Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

[~TM~]

Facebookfeeden min domineres i dag av VG sin reportasje om Odin, gutten som bare ble tretten år pga. mobbing. VG fokuserer på skolene som sviktet, og sviktet gjorde de til gangs, men hva med mobbernes foreldre? Har ikke de et ansvar? Er ikke de medskyldige i at en ung gutt ikke orket mer?

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

[Einhyrningur]

Man kan aldri være sikker på at egne barn ikke mobber, men vi har fokus på det. Jeg ble mobbet nærmest ihjel på ungdomskolen og passer så godt jeg kan på at mine barn ikke gjør det mot noen andre barn.

Vi har heldigvis en skole som ringer når barna mobber, det opplevde vi. Det synes jeg var flott for da fikk vi tatt tak i det med en gang.

[polarjenta]

Jeg er rimelig sikker på at ingen av mine to mobber pr nå. Han eldste hadde et par episoder i første/andre klasse der han plaget noen. Dette fikk jeg beskjed om og jeg tok det opp med han og fulgte det opp. Han ene er i dag den aller beste kompisen til sønnen min.

Om jeg får beskjed om at en av mine mobber så kan jeg garantere at jeg kommer til å følge det opp. Jeg har nulltoleranse når det gjelder mobbing.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Facebookfeeden min domineres i dag av VG sin reportasje om Odin, gutten som bare ble tretten år pga. mobbing. VG fokuserer på skolene som sviktet, og sviktet gjorde de til gangs, men hva med mobbernes foreldre? Har ikke de et ansvar? Er ikke de medskyldige i at en ung gutt ikke orket mer?

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

Kan man noen gang være 100% sikker da? Jeg tror ikke det.

Jeg snakker veldig mye om mobbing med datteren min og jeg føler i alle fall at vi har en veldig god dialog på det. Hva som er mobbing, hva som er utestenging av andre - bevisst eller ikke, hva rasisme er osv.

Jeg kjenner jeg blir ganske så matt av å lese denne saken. Særlig fordi jeg kjenner flere som er så storfornøyde med "flotte" Lambertseter skole. Det er jo totalt svikt fra skolen side, jeg kjenner jeg blir så opprørt over at det går an å "slippe unna" ansvaret sitt på den måten at jeg blir helt målløs. Jeg kunne virkelig ønske skoleledere måtte ta konsekvenser som andre ledere og bare gå når systemet de er ansvarlig for svikter totalt, og får katastrofale utfall som dette.

[celebelen]

Den saken har gått ordentlig inn på meg, og sikkert litt ekstra fordi jeg kjente mamma'n til Odin da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg har sett fler som trekker fram ansvaret til foreldrene til de som mobber. Men hvis ikke skolen har tatt det alvorlig - hvor mye har foreldrene visst? Hvor mye vet vi egentlig om det som skjer på skolen og skoleveien, hvis ikke skolen fanger det opp? Barn ser ikke alltid alvorlighetsgraden i det som skjer, og de fleste forteller vel bare en brøkdel av alt som foregår i løpet av en skoledag.

[Pelle]

Det er mye foreldre ikke vet, på lik linje med at mange ikke vet at sitt eget barn blir mobbet. På min feed er artikkelen delt av en av foreldrene til et av de mest ekskluderende barna jeg vet om i nærmiljøet vårt.

[Apple]

Jeg vet ikke, det mener jeg ingen gjør. Og det kan være mange grader av mobbing og ekskludering også. Det er ikke sikkert barnet mitt er klar over at det er med og bidrar heller dersom andre er "verre".

Men jeg spør og graver mye. Jeg spør også andre foreldre, men kan selvsagt inne ha oversikt over alt.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Det er mye foreldre ikke vet, på lik linje med at mange ikke vet at sitt eget barn blir mobbet. På min feed er artikkelen delt av en av foreldrene til et av de mest ekskluderende barna jeg vet om i nærmiljøet vårt.

Da er det jo veldig viktig at man får snakket med foreldrene om dette. Selv om det kan være vanskelig.

[Albertine]

Mobbing er en styggedom, enten det er barn eller voksne som mobber. Jeg må med hånda på hjertet si at jeg ikke vet om barna mine er med på å mobbe andre, men jeg håper at vi foreldre har gitt dem nok emosjonell ballast til å kunne ta avstand for slik oppførsel.

Jeg må også innrømme at min aller største skrekk som lærer er at det foregår mobbing uten at jeg vet om det eller at jeg ikke tar tak i saker som burde ha vært undersøkt. Ledelsen på vår skole er heldigvis raske til å ta affære dersom det skulle forekomme mobbesaker og er proaktive i forhold til forebygging. Derfor er jeg rystet over mangelen på reaksjoner på disse to skolene. Hvordan kan de la være å svare på henvendelser? Uforståelig.
Forøvrig mener jeg at ungdomsskoleelever utmerket godt vet hva de gjør når de mobber, de kan være utspekulerte og manipulerende og rett og slett infame til tider.

[Bomull]

100 % sikker kan man jo ikke være, det er mye både vi foreldre og skolen ikke får med seg, men for å svare på spm. i HI; ja - jeg tør å stille meg disse ubehagelige spørsmålene.

Jeg er veldig veldig opptatt av inkludering og er allergisk mot mobbing. Dvs. at jeg snakker mye med begge barna mine om dette; at jeg vil de skal si fra hvis de ikke har det noe bra, eller jeg spør dem om hvordan de oppfører seg og vi snakker om at det ikke er greit å plage andre; si stygge ting, være fysisk osv. Og at jeg gjerne vil vite det hvis de har sett noen plage andre. I tillegg er jeg ganske aktiv rundt skolen; jeg er gjerne en av de som tar opp mobbing og viktigheten av at vi foreldre bidrar til at alle blir inkludert etc. på foreldremøter, og som ny leder i FAU planlegger jeg å ha et løpende fokus på mobbing også der. Jeg tror dessverre ikke at det kan snakkes om nok.

Det er et ganske stort fokus på dette på skolen vår generelt forøvrig, og akkurat nå er det ekstra fokus på det i klassen til min eldste etter en rekke uheldige hendelser i miljøet blant jentene. Jeg har vært "på som en hauk" siden ganske tidlig i 1. klasse i den klassen pga. problemer som startet allerede da (den gang i guttegruppa), og har siden da snakket mye med kontaktlærere, sosiallærer, rektor etc. og bedt om at vi får tilbakemelding dersom de opplever at mitt/mine barn enten bidrar til dårlig miljø eller at de blir plaget. Jeg er opptatt av å ha en god dialog med skolen og er rask på labben hvis jeg oppfatter at noe er i ferd med å utvikle seg i uheldig retning.

I lys av dialogen jeg har hatt med skolen de årene jeg har hatt skolebarn og den gode kontakten jeg har med flere andre foresatte i klassene til mine barn er jeg per nå relativt sikker på at mine barn ikke har bidratt/bidrar til mobbing, ei heller at de selv blir mobbet. Så selv om jeg ikke kan vite med 100 % sikkerhet føler jeg om ikke annet at jeg gjør så godt jeg kan for å holde meg orientert om skolehverdagen deres, på godt og vondt, og håper at jeg klarer å fange det opp hvis ting skulle endre seg. Jeg synes det er utrolig utfordrende å ikke kunne være flue på veggen altså, det må jeg innrømme - jeg tror dessverre det er mye man ikke klarer å fange opp før det har gått mye lenger enn det bør.

Saken om Odin og lignende saker er bare ufattelig, ufattelig vonde.

[Che]

Jeg tror ikke mine barn er med på noen form for mobbing. Storebror sier at han tror noen blir mobbet, men han vet ikke hvem. (De er 50 på trinnet) han er inkluderende.

Jeg leste jo og historien om Odin idag og tenker veldig på hva jeg har kommet til å gjort om det har vært mitt barn.

[Teofelia]

Jeg er mammaen til det barnet som blir mobbet.

Jeg syns ikke automatisk at foreldrene har noen skyld når barnet deres mobber, selv om årsaken opplagt også kan ligge hos foreldrene. Jeg kjenner foreldre til barn som er mobbere, som jobber aktivt med problemstillingen, som er dypt ulykkelige og ikke vet sine arme råd, og jeg vet om foreldre som tilsynelatende lever i en ignorance is bliss-boble.

Det er også verdt å huske på at en del barn som er mobbere har store problemer selv.

[Milfrid]

Ja. Det siste Teo sier er viktig. Det er mange som mobber som selv har problemer. Jeg ser helt klart det på skolen til minstemann. Og jeg ser også at det er foreldre som overhode ikke har snøring på egne barn, og hvordan se oppleves av andre. Og der barna lurer dem trill rundt og foreldrene er der hvor "mitt barn kunne aldri funnet på noe sånn". Jeg kjenner flotte foreldre. Med utspekulerte unger. Dessverre.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg snakker med ungene mine om mobbing. Senest i dag.

[Bomull]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg satt og strigråt stille i sofaen her tidligere i dag.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ja. Det siste Teo sier er viktig. Det er mange som mobber som selv har problemer. Jeg ser helt klart det på skolen til minstemann. Og jeg ser også at det er foreldre som overhode ikke har snøring på egne barn, og hvordan se oppleves av andre. Og der barna lurer dem trill rundt og foreldrene er der hvor "mitt barn kunne aldri funnet på noe sånn". Jeg kjenner flotte foreldre. Med utspekulerte unger. Dessverre.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg snakker med ungene mine om mobbing. Senest i dag.

Jeg kjenner også noen sånne.

Jeg snakker med ungene om både mobbing og ekskludering. Ofte.

[Pebbles]

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke. Vi har hatt en tråd her inne nylig som het "Er du empatisk" eller noe i den duren, og jeg ble grinete av å lese den - jeg fikk inntrykk av at å være empatisk er en tåredryppende, sentimental affære og at det er ganske kult å ikke være mer enn sånn passe empatisk.

Det er ingenting som er viktigere for meg enn å være empatisk og å stadig bli mer empatisk (og nei, du kan ikke være for empatisk, selv om det også ble hevdet med tilhørende eksempler fra virkelghetens verden i den tråden jeg nevner over her). Og det er ingenting jeg er mer opptatt av å sende barna mine ut i verden med enn empati.

Empati mellom mennesker er grunnmuren i et godt samfunn.

Og så til spørsmålet - jeg følger godt med på hvordan barna mine oppfører seg mot andre. De viser at de er generelt empatiske og inkluderende - men det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og tar for gitt at de ikke er istand til å krenke andre. Fram til nå får vi tilbakemeldinger på at de er hensynsfulle mot andre barn av andre voksne og lærerne på skolen. Skulle vi plutselig få tilbakemelding om noe annet, ville jeg tatt det på alvor og på ingen måte avvist det som usannsynlig.

[Acino]

Mine er 4 år nå. Skulle ikke tro ting startet så tidlig men vi har alt vært vitne til en ganske ekkel fysisk sak i barnehagen med eldre barn involvert sammen mot min gutt. Dette tok vi selvsagt opp og barnehagen tok det alvorlig med en gang; mobbing og vennskap har blitt ett stort tema for høsten der. Jeg har selv også opplevd en del mobbing opp igjennom. Jeg vet ikke om slikt er bakgrunnen eller hva men jeg har stro tro på å starte tidlig med ungene, snakke med dem om oppførsel og hva som virkelig betyr noe. Men man kan vel aldri garantere seg den ene eller andre veien. Skal iallfall gjøre mitt beste og huske på å følge opp også.

Det er forresten ikke så lett å skjønne alt med en gang som liten: Etter en prat med Snuppa om det med hva som virkelig betyr noe, at ikke klær og utseende er så viktig, at det viktigste er at man er snill og grei med andre osv så kom dette noen dager senere(da 3,5år): "mamma, jeg synes du er fin...inni!"

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Uttalelser som denne og oppfattelsen at det er barn som selv har problemer som mobber, tror jeg er en hump på veien i arbeidet mot mobbing.
Selvfølgelig kan det være slik. Men det er oftere veltilpassede, høflige, skoleflinke og populære barn som driver mobbing. Usynlig mobbing.http://www.mamma.no/sm%C3%A5barntwee...-i-det-skjulte

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Jeg er helt uenig med deg. Hadde det bare vært så enkelt. Jeg tror alle har vært i situasjoner der de har gjort noe som har bidratt til opplevd mobbing og jeg tror endel av problemet er at vi voksne ser så sort- hvitt på det.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke. Vi har hatt en tråd her inne nylig som het "Er du empatisk" eller noe i den duren, og jeg ble grinete av å lese den - jeg fikk inntrykk av at å være empatisk er en tåredryppende, sentimental affære og at det er ganske kult å ikke være mer enn sånn passe empatisk.

Nå sporer jeg litt av, men jeg ble så overrasket over dette utsagnet at jeg måtte gå tilbake og gjenlese den tråden du nevner, for det var ikke sånn jeg husket den i det hele tatt. Og jeg kan fremdeles ikke se at det er dette som er innholdet i tråden. Jeg blir faktisk litt grinete selv av å se diskusjonen avfeid på denne måten - jeg synes ikke det var noen i den tråden som sa noe negativt om empati, selv om en del av brukerne ikke definerte seg selv som spesielt empatiske.

Jeg tror også det er en alvorlig forenkling å slå fast at folk med selvtillit og empati ikke mobber. Det varierer hvilke utslag det gir å ha empati (og ikke minst varierer det hvem man har empati med!), og jeg tror det er sørgelig mange som kan være en del av et mobbeproblem uten å være det bevisst selv. Dessuten tror jeg en sterk rettferdighetsfølelse kan være en like god forsikring mot å mobbe som empati.