Melde til barnevern i yrkessammenheng

[Pelle]

Jeg har inntrykk av at det er store forskjeller mellom ulike yrkesprofesjoner mht når de finner det betimelig å sende en bekymringsmelding til barnevernet.

Vår lokale politi melder automatisk til barnevernet hvis de kommer over umyndige som bedriver kriminell og/eller rusrelatert virksomhet, feks at 15-åringer blir funnet fulle.

I jobben jeg har nå hender det man møter barn og foreldre, og nylig meldte arbeidsstedet et barn, fordi de ved 3 anledninger synes mor har virket ruset.

Selv har jeg jobbet et sted der man møtte barn og familier på nært hold og fikk vite ganske mye. Der var det særlig ett barn man ikke trodde hadde det særlig bra hjemme, pga ressurssvake foreldre (snakker ikke her om hverken rus eller konkret mishandling - mer type vanskjøtsel). Etter veldig mye om og men, masse møter osv ble det til slutt sendt en melding. Over lengre tid bedret ting seg likevel ikke og det ble vurdert å sende en ny melding. Etter me om og men ble det aldri noe av (jeg var ikke inne i disse beslutningene), men hvordan barnet hadde det endret seg ikke.

Har også venner som er lærere som forteller at mulige barnevernssaker tar veldig mye energi og tid, fordi det er mye rapporter som skal skrives, møter de skal delta på osv osv.

Å bli meldt til bv er selvsagt en belastning. Samtidig synes jeg ikke profesjoner bør ha alt for høy list, og heller stole på magefølelsen. Så får det heller vært opptil ekspertene (bv) å avgjøre om barnet har det bra eller ikke.

Hva mener andre?

[Skremmern]

Melder de automatisk fra til barnevernet når de finner beruset ungdom?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Melder de automatisk fra til barnevernet når de finner beruset ungdom?

Vil nå inderlig håpe at de er alene om det for å si det sånn, ellers blir det litt vel mange meldinger som ikke burde vært gitt inn til bvt.

Når det kommer til rus er det vel der det er mistanke om illegale rusmidler det blir meldt, dette går som regel direkte til bv-vakten i byene. Det samme gjelder med overstadig beruset ungdom, politiet overlater dem i bv-vaktens varetekt.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vil nå inderlig håpe at de er alene om det for å si det sånn, ellers blir det litt vel mange meldinger som ikke burde vært gitt inn til bvt.

Ikke så rart bv mangler ressurser, når de må bruke tiden sin på sånt!

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ikke så rart bv mangler ressurser, når de må bruke tiden sin på sånt!

Du kan så si. Nå håper jeg jo at HI har misforstått politiets meldinger, og at det ikke er et slikt misbruk av skrale ressurser i både den ene og den andre etaten. Ikke det at ungdomsfyll er en bra ting, men å blande inn bv i form av bekymringsmelding er jo litt vel drastisk.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Melder de automatisk fra til barnevernet når de finner beruset ungdom?

Ja, rett og slett fordi det er et samarbeid med rusforebyggende team i kommunen. De aller fleste med rusproblemer begynner tidlig, og finner de dritings ungdom som må kjøres hjem, så melder de også til bv. Så har bv og evt familiekontakt hos politiet et møte med ungdommen og foreldrene.

Men dette er jo egentlig en digresjon fra åpningsinnlegget, som var bredere ment enn hva poitiet har som rutine i min kommune.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Ja, rett og slett fordi det er et samarbeid med rusforebyggende team i kommunen. De aller fleste med rusproblemer begynner tidlig, og finner de dritings ungdom som må kjøres hjem, så melder de også til bv. Så har bv og evt familiekontakt hos politiet et møte med ungdommen og foreldrene.

Men dette er jo egentlig en digresjon fra åpningsinnlegget, som var bredere ment enn hva poitiet har som rutine i min kommune.

Helt utrolig misbruk av ressursene.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Helt utrolig misbruk av ressursene.

Det må jeg virkelig si meg enig i altså.
Dersom man driver rusforebyggende arbeid på denne måten vil det jo si at bvt får veldig mange saker som skal behandles i og med at det er rimelig utbredt blant ungdom å drikke alkohol til en viss grad. Dersom bvt da skal iverksette tiltak i forhold ti lveiledning og samtale med foreldre til ungdommer som faller innefor "normal" kategorien er det jo rett og slett hårreisende og det vil gå ut over tilbudet til de som virkelig trenger dette.

[Sitron]

Jøss, det hadde virkelig ikke vært noen grunn til å melde mine foreldre til barnevernet for at jeg drakk før jeg var myndig. Den var god.

[Pamina]

Jeg jobber som lærer i Oslo indre Øst, og vi melder i vei til BV, men det skjer frustrerende lite, og det som skjer tar tid. Det er for lite ressurser i BV, og alt for mange saker. Vi melder når vi er bekymret, og det er ikke sjelden.

[Lorien]

Jeg jobber i barnehage og som ansatt i barnehage har personalet meldeplikt dersom vi mistenker at hjemmesituasjonen er til skade eller ulempe for barnet på noen måte. Vi melder rutinemessig dersom vi mener det foreligger grunn til bekymring. Dette kan f.eks. være observasjoner av barn og foreldre, f.eks. i hente/bringesituasjoner, eller utsagn barna kommer med som vekker bekymring. Etter min mening er det bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite, selv om saken eventuelt skulle bli henlagt.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Å bli meldt til bv er selvsagt en belastning. Samtidig synes jeg ikke profesjoner bør ha alt for høy list, og heller stole på magefølelsen. Så får det heller vært opptil ekspertene (bv) å avgjøre om barnet har det bra eller ikke.

Hva mener andre?

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Som nabo har jeg hatt en lav terskel en gang. Det gjaldt et barn jeg visste veldg lite om, men der summen av atferd, at han var mye aleine og gikk dårlig kledd gjorde at jeg tok noen telefoner og meldte min bekymring. Ikke at det behøvde å være noe, men da kunne i alle fall andre ta stilling til det.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Helt utrolig misbruk av ressursene.

Kommer an på hvor man bor. Det finnes faktisk kommuner her i landet hvor de har et veldrevet barnevernsapparat, nok fosterhjem og støttekontakter, og et politi som har tid til å drive forebyggende arbeid. Dessverre blir det færre og færre slike steder.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Godty poeng. Men slike hensyn har vel ikke skole og barnehage?

Jeg jobber jo hverken med helse, skole eller barnehage, så jeg vet jo bare det jeg hører andre forteller om.

[Nenne]

Jeg er helt enig med Maximillia her. Jeg synes på ingen måte det er misbruk av ressurser at (be)-rusede barns familiesituasjon får en sjekk.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Godt poeng. Men slike hensyn har vel ikke skole og barnehage?

Jo, det har vi forsåvidt. I barnehage i hvert fall: "Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt" (Bhg.loven §22).

Det skal være mistanke om en viss alvorlighetsgrad før barnehagen har meldeplikt. Men det er jo uansett en kjensgjerning at det underrapporteres noe voldsomt fra de instansene som kanskje har mest med barn å gjøre (skoler og barnehager). Her er det rikelig å ta tak i - i følge de ped.lederne jeg har jobbet med hadde de fint lite om barnevernet og egen opplysningsplikt i førskolelærerutdanningen.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jo, det har vi forsåvidt. I barnehage i hvert fall: "Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt" (Bhg.loven §22).

Det skal være mistanke om en viss alvorlighetsgrad før barnehagen har meldeplikt. Men det er jo uansett en kjensgjerning at det underrapporteres noe voldsomt fra de instansene som kanskje har mest med barn å gjøre (skoler og barnehager). Her er det rikelig å ta tak i - i følge de ped.lederne jeg har jobbet med hadde de fint lite om barnevernet og egen opplysningsplikt i førskolelærerutdanningen.

Dessuten tror jeg mange med fordel kunne fått en innføring i hvordan komme i dialog med foreldrene vedrørende dette. Det er jo alltid en fordel å rette henvendelse til bv etter en avklaring med foreldrene. Det er ingen enkel sak å ta opp, men ved å ha litt trening i hvordan man kan ta opp slike samtaler, vil terskelen kanskje bli lavere også.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jo, det har vi forsåvidt.

Jeg tenkte på hensynet til tausehetsplikt pga pasientforhold. Uansett interessant å lese hjemmelen om meldeplikt.

På min jobb (helseorientert) meldte noen kolleger nylig et barn pga moren virket ruset (sløve øyne og aggresiv oppførsel) alle de 3 gangene de var innom hos oss (hun hadde med 2 barn begge gangene). Det synes jeg er fint. Men jeg vet ikke helt hva som defineres som "grov omsorgssvikt".

Samtidig så vet jeg om flere lærere som har barn av alkoholikere i klassen, der de helt klart ser at barnet ikke alltid har på seg rette klær, mor henter litt beruset på skolen, stinker fyll på konferansetime osv - uten at det meldes.

Hvor mye dokumentasjon må man ha, liksom? Jeg tenker som så at hvis man tror det er ikke så greit der barnet bor, så får det jo være opptil bv å sjekke ut dette - ikke at lærere og andre skal måtte dokumentere alt av omsorgssvikt før de kan melde - dette er jo egentlig ikke deres jobb.

(Mern selvsagt, at de bør begrunne hvorfor de melder mener jeg er en selvfølge)

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.

Som nabo har jeg hatt en lav terskel en gang. Det gjaldt et barn jeg visste veldg lite om, men der summen av atferd, at han var mye aleine og gikk dårlig kledd gjorde at jeg tok noen telefoner og meldte min bekymring. Ikke at det behøvde å være noe, men da kunne i alle fall andre ta stilling til det.

Det er ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling at man har meldeplikt ja.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling at man har meldeplikt ja.

Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)

Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.

For meg virker det enklere i slike konkrete situasjoner. Man kan ha prosedyrer som man kan henvise til og så gi beskjed. Og kanskje særlig når det er snakk om barn som pårørende, for eksempel i psykiatrien. Deprimert forelder som har problemer med å mobilisere energi i forhold til barnet. Når har man mistanke om grov omsorgssvikt da? Eller foreldre med alvorlig somatisk sykdom og en familie som er i krise - hvor langt skal det da gå før det er en vanskjøtsel? Og i slike tilfeller tenker jeg at det er greit å formidle at dette er vanskelig for barna og at bv kan være en god samarbeidspartner. Men samtalen kan like fullt være vanskelig.