen ut på egen hånd, men det kommer av at vi tidligere bodde i et nabolag der det overhodet ikke var aktuelt. Nå øver både han og jeg oss på at han faktisk kan gå til naboen og leke og slikt, men det er uvant for oss begge.
Han er for liten til at han får lov å være hjemme alene enda, men vi øver av og til på at han kan sitte i bilen om vi skal en snartur på butikken.
Skoleveien er et kapittel for seg, den er utrygg, så der blir det ingen gåing alene med det første i hvert fall!
Men vi øver oss, og det blir bedre. Jeg har ingen planer om å bli noe Nure-mamma.

[Lisa]

Selv vokste jeg opp midt på tjukkeste bondelandet i Norge så vi hadde helt frie tøyler fra vi var veldig små, min bror jeg jeg. Derfor blir det enda mer ekstremt når jeg tenker på hvor lite frihet min datter har i forhold til det vi hadde. Men tidene har jo forandret seg, også i utkantstrøk i Norge men for mitt vedkommende så bor vi jo nå sentralt i Oslo, og jeg vurderer situasjonen ut i fra det selv om jeg vet jeg ikke burde bekymre meg over halvparten av det jeg gjør ...

[Libra]

Jeg og poden vokser opp med så utrolig forskjellige utgangspunkt. Jeg vokste opp på en liten plass på 70 tallet - og min pode i en storby med dagens utfordringer. Jeg synes det er vanskelig å vite hvilke krav jeg kan stille til han i forhold til storbyens utfordringer - det med å transportere seg selv med buss over lengere strekninger f.eks, når jeg har en som i utgangspunktet ikke liker buss. I forhold til hus og hjem så ser jeg at han har det friere enn hva jeg hadde og på mange områder stiller jeg strengere krav til hva jeg forventer av han enn hva som ble stilt til meg.

[allium]

Jeg måtte fikse det meste selv. Til tider ble det litt mye, som da faren min egentlig skulle hente meg etter pianotimer men som regel glemte det slik at jeg måtte gå fire kilometer i mørke vinterkvelder.

Derfor henter jeg fortsatt niåringen etter pianotimer. Men hun har mye kortere å gå, så jeg vurderer å prøve å la henne klare seg selv nå som jeg må jobbe mye overtid fremover.

Ellers har begge bortimot frie tøyler på kjøkkenet. Jeg forventer at de fikser lekser og gymtøy uten å mases på.

[Bloppy]

Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å gi skikkelig slipp ja
Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Det er noe ganske annet med snuppa på 11. Og jeg får vel igrunn litt igjen for at jeg ikke har vært tøff nok. For hun er ikke veldig selvstendig av seg, og liker overhodet ikke å være alene hjemme. Lager seg knapt nok en brødskive og kakao selv.. Ovnen rører hun aldri. Hu liker å hjelpe til med matlaging og baking, men spør hele tiden for å være sikker på at det blir riktig.
Men hun sliter litt med selvfølelsen i utgangspunktet. Og det er noe vi jobber mye med. Både hjemme og på skolen. Og det gir resultater Hun trenge å lære seg at hun er god nok akkurat sånn hun er.

Kanskje dette henger sammen?

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å gi skikkelig slipp ja
Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Det er noe ganske annet med snuppa på 11. Og jeg får vel igrunn litt igjen for at jeg ikke har vært tøff nok. For hun er ikke veldig selvstendig av seg, og liker overhodet ikke å være alene hjemme. Lager seg knapt nok en brødskive og kakao selv.. Ovnen rører hun aldri. Hu liker å hjelpe til med matlaging og baking, men spør hele tiden for å være sikker på at det blir riktig.
Men hun sliter litt med selvfølelsen i utgangspunktet. Og det er noe vi jobber mye med. Både hjemme og på skolen. Og det gir resultater Hun trenge å lære seg at hun er god nok akkurat sånn hun er.

Kanskje dette henger sammen?

Det tror jeg du har helt rett i. Jeg har et barn på 11 som var (og forsatt kan være) slik. På grunn av det begynte jeg å stille en del krav til han som gjorde at han fikk følelsen av å mestre. Jeg har også oppdaget at oppdrag som han får som må utføres før jeg kommer hjem - utføres med stolthet og det er enklere å bare ta sjansen/valget, når jeg faktisk ikke er der å kan svare på noe. Han har for eksempel ansvar for enkelte dager å sette brøddeig (ferdigpose) når han kommer hjem fra skolen.

[Elise]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Hm. 3,5-åringen min får leke ute alene. Hun får sykle rundt huset, der det er bilvei på den ene siden og gangveier på den andre siden. Hun får gå alene til 2 naboer, og 2 lekeplasser. Hun får også gå på lengre turer med 6-års storesøstra (til 2 andre lekeplasser). Men de naboene hun får gå alene til er litt sånn "eh, hæ? skal jeg bare sende henne hjem når klokka er fire? Nei, hvis du ikke vil hente henne, så må vi nesten følge henne, altså..." Dette avhenger selvsagt VELDIG av hvordan man bor, men her er vi da altså 3 stk i samme boligfelt med jenter på samme alder, og min er den eneste som får lov til å gå rundt ute alene sånn som dette.

Jeg vet jo alltid hvor hun er, og følger med selv om hun nok føler at hun er selvstendig og ute alene. Jeg kan se begge lekeplassene fra huset, og når hun er ute og sykler hører jeg støttehjulene lang vei, og hører også hvis hun begynner å gråte hvis hun faller. Og hun sier fra når hun går på besøk til andre.

[Tjorven]

For meg er det litt godt å lese dette. Jeg slipper ungene mine mer løs enn naboene gjør. De får flere anledninger til å teste egne grenser. Snuppa (snart 5) får leke ute uten tilsyn og knerten (2 år) får klatre helt fritt på lekeapparatene. Sånn har ikke de andre naboungene på samme alder. Jeg lurer ofte på jeg er helt på bærtur, men når jeg leser dette så er jeg kanskje ikke det allikevel.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

For meg er det litt godt å lese dette. Jeg slipper ungene mine mer løs enn naboene gjør. De får flere anledninger til å teste egne grenser. Snuppa (snart 5) får leke ute uten tilsyn og knerten (2 år) får klatre helt fritt på lekeapparatene. Sånn har ikke de andre naboungene på samme alder. Jeg lurer ofte på jeg er helt på bærtur, men når jeg leser dette så er jeg kanskje ikke det allikevel.

Jeg er på samme linje.

Artig at du startet denne tråden, Lisa. Jeg vurderte å gjøre det selv i går. Jeg synes den artikkelen treffer ganske godt når det gjelder en del foreldre og måten de håndterer barn på. Det er veldig mye projisering av egen angst og frykt. Datteren min, 4,5 år, var ute og akte sammen med storebrødrene (8, 10 og 12 år), og ble av en mor i nabolaget fortalt skrekkhistorien om jenta som ble påkjørt under aking i Oppdal (?). Hun kommer nå stadig inn på denne historien når hun skal ut og ake. Ellers også, for den saks skyld. Det provoserte meg en hel del at denne moren overførte sine egne skrekkscenarier på datteren min.

[tiddelibom]

Jeg har en 7-åring med et stort behov for å føle trygghet. Hun har ikke det minste lyst til å gå til skolen alene, og jeg skal helst følge henne helt inn, vente til hun har kledd av seg og i det hele tatt.... Så vi går baby steps. Nå kan jeg følge henne inn, men slipper å vente til hun har kledd av seg. Om en stund kan jeg kanskje bare følge henne til inngangen, deretter kanskje bare i nærheten...
Jeg tenker at det er viktig at hun føler seg trygg nok, så får vi ta den tiden det tar. Jeg vil heller ikke bli noen Nure-mamma, men
der føler jeg at det er mammaen som hindrer ham. Jeg forsøker å få datteren vår til å prøve å bli litt mer selvstendig.

[Filifjonka]

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

Det er vel heller ikke poenget med "frittgående barn".

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

Nå er det vel ingen heller som mener at 3 åringer skal gå ute i trafikken alene?

Litt pussig forresten at tråden kom opp igjen akkurat i dag. I morgen skal min 7 åring (blir 8 snart) få lov til å gå alene hjem fra skolen for første gang. Jeg håper jeg klarer å holde fast ved løfte mitt, hun vil så veldig gjerne. Vi har lenge snakket om at hun skulle få lov til å prøve etter påskeferien, så hun skulle egentlig ha gjort det i dag. Men så fant jeg på en unnskyldning og møtte henne på skolen fordi vi "måtte bare gå en tur i Botanisk i den flotte været" Huff, hun ble så skuffet, hun ser jo frem til dette så jeg må bare klare å la henne få gjøre det i morgen.

Jeg liker ikke å være den hønemora jeg er, men jobber med saken.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Jeg har en 7-åring med et stort behov for å føle trygghet. Hun har ikke det minste lyst til å gå til skolen alene, og jeg skal helst følge henne helt inn, vente til hun har kledd av seg og i det hele tatt.... Så vi går baby steps. Nå kan jeg følge henne inn, men slipper å vente til hun har kledd av seg. Om en stund kan jeg kanskje bare følge henne til inngangen, deretter kanskje bare i nærheten...
Jeg tenker at det er viktig at hun føler seg trygg nok, så får vi ta den tiden det tar. Jeg vil heller ikke bli noen Nure-mamma, men
der føler jeg at det er mammaen som hindrer ham. Jeg forsøker å få datteren vår til å prøve å bli litt mer selvstendig.

Veldig interessant å lese min egen kommentar fra 1 år og 4 måneder tilbake. Nå går storesøster alene til og fra skolen, og er veldig fornøyd og trygg på det. Tiny steps. Men det gir resultater. Og det har vært viktig at hun har vært trygg hele tiden. Dog har jeg øvet et mildt press og utfordret henne litt.
Når det gjelder sykling alene er vi restriktive. 8-åringer har ikke godt nok utviklet syn til å se hele trafikkbildet, ei heller god nok oppfatning om hvor lang tid biler bruker på å stoppe o.a..
Sammen sykler vi mye i trafikken, og hun er så forsiktig at det ikke er noe problem.

[Brutus_]

Dette her handler jo mye om hvordan man opplever nærmiljøet sitt. En unge i ei lita bygd har nok lettere for å bli sluppet tidlig enn i en bydel i indre Oslo. Og så handler det om kultur og trygghet i et fellesskap. Ser at selv med få ikke etnisk norske barn i naboleget er det neten bare dem som er ute og blir trygge i sosiale grupper i nærmiljøet. De norske barna har en mer regissert fritid, med skyssing til ulike aktiviteter. De følges ofte mye lenger opp i åra ut i nærmiljøet. Og de forsvinner tidligere fra spontane nærmiljøaktiviteter som fotball og annen lavterskel lek. Ved organiserte aktiviteter er det også ofte slik at voksenkontaktene opplever det slik at de i mye større grad blir barnevakter for minoritetsbarna, siden vokseninvolveringa i de miljøene er såpass drastisk mye lavere. Så er det både fordeler og ulemper med alt dette. De etnisk vest-Europeiske barna får oppleve mer variasjon og ambisiøse forventninger fra foreldrene. Men blir late og kravstore. De med annen etnisk bakgrunn blir kongene av nabolaget, men taper big time i skolesammenheng.

Selvsagt ikke tatt med kjønnsperspektivet her