Inspirert av en flytebadedrakttråd

Jeg ser at en del mennesker trer på barna ulike flytemidler og da helst armringer. Selv sitter de på land mens barna (som regel langt fra svømmedyktige) plasker i vannet. Har også observert barn med flyteringer på armene som leker rundt bassengområder og andre vann disse fine dagene vi har hatt i Bergen.

Når vi så har hatt såpass mange drukningsulykker så langt i år forundrer det meg at folk slipper ungene av syne når de er i nærheten av vann. En ting er godt vanntilvente og svømmedyktige barn på 12 år som bader sammen som en gruppe, en annen ting er 3-åringen med armringer som løper langs bassenget mens mor og far soler seg. Eller min favoritt: den lille med armringer som er så flink til å svømme som bader alene etter å ha hoppet fra berget mens mor/far ser på fra berget. :rister på hodet:

Hva gjør dere, lar dere barna leke rundt og i vann uten at dere er 100% oppmerksomme og tilstede sammen med barnet enten i vannkanten eller i vannet?

[Anne C]

Vi følger med så godt opp mot 100 % som det går begge to. Vi lar de ikke gå langt av gårde, men sitter heller ved bassengkanten eller i fjæra rett ved de.

[Che]

Gutta (eller, lillebror er jo bare året, så det er vel selvfølgelig) er aldri i nærheten av vann uten at vi voksne er med. Jeg er generelt ganske sjokkert over prioritering av barns sikkerhet jeg. Bilsikring, sykling uten hjelm og bading uten særlig tilsyn. Alt er ganske "vanlig".

[Mex]

Kunne aldri falle meg inn å la guttungen bade uten tilsyn. De gangene jeg "sitter ved siden av og soler meg", er de gangene han bader i bassenget hjemme i hagen.

Er vi på stranda så er jeg eller mannen alltid sammen med poden i vannkanten.

Synes at vi er rimelig flinke på bilsikring jevnt over. Det er forunderlig at vi ikke er like flinke på sikring når det kommer til vann. Mon tro om vi blir så opptatt av å kose oss og slappe av at vi glipper litt? Eller kanskje vi ikke helt skjønner helt hvor farlig vann er som element?

[Blånn]

Jeg sitter ofte på land og følger med guttene. Med tre gutter er det oftest lettest å holde oversikten fra land. De små bader da der hvor det er grunt. De har på armringer eller badering, men jeg stoler ikke på det en plass. Så øynene mine er på dem hele tiden og jeg teller og teller.

Storebror får lov til å hoppe ute på dypet. Han er 10 år og svømmedyktig (og har vist det noen ganger), men jeg følger med på ham også. Når de minste hopper på dypet er jeg enten i vannet eller rett ved klar til å hoppe uti ved minste tegn på at noe er galt.

Jeg hadde en litt ekkel opplevelse i går da jeg plutselig mistet storebror av syne. Jeg sto lenge og speidet etter ham der jeg trodde han var (ute på dypet hvor han hopper). I det jeg tok tak i Houdini for å lete oppdaget jeg storebror rett ved siden av oss. Han hadde svømt inn og dukket under hver gang jeg så i hans retning....

[Mrs. Longbottom]

Snupsen er aldri i vannet uten at vi er med/rett ved siden av. Det hindrer ikke at hun syns det er gøy å flyte rundt med badering/vinger/hva-har-du.
For meg utelukker ikke det ene det andre.

[Filifjonka]

Sjuåringen bader ofte med armringer på stranda, på så grunt vann at han får føttene i bunnen, mens jeg sitter på land. Jeg bader også ofte sammen med ham, men han har en tendens til å ville være ute i vannet i lengre perioder enn meg. Jeg ser på ham hele tiden når han er i vannet, og er i en avstand som føles helt trygg. Han kan ikke svømme ordentlig, men holder seg flytende på et vis. Med armringer svømmer han fint. Håper han lærer å svømme i sommer.

Når jeg har hatt mindre barn har jeg alltid vært i vannet sammen med dem på den alderen de har vært totalt ikke-svømmedyktige, eller hvis de har vært av den typen som løper rett utover til hodet er under. Der er jo barn ganske forskjellige.

[Muskat]

Jeg er stort sett på strender hvor det ikke er andre folk, så det går helt fint å holde øye med dem. De er 5 og 7 og kan ikke svømme så det er ikke snakk om å slippe dem av syne. Nå er de ganske pinglete da, og går ikke langt ut selv om det er langgrunt, men jeg følger selvsagt med likevel.

Tettbefolkede "syden"-strender takler jeg ikke, det er bare utrolig slitsomt.

[Camomilla]

Vi følger med hele tiden.
Propellen kan svømme, men vi bruker armringer, siden man aldri kan være trygg. Ulykker skjer fort. Stort sett går han ikke lenger ut enn til ankelen, men det kan være nok. Vi følger med enten helt i vannkanten eller fra pleddet som stort sett er ca 1 meter fra.

[Apple]

Når vi er ved basseng med vann som når ham sånn ca til låret, kan han være uti alene. Da sitter jeg ca to meter fra bassenget og ser på. Liker ikke når det etterhvert kommer mange folk, da er det lett å miste oversikten, så das pleier jeg å være med.

Vi bader av og til der den gutten druknet i går. Der er vannet så mørkt at om man faller under, så er det ikke sikkert man ser det. I tillegg blir det brått dypt. Der får han ikke være uti alene.

Bruker ikke armringer, og han er heller ikke svømmedyktig. Så jeg vet at om han skulle falle når det er mer enn så og så dypt, vil han mest sannsynlig ikke komme seg opp selv. Jeg tenker alltid at jeg må kunne nå ham innen ca 3 sek. Det er lettere i barnebasseng enn i feks tjern.

[nolo]

Det har vært mange drukningsulykker i sommer, ja, og jeg syns det er ufattelig tragisk. Vi skal snart i bad, og siden mannen er på jobb, har jeg hyret inn morfar som badevakt sammen med meg, sånn at alle tre blir sett hele tiden.

[Fibi]

Skulle jeg sitte/ligge på stranda, så lar jeg glatt seksåringen tusle rundt litt på egenhånd, men aldri så langt at jeg ikke ser henne, og ikke uten flytevest/elementer. I bassenget til svigers får hun bade alene, men ikke uten tilsyn. Vi sitter da på terrassen og følger med.

[Blondie]

Barna leker i vannet uten flyteelementer, med oss i umiddelbar nærhet. Vi ønsker ikke å lære barna falsk trygghet og har kuttet helt ut armringer etc.

[Ru]

Jeg har badevaktsutdanning, høy nok sådan til at jeg er aut.badevakt. Gjett en gang.
Jeg går ikke fra ungen i badebaljen hjemme på badet en gang.

Jeg hater å gå på strender, nettopp fordi folk er så inni hampen slapphendte at jeg ender opp med å være badevakt for alle ungene. Og prøv ikke å si i fra til noen foreldre at de bør holde et øye med ungen sin etter å ha plukket krabbende småbarn opp på god fart uti vannet. "Tror du ikke at vi passer på?"

[Storm]

Jeg har øynene festet på barna mine så godt som hele tida.

[Anda]

Vi har ikke armringer etc, fordi vi passer på hele tiden. En stund følte jeg meg som en avviker, fordi "alle andre hadde". Beslutningen ble tatt fordi Andungen ikke ville, og vi fant ut at vi jo uansett passet på ham hele tiden.

Jeg blir stressa hvis det er for mye folk i nærheten, slik at jeg risikerer å miste oversikten. Har knapt vært på en strand i nærheten av Oslo, men er så heldige at vi har en fin strand i nærheten av hytta der det jevnt over er så få at vi har full oversikt.

Har hatt med 6-åringen og 2-åringen i svømmehall alene, og merker at det stresser meg litt, ettersom jeg må holde de samlet hele tiden for ikke å miste oversikten.

[Benzo]

Vi har full oversikt hele tiden.

[Mandino]

Vi har full oversikt hele tiden - sitter aldri langt unna og er gjerne med på sandleken. Bading skjer kun sammen med voksne. Selv om storesøster på 4 kan svømme uten hjelpemidler (tok svømmeknappen før hun fylte 3), er vi sammen med henne absolutt hele tiden.

[Ru]

Poden har for øvrig armringer. Som jeg tapper luften på, slik at han ikke får så stor oppdrift av dem. Han blir kjempefornærmet, for da kan han ikke herje så mye som han vil.

Det hører med til historien at poden, som har badet siden han var 6 uker gammel, selv lever i den villfarelsen at han kan svømme. Det kan han IKKE, selv om han kan en del selvberging, og bare det er jo mer enn grunn nok til å aldri slippe ham av synet.