Ibelin

[~TM~]

Det er så bra at Netflix har kjøpt inn filmen! Jeg grugleder meg så til å se den, men er usikker på om jeg tør se den på kino. Jeg vet jeg kommer til å gråte en hel masse, men historien er så sterk og vakker. Jeg husker jeg leste om Mats hos NRK etter at han var død, hvor faren forteller. Det traff rett i hjertet.

https://vink.aftenposten.no/artikkel...ld-of-warcraft

Både gutta og jeg har venner, ordentlige venner, som vi har møtt online gjennom gaming. Slike vennskap er like ekte og sterke som andre vennskap.

[Martis]

Jeg ble veldig berørt av historien om Mats i Aftenposten, og er veldig spent på filmen. Gaming hadde «dårlig rykte» på den tiden og jeg husker godt diskusjoner i klassen til eldste om makstider etc. og min kid hadde mye av sin sosialisering digitalt, så var det så fint (selv om den historien var så trist) at det ble vist hvor sosialt det kan være og ordentlige vennskap som dannes.

[Millen]

Kommer den på Netflix altså.? Jeg skal definitivt se den, intervjuet i Aftenposten eller Nrk (-husker ikke)gjorde inntrykk på meg altså.
Og hver gang jeg så Robert Steen på tv under pandemien tenkte jeg på sønnen hans.

[Fakse]

Jeg så den europeiske premieren på filmfestivalen i Tromsø, og anbefaler filmen varmt. Den fortjener dessuten stor skjerm, så jeg anbefaler å se den på kino. Ja du kommer til å gråte, og det gjør resten av salen også. Etterpå kommer dere alle til å gå ut med tårer på kinnene og smil om munnen. Det er en trist historie, men også en fin historie.

[~TM~]

Her er NRK-saken fra 2019: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/for...ans-1.14197198

[Minerva]

Så den i går og den traff meg. Gråt masse. Delene fra spillet synes jeg var nydelig.

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Her er NRK-saken fra 2019: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/for...ans-1.14197198

I denne artikkelen står det:

Sitat:

Pappa Robert forteller at de visste at Mats skrev med en som het Lisette:– Mats snakket en del om disse spillkarakterene – disse avatarene – men vi la ikke så mye i det. Han snakket blant annet ganske mye om denne Rumour, forteller Robert.– Hun, eller Lisette, da, sendte også pakker til ham, blant annet til fødselsdagen hans. Det syntes vi var rørende, og vi ertet ham litt for det. Da rødmet han, på ordentlig, sier Robert.– Så Lisette tenkte vi på som en venn, på grunn av de pakkene. De var håndfaste bevis på ekte vennskap, kan man si.Han legger til:– De andre han hadde kontakt med, kalte vi ikke for venner. Vi kalte dem avatarer.Robert stopper. Sier:– Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonelt. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner.

Jeg synes kanskje det var litt synd at dokumentaren har gjort Ibelins liv så sort hvitt. Det har jo tydeligvis vært noen tegn på vennene hans i hans daglige liv. I dokumeteren er ikke dette nevnt i det hele tatt, disse livstegnene fra Rumour. Det gjør jo at foreldrene fremstår mer distansert eller mer uvitende enn de kanskje egentlig har vært.

[Palmen]

Mange av dere som har sett denne?

[Elise]

Jeg har sett denne, og den traff ikke meg. Jo, fin historie og veldig bra at det kommer frem at det går an å ha et rikt sosialt liv online. Delen i filmen som var fra spillet ble uutholdelig kjedelig synes jeg.

[amylin]

Har sett den, og den traff meg veldig. Gråt og gråt på kinoen, men var ikke alene om det. Vakkert og rørende, veldig godt laget dokumentar.

[Blondie]

Vi så den på kino og hulkegråt alle sammen. Jeg kjenner flere med denne sykdommen og har i tillegg hatt en syk sønn med kun nettvenner, mulig det er derfor det traff så veldig. (Hadde med meg nevnte sønn og fikk klemt litt underveis).

[millact]

Har planer om å se den.

[venla]

Jeg så den på kino i påska sammen med kjæresten som og har mange timer tilbrakt i WoW. Synes den var veldig fin og sippet meg gjennom flere av scenene. Kjæresten likte den og godt, og kjente seg igjen i "spilldelen" selv om han ikke har brukt spillet til rollespill, så var det vist veldig gjenkjennelig.

[Nooria]

Vi så den hele familien i påsken. Historien berører meg veldig, og jeg synes den har et svært viktig budskap i den tiden vi lever i.

[vixen]

Filmen rørte meg og det ble tørket en del tårer.

[GinaK]

Har ikke sett filmen enda men har hørt faren snakke om dette på et foredrag.
Jeg sippet hele tiden.
Har snakket med andre mammaer om dette og mitt inntrykk er at jentemammaer som ikke har spillende barn skjønner ikke greia.
Her har mannen, stedatter og begge mine gutter spilt i hele oppveksten og mannen har faste å spille med/møte på nett så det er en stor plattform.

[Skilpadda]

Vi så den med Datteren i påsken og likte den godt alle tre. Det er jo ikke den aller beste dokumentaren i verden, men selve historien er jo så fryktelig rørende at det funker uansett.

Jeg tror kanskje den er mest imponerende for folk som ikke allerede vet om at nettvenner er ekte venner og at onlinespilling kan føre til ekte og reelle samfunnn og miljøer, altså sånne som foreldrene til Mats i filmen. Men vi likte den som sagt og syntes den fikk frem mye bra og fremstilte Mats, vennene hans og forholdet han hadde til dem på en god og balansert måte. (Jeg var glad for at filmen viste at ikke alt var bare solskinn og at Mats ikke var en perfekt helgen, selv om han var en fin og på mange måter imponerende ung mann.)

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror kanskje den er mest imponerende for folk som ikke allerede vet om at nettvenner er ekte venner og at onlinespilling kan føre til ekte og reelle samfunnn og miljøer, altså sånne som foreldrene til Mats i filmen.

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

[Tallulah]

Jeg har også sett den sammen med sønnen min som er gamer, og som nettopp har et stort vennenettverk online. Og det var virkelig gull verdt å ha under pandemien.

Vi likte den godt begge to. Vi kjente jo historien, men syns den forklarer godt til folk som kanskje ikke er like kjent med hvor nære vennskap man kan få online, på en visuell fin måte. Den trykker på alle knappene da, virkelig.

Jeg ble utrolig irritert på kommentator Joachim Lund i Aftenposten, som bare MÅTTE dra fram negative sider med gaming. Som de aller fleste artikler om gaming allerede gjør.

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

Jeg tror det gjelder for ganske mange foreldre.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg ble utrolig irritert på kommentator Joachim Lund i Aftenposten, som bare MÅTTE dra fram negative sider med gaming. Som de aller fleste artikler om gaming allerede gjør.

Ja, ikke sant? Det er jo ikke akkurat mangel på snakk om og historier om at gaming kan ha uheldige sider og at mange mennesker bruker altfor mye tid på det og har problemer på grunn av det. Dette er jo ikke en historie om gaming eller om WoW, det er en biografisk film om én spesifikk person, og for akkurat denne personen var faktisk online-gaming en udelt positiv ting.

Og akkurat det gjelder faktisk ganske mange som av ulike grunner sliter med å omgås folk i RL, enten det er fysiske eller psykiske grunner til det.

[Isolde]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

Jeg tenkte på det også men er ikke overrasket. Mange opplever spill verden som noe negativt. Det er voksne menn som føler skam over å spille, og gjør der i skjul for foreldrene både i tenårene og oppover i alder. Spillkulturen har ikke vært legitimt. Når folk er veldig interessert i spill og spillekultur blir det ofte sett på som negativt og at de isolerer seg. Når noen har samme hyperfokus på fotball er det sunt og de blir heiet frem.

Grunnleggeren av https://spillkultur.no/ er utrolig flink til å fortelle om dette til foreldre og andre på en måte som skiller mellom spill avhengighet og interesse for spill. Og hvordan dette faktisk er inkluderende og tilgjengelig for mange.