Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Pepper Lemon]

... ja, det er faktisk litt festlig å høre på. :bedreviter:

Vi var i går ute med noen venner som ikke har barn. Frivillig barnløse altså. De er nå begynt å nærme seg stadiet for å vurdere å anskaffe seg noen slike små. De er derfor litt nysgjerrige på våre liv som småbarnsforeldre, og synes det er hyggelig å høre små anekdoter om rare ting guttungen sier og gjør. Som småbarnsforeldre flest er vi jo rause til å dele denslags historier.

Vel. Vi satt da i går og diskuterte karrierevalg. Våre venner er ekstremt karrierefokuserte, og har vanvittige lønninger. Jeg fortalte om mine videre planer, som ikke akkurat gjør meg til noen lønnsvinner. De kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg vurderte å hoppe av der jeg er nå, og jeg argumenterte med tidsklemmer og familietid. De forfulgte ikke det noe videre, jeg antar de beholdt fnattet for seg selv. Så kommer vi altså inn på deres ønsker om barn. De forteller at de da ser for seg å fortsette å jobbe som de gjør, men de skal ansette en nanny. De kan godt komme på jobben kl ni om morgenen, slik at de rekker å spise frokost med barnet. Men det er ikke mulig å kunne dra fra jobb før seks - syv om kvelden. Så kan de dra fra jobb, legge barnet, og så dra tilbake på jobb om kvelden. Da kan nannyen passe barnet.

"Ja, skal dere kun tilbringe en time eller to om dagen sammen med barnet da?", lurer jeg. Jo, det var riktig det. For de hadde jo hele helgen sammen! Og barnet kom jo til å bli glad i nannyen, og føle at det hadde trygghet rundt seg i hverdagen. Jeg fortalte at det faktisk kunne skje at de hadde lyst til å være sammen med barnet sitt, at de faktisk kom til å like dette barnet. Men nei, jeg nådde ikke inn. Jeg vet at det er noen som kommer til å få seg en real overraskelse en dag. Eller hva tror dere? Jeg ser det for meg. En dag bor de i et lite, rødt hus på landet, med egendyrkede grønnsaker og med et livsmotto om at livet i byen er for hardt, og at det er de myke tingene som teller.

Det verste er at jeg kjenner meg så godt igjen. Det var ikke måte på hvordan det å få barn ikke skulle endre noe som helst. Akk ja sann. Det ble visst ikke helt som jeg trodde. Ikke visste jeg at barnet skulle bli viktigere enn alt jeg tidligere har hatt kjært.

[Kaz]

Jepp, kjenner godt til det.

Jeg var en av de første i min venninneflokk som fikk barn, så det har blitt mange slike episoder.

Jeg har vært vitne til mange kameler som skal svelges, for å si det sånn.

[Libra]

Håper du har rett i allefall, med tanke på det barnet de etterhvert setter til verden.

[Hyacinth]

Skal vedde på at de skifter holdning. Jeg kjenner mange som ikke skulle forandre livet sitt i særlig grad, jeg også. Ja, særlig! De er blitt de største hønemødrene av dem alle.

[Perhonen]

Oj, som jeg kjenner meg igjen i den historien. Jeg var den første i min venneflokk som fikk barn, og de andre skulle ikke ha. Vel de har alle som en med unntak av ei som ikke kunne få. Og de er blitt noen skikkelig hønemødre.

Men som ansatt i barnehage så ser vi dem som leverer ettåringen sin ved åpningstid om morran og som henter når vi stenger. De syns visst det er nok med et par timer pr dag pluss helg. Koselig med barn, men...

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

[Mikkeline]

Får håpe de skifter fokus ihvertfall!

Det er nok dessverre fremdeles noen barn som virkelig blir nedprioritert i forhold til foreldrenes behov og karrierejag....

[Azi]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Stakkas barn!

[Mandarin]

Kjenner meg igjen i denne historien ja. Vi var også først ut i vår vennekrets (og vi var over 30 (!) ) . Det er MANGE kameler som har blitt svelgt underveis ja.
En av mine venninner som nå venter barn er veldig opptatt av hvordan de skal fordele uken (foreldrene). At hun skal få gå ut så mange kvelder i uken, og han så mange, osv.. Og jeg flirer stille innimeg og vet at det blir laaaangt færre kafeturer og fester enn det hun ser for seg.. Men det nytter liksom ikke å forklare.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Dette forsto jeg ikke hva hadde med denne tråden å gjøre.
Og synes ikke dette var en god sammenligning. Og hva har dette med morskjærlighet å gjøre? Avlastning hadde nok både den ene og andre trengt med en slik gutt regner jeg med.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Kaz, her.

Jepp, kjenner godt til det.

Jeg var en av de første i min venninneflokk som fikk barn, så det har blitt mange slike episoder.

Jeg har vært vitne til mange kameler som skal svelges, for å si det sånn.

.. og jeg har svelget noen, for å si det sånn, som en av de siste i venneflokken som fikk barn.

Men jeg har da fått med meg noen episoder etter det igjen. Stor fornøyelse å høre på vordende førstegangsforeldre om tenkt hverdag! Akkurat som det må ha vært ustyrtelig morsomt å høre på oss før vi fikk barn.

[Esme]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier og i vennene dine også. Selv om det kanskje ikke blir sånn at de flytter ut på landet og begynner å dyrke grønnsaker så tror jeg nok at det er sannsynlig at de ønsker å gjøre ting annerledes enn hva de ser for seg.

De har jo rett i at barnet kommer til å være glad i nannyen og alt slikt men jeg tror de undervurderer hvor fysisk og psykisk avhengig man blir av å være sammen med barnet sitt, og hvor villig man blir til å gjøre om på jobbelivet for å få det til. At jeg kan få fysisk abstinens når jeg ikke har sett sønnen min på hele dagen kom ganske så uventet på meg ihvertfall.

[turi]

Barnebolig, hva er det??

Noen skulle rett og slett ikke hatt barn! Noen får seg overraskelser så det smeller, når mamma/pappahjertet starter å banke for fullt.!

[Hasselnøtt]

Sånn umiddelbart høres det ut som om de er litt rart skrudd sammen i utgangspunktet, uten at det har noe med deres manglende erfaring med barn og familie å gjøre. Jeg kjenner ingen barnløse, frivillige eller ufrivillige, som har hatt sånne tanker.

[Pelikan]

De endrer garantert mening når de får barn! Hvis ikke de er typene som gjør det, så håper jeg de velger å forbli barnløse

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av perper, her.

De endrer garantert mening når de får barn! Hvis ikke de er typene som gjør det, så håper jeg de velger å forbli barnløse

Hvordan skal man vite det på forhånd? Jeg ønsket meg barn, men syns likevel det er det største kultursjokket jeg har opplevd.

Forøvrig signerer jeg Tinetoff her.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Hvordan skal man vite det på forhånd? Jeg ønsket meg barn, men syns likevel det er det største kultursjokket jeg har opplevd.

Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå

[Blåbær]

Artig å høre barnløses betraktninger rundt dette med barn ja!

Spesiellt artig er det å høre på rosemalingen av barselstiden: alt de skal få tid til, alle prosjekter de skal fullføre, alle aktiviteter de skal være med på. Mange som får seg ett lite sjokk der tror jeg...

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Barnebolig, hva er det??

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

[konemor]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

Er enig med zol.
Har jobbet på en slik bolig selv og snakker av erfaring.
Ingen skal komme å dømme foreldre som har barn med diagnoser som f.eks autisme. Barnebolig(avlastning) kan for mange være redningen for ekteskapet evt familien.Synes også det er en skam at foreldre som har barn med spesielle behov skal måtte kjempe for å få de rettighetene de har krav på (men det er en annen diskusjon)

Hoved diskusjonen har jeg ikke noen sterke meninger om8altså om de kommer til å skifte mening). Synes iallefall det er synd om de faktisk gjennomfører disse planene. Det finnes jo flere eksempler på unger som ikke kjenner foreldrene sine pga at de alltid er på jobb. Det synes jeg er utsigelig trist.

Jeg forstår ikke hvorfor enkelte velger å få barn hvis de ikke har tenkt å tilbringe tid sammen med det/dem?
Men det er nok mange som har måttet svelge en kamel eller 100 i forhold til hvordan man trodde det ville bli.