Unge utenfor arbeidslivet - NAVere

[Tallulah]

Dagbladet har startet en artikkelserie om ungdom som står utenfor arbeidslivet, og har i dag et intervju med en gutt fra Notodden som får støtte til livsopphold fordi han har droppet ut av videregående. Han skal riktignok begynne igjen til høsten, så det er bare midligertidig. Serien skal også presentere forskning på området.

Hvorfor tror dere unge voksne velger å stå utenfor arbeidslivet og blir passive? Det er selvsagt sammensatt, og man kan sikkert ikke peke på en grunn, men tror dere det finnes en hovedtrend? Har unge i dag et feil bilde på hva det vil si å bli voksen og selvstendig? Hva som egentlig ligger i å jobbe? Er det for vanskelig å finne arbeid, kanskje spesielt for dem uten noe særlig utdannelse?

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Hvorfor tror dere unge voksne velger å stå utenfor arbeidslivet og blir passive? Det er selvsagt sammensatt, og man kan sikkert ikke peke på en grunn, men tror dere det finnes en hovedtrend? Har unge i dag et feil bilde på hva det vil si å bli voksen og selvstendig? Hva som egentlig ligger i å jobbe? Er det for vanskelig å finne arbeid, kanskje spesielt for dem uten noe særlig utdannelse?

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

Jeg tror kanskje at enkelte forventer at livet skal være litt mer behagelig enn hva som er en realitet. Hverdag er for mange litt pes, og det er helt normalt. At man ikke har helt innsatsviljen helt til å stå i det, når ting ikke føles udelt lystbetont. Tror også mange tror de skal finne et arbeid de føler er meningsfylt, på første forsøk. De fleste begynner å jobbe i en butikk, på en bensinstasjon eller på Burgerking. De har en vei å gå.

[rine]

Jeg har ikke lest artikkelen, men vet jo hva det handler om i grove trekk. Og det er nok et veldig sammensatt problem, ja. Litt henger nok sammen med teoretiseringen av yrkesfag, noen som gjorde svake elever som egentlig hadde lyst på en yrkesutdanning, droppet ut fordi de ikke klarte kravene. I tillegg finnes det jo ikke noe tilbud til unge som ikke har videregående utdanning, alle må i samme "kverna" og for en del unge er faktisk ungdomsskolen mer enn nok. Å presse disse elevene inn i vg. skole, fører selvsagt også til frafall og Naving.
Det største problemet, fordi det er mindre konkret og derfor vanskeligere å gjøre noe med, er at "vanlige" normalt skoleflinke elever i større og større grad heller ikke finner motivasjon til å begynne på/fullføre vg. skole. Jeg hadde knapt hørt om ME, forsinket søvnfasesyndrom og skolevegring for 15 år siden, nå er disse diagnosene skummelt vanlige hos landets tenåringer, og de er dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse. Mitt inntrykk er at dagens ungdom har et utrolig lite realistisk bilde av hva og hvordan livet skal være. Det er ikke godt nok å være Vanlig. Ikke godt nok å ha 4,2 i snitt og ha en sunn og frisk kropp. Har man ikke 5,9 i snitt og en kropp som er en toppidrettsutøver verdig, har man ikke noe å stille opp med. Kravene til skoleprestasjoner, kropp og prestasjoner utenom skolen er skyhøye hos mange elever, og altfor mange har selvsagt ikke sjanse til å leve opp til dette. Det skaper skuffelser, motivasjonstap, fravær -og frafall. Og så har vi foreldrene til dagens tenåringer, da, som i større og større grad er opptatt av å realisere seg selv. "Når man er 47, skal man sykle Birken, poden er stor nok til å klare seg selv nå, heldigvis..." Satt på spissen, selvsagt, men dessverre er det for mange som later til å tro at skole/NAV/BUP eller Noen Andre må ta over når tenåringen ikke oppfører seg som man vil.
Til sist: Jeg tror også at et urealistisk bilde av hva arbeidslivet innebærer må ta en del av skylda. Stå opp tidlig? Tjene lite? Jobbe lenge? Det vil man ikke ha noe av, selv om man bare er 18 og verken har utdanning eller arbeidserfaring å skilte med. Jeg ser jo tendensene hos egen tenåring som har begynt å sysle med tanken på sommer/helgejobb. Det er uaktuelt å tjene mindre enn x-antall kroner i timen, og det er iallfall uaktuelt å sette på plass varer i en butikk, eller å klipppe plenen. Jeg prøver hardt å realitetsorientere, men det er jammen ikke lett, altså.

[noen]

Det er kort vei til NAV for de som ikke fullfører videregående. Og det er også mange felles kjennetegn ved de som dropper ut (kilde):

Sitat:

Vi ser en klar sammenheng fra barn som sliter med mangelfull språkutvikling allerede i førskolealder til de som dropper ut av videregående. Skolen viderefører og til dels forsterker allerede eksisterende forskjeller, i stedet for å utjevne ulikhet. Dette må vi endre, sier Djupedal.

Vente-og-se-holdning på helsestasjon, i barnehage og skole har vært veldig ødeleggende, har jeg inntrykk av. Nå tror jeg dette er i ferd med å snu, siden tidlig innsats er høyt oppe på dagsorden, men fortsatt er det mye å hente i forhold til bedre systemer for å fange opp og hjelpe barn som trenger ekstra støtte.

Den gruppen du nevner, rine, vet du om det har vært en endring her de siste 10-20 år. Er det flere "vanlige" skoleflinke som dropper ut og "NAVer"?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Den gruppen du nevner, rine, vet du om det har vært en endring her de siste 10-20 år. Er det flere "vanlige" skoleflinke som dropper ut og "NAVer"?

Jeg har ikke tall på dette, skriver bare om det jeg ser, og jeg har vært ganske lenge i skolen nå. Jeg har også et bestemt inntrykk av at for mange av disse elevene, er det heller ikke NAV som er målet, de ville aldri stilt opp i en reportasje av typen i HI (som jeg nå har lest) og mange har foreldre som kan betale for et år eller tre på gutte/jenterommet mens poden/jenta prøver ut litt forskjellig (en jobb her, et fag der osv) Problemet er jo bare at det ikke er så greit å begynne på videregående når man er 23 og de andre 16-17, og at de man møter på en evt. voksenopplæring kanskje heller ikke er folk man matcher helt med. Så blir det NAV-tiltak, så blir man kanskje sett på med skeptiske øyne fordi man har hull i CV og har vært i kontakt med NAV (noe man ikke burde bli, men...) og så har man det gående. Den første gruppen havner på NAV fort, og kanskje uten blygsel, den andre gruppen havner der gradvis, og med mye mer skam og frustrasjon knyttet rundtdet.

Mitt inntrykk, det er ikke sikkert at det stemmer.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mitt inntrykk, det er ikke sikkert at det stemmer.

Det hadde jo vært veldig interessant og funnet ut om det har vært en endring, for det er jo ingen tvil om at de som vokser opp nå har det annerledes enn da jeg var ung (og der følte jeg meg plutselig 50 år eldre).

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Det hadde jo vært veldig interessant og funnet ut om det har vært en endring, for det er jo ingen tvil om at de som vokser opp nå har det annerledes enn da jeg var ung (og der følte jeg meg plutselig 50 år eldre).

Helt klart, veldig annerledes. Og media må ta skylden for en ustanselig strøm av reportasjer, bilder og dilldall der totalt uviktige og tåpelige ting (hud, kropp, hår, partytips) blir framstilt som viktige. (Eller vi må ta skylden, for de lever av klikk...) For ikke å snakke om hva sosiale medier, trutmunnselfier, stramme rumper og "likes" gjør med stakkarene. Tolvåringen min sa det her forleden dag: "Hvis jeg ikke har fått 20 likes innen en time på Insta, sletter jeg bildet. Det er Looser å ikke ha likes. ." Det var ikke et bilde av ham selv, men av hunden til tanten. Stakkars unger, som ikke har installert (og ikke burde ha installert) et tykt bullshitfilter, som ikke ser hva som bare er fasade og fjas og hva som faktisk er viktig. Det er utrolig viktig å snakke med dem om disse tingene, og å begynne tidlig.

Guava: Veldig enig.

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ikke lest artikkelen, men vet jo hva det handler om i grove trekk. Og det er nok et veldig sammensatt problem, ja. Litt henger nok sammen med teoretiseringen av yrkesfag, noen som gjorde svake elever som egentlig hadde lyst på en yrkesutdanning, droppet ut fordi de ikke klarte kravene. I tillegg finnes det jo ikke noe tilbud til unge som ikke har videregående utdanning, alle må i samme "kverna" og for en del unge er faktisk ungdomsskolen mer enn nok. Å presse disse elevene inn i vg. skole, fører selvsagt også til frafall og Naving.
Det største problemet, fordi det er mindre konkret og derfor vanskeligere å gjøre noe med, er at "vanlige" normalt skoleflinke elever i større og større grad heller ikke finner motivasjon til å begynne på/fullføre vg. skole. Jeg hadde knapt hørt om ME, forsinket søvnfasesyndrom og skolevegring for 15 år siden, nå er disse diagnosene skummelt vanlige hos landets tenåringer, og de er dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse. Mitt inntrykk er at dagens ungdom har et utrolig lite realistisk bilde av hva og hvordan livet skal være. Det er ikke godt nok å være Vanlig. Ikke godt nok å ha 4,2 i snitt og ha en sunn og frisk kropp. Har man ikke 5,9 i snitt og en kropp som er en toppidrettsutøver verdig, har man ikke noe å stille opp med. Kravene til skoleprestasjoner, kropp og prestasjoner utenom skolen er skyhøye hos mange elever, og altfor mange har selvsagt ikke sjanse til å leve opp til dette. Det skaper skuffelser, motivasjonstap, fravær -og frafall. Og så har vi foreldrene til dagens tenåringer, da, som i større og større grad er opptatt av å realisere seg selv. "Når man er 47, skal man sykle Birken, poden er stor nok til å klare seg selv nå, heldigvis..." Satt på spissen, selvsagt, men dessverre er det for mange som later til å tro at skole/NAV/BUP eller Noen Andre må ta over når tenåringen ikke oppfører seg som man vil.
Til sist: Jeg tror også at et urealistisk bilde av hva arbeidslivet innebærer må ta en del av skylda. Stå opp tidlig? Tjene lite? Jobbe lenge? Det vil man ikke ha noe av, selv om man bare er 18 og verken har utdanning eller arbeidserfaring å skilte med. Jeg ser jo tendensene hos egen tenåring som har begynt å sysle med tanken på sommer/helgejobb. Det er uaktuelt å tjene mindre enn x-antall kroner i timen, og det er iallfall uaktuelt å sette på plass varer i en butikk, eller å klipppe plenen. Jeg prøver hardt å realitetsorientere, men det er jammen ikke lett, altså.

Min utheving.

Jeg vet ikke helt hvorfor du nevner ME i samme moment som motivasjon til å fullføre utdanning og prestasjoner. Du skriver også at det er "dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse". Jeg kan kun uttale meg om den første diagnosen du nevner (ME) da jeg ikke kjenner spesielt til de to andre.
ME er en fysisk, nevrologisk sykdom med påviste funksjonsforstyrrelser i en rekke organsystemer. Så ja, det kan absolutt være at noen av disse elevene blir invalidisert av sykdommen, og gjennom det blir stående utenfor arbeidslivet eller slik du benevner der "Naver"-tilværelse. Men med så mange andre sykdommer, så er det jo ikke noe man velger. Man kan altså ikke bare bestemme seg for at det vil man ikke ha og vips så er det borte. Men tidlig diagnostisering kan føre til raskere mestring, og gjennom det også et bedre funksjonsnivå. Men jeg tror kanskje du egentlig blander ME med utbrenthet eller kanskje også depresjon? Kan det stemme, rine? Det passer ihvertfall bedre med det du nevner i innlegget ditt om vansker med å takle presset, prestasjoner og motivasjon.

[Daisy]

Da jeg leste dette begynte jeg å tenke på denne artikkelen jeg leste før i dag. Jeg tror det er noen sammenhenger her. Jeg er redd for at mine skal ende opp slik som disse ungdommene. Jeg stiller krav til de og de må yte og lære seg å jobbe rett og slett. Å jobbe er noe man må lære seg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

. Å jobbe er noe man må lære seg.

Jepp, og man må lære seg at life`s a bitch noen ganger. Og foreldre må ikke curle. Aldri curle. Forstå, snakke, lytte, være gode eksempler. Og forklare hvordan velferdsstaten fungerer, hva den er basert på. Det tror jeg også er viktig.

[Tjorven]

Så dette er en artikkel i en serie på flere artikler som kommer?

Jeg blir skremt av det som sies i artikkelen. Å ikke ville ta en hvilken som helst jobb fordi man vil bli slurvete f.eks. Jeg kjenner at det er en veldig fremmed tankegang for meg. Og døgnrytmen han har lagt seg til virker jo lite formålstjenlig. Jeg vet ikke helt hva de forventer av livet. At alt alltid skal være så himla gøy?

Jeg har jo små barn, men de er allerede nå informert om at hvis man ikke går på skole, så må man betale for seg for å bo hjemme hos oss. Jeg har selv høy arbeidsmoral, og forventer at mine unger har det samme. Sakte, men sikkert har vi også fortalt om den norske samfunnsorden. Hvem som betaler for at de skal gå på skole, og hvor disse pengene kommer fra. Og jeg håper at min "jeg betaler min skatt med glede"-holdning skal smitte over på dem. Samtidig som jeg ikke egentlig synes det er spesielt ålreit at skattepengene brukes til at store barn kan være oppe hele natta og sove hele dagen uten å ha noen retning på hva de skal gjøre.

Dette er jo lettere å si når man har så små unger som jeg har, men noen krav må det jo være lov til å stille selv til store barn?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er jo lettere å si når man har så små unger som jeg har, men noen krav må det jo være lov til å stille selv til store barn?

Greia for mange av de som dropper ut er vel at de har foreldre som ikke interesserer seg noe særlig for skolegangen til barna, som ikke er forbilder i forhold til hva som kreves for å få en jobb og holde på den.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

Og nettopp derfor syns eg ikkje desse intervjua burde gått i trykken. Her burde Vær varsom lagt framme i journalistane og faktisk beskytta ungdomen mot seg sjølv.

Et element som ikkje blir så mykje belyst er at dette i grunn ikkje er noko nytt. Men det som er annaleis og nytt er krav og rettigheter, blant anna at norma er at alle skal gjennom 12 års skulegang. Min påstand er at før var det både fleire jobbar til denne gruppa (spesielt sjølivet, i alle fall her på Vestlandet) og ikkje minst ei større nødvendighet at dei forsørga seg sjølve. Min far ynde stadig å fortelle om då han feira 15-årsdag på New Foundland Det var jo aldri snakk om at han skulle la foreldra forsørge seg, hans bidrag var høgst nødvendig for familieøkonomien.

[Guava]

En ting som jeg tenker at vi godt kan utfordres på er hvordan vi kommuniserer ut holdninger til verdien av arbeid, selv om det ikke er snakk om høytlønnede yrker hvor man må ha ørtifjørti studiepoeng.

Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.
Jeg har også registrert at særlig foreldre med lista hengende svært høyt ikke håndterer særlig godt at avkommet ikke er like teoretisk anlagt og hvor det å ikke være skoleflink må forklares i diagnoser og sykdom.

Man er ikke mislykket, syk, dum, og det er slettes ikke noe å skjems over å ha jobber som ikke krever allverdens utdannelse.

Det er selvsagt bare en faktor.
At mange rett og slett ikke er vant til å bli stilt krav til er også en realitet.
Sosial arv er også viktig. Og nettopp derfor må en del yrker løftes fram.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

En ting som jeg tenker at vi godt kan utfordres på er hvordan vi kommuniserer ut holdninger til verdien av arbeid, selv om det ikke er snakk om høytlønnede yrker hvor man må ha ørtifjørti studiepoeng.

Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.

Veldig enig i dette.

[noen]

Jeg leste denne i dag tidlig, og jeg synes den har noen gode poenger i forhold til hvordan vi voksne er som forbilder.

Jeg får inntrykk av at mange voksne mener at man skal fjerne alt kjedelig, ubehagelig og slitsomt i livet sitt, slik at man kan bruke tiden på egen "image" og nytelse. Ja, og samtidig sutre over at man har for lite ferie, at været er for dårlig, at flybillettene er for dyre og kaffen ikke helt perfekt.

Jeg er en sånn særing som synes vi skal ha litt mer protestantisk pliktetikk og litt mindre hedonisme.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Motløs er vel kanskje den fellesnevneren jeg tenker på når jeg tenker tilbake på disse ungdommene. De følte de hadde tapt og at toget hadde gått på et vis. De ble alltid litt glad når kollegaen min fortalte om sin reise der hun i mange år ikke ante hva hun skulle bli og jobbet flere år på Shell før hun begynte på utdannelsen sin. Løypa er liksom så satt på mange vis og de føler at de har tapt helt om de faller ut og at det umulig å hoppe på igjen. Lav selvfølelse blandet med lite kunnskap om arbeidslivet.

Det er så trist at mange sitter med denne følelsen som 17-18-19-åringer. År etter år i skolen der man ikke opplever mestring (og der sammenlikningen med jevnaldrende er så tydelig) gjør noe med hvordan du ser deg selv.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Det er så trist at mange sitter med denne følelsen som 17-18-19-åringer. År etter år i skolen der man ikke opplever mestring (og der sammenlikningen med jevnaldrende er så tydelig) gjør noe med hvordan du ser deg selv.

Husker jeg spurte en gutt en gang om hva han ville bli om han kunne velge helt fritt. Uavhengig av manglende utdannelse og andre utfordringer. Han ga meg et trist blikk og sa bare: "da jeg var ung så hadde jeg mange drømmer, men nå er det for sent.." Han var altså da 21. Manglende mestringsfølelse var gjennomgående, men av ulike årsaker. Det er lite jobber å få som ufaglært og det er i hvertfall færre muligheter for å "klatre" som ufaglært nå sammenlignet med før. Jeg jobbet som alt mulig rart da jeg gikk på skolen/studier og det var helt fint. Men jeg visste at det var et sted på veien. Ikke sikkert jeg hadde sett på det på samme viset om jeg visste at jeg ikke hadde noe valg senere i livet. Litt på samme måte som jeg synes det er helt supert å kjøpe brukt til ungene, men at mange med dårlig råd synes det er kjipt. For meg er det et valg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg får inntrykk av at mange voksne mener at man skal fjerne alt kjedelig, ubehagelig og slitsomt i livet sitt, slik at man kan bruke tiden på egen "image" og nytelse. Ja, og samtidig sutre over at man har for lite ferie, at været er for dårlig, at flybillettene er for dyre og kaffen ikke helt perfekt.

Jeg er en sånn særing som synes vi skal ha litt mer protestantisk pliktetikk og litt mindre hedonisme.

Jeg er også en sånn særing, noe mann og barn påpeker både titt og ofte.

Men vi voksne er noen gode sutrere, helt klart, alt som ikke er umiddelbart lystbetong skal settes bort. Vi har så lite tid at vi må bruke den på det som er Gøy. Vil jeg tilbake til martyrhusmoren som aldri satte av en halvtime i løpet av dagen til å lese i Allers? Nei.
Men vi må fanden døtte meg ta oss sammen og begynne å smøre brødskiva (for ikke å snakke om å få tenåringen opp av senga) sjøl snart.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men vi må fanden døtte meg ta oss sammen og begynne å smøre brødskiva (for ikke å snakke om å få tenåringen opp av senga) sjøl snart.

Og ikke færra te Mexico i tide og utide! :måttebare: