Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[007]

Var den overskriften litt rar?

ALtså: om du og partneren går fra hverandre, hvem av dere hadde hatt barna boende hos seg? Og hvorfor?

Poll kommer.

[Mauser]

Hadde nok bodd hos mora, siden hun er en fantastisk omsorgsperson (og siden hun hadde knødd meg ved samlivsbrudd).

[Appelsin]

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

[Chablis]

Nå hadde vi muligens delt 50/50 siden han nærmer seg 4 år.
Sist hadde vi 60/40.

[Honda]

Ca 50/50
Jeg jobber en del ettermiddager(16-18 til 00.30) ,og hver 3helg. Formidag så 2 fri og tredje ettermiddagså hadde sikkert ikke blidd en uke her og en uke der.
Men hadde jeg blidd alene med ungene hadde jeg kanskje sluttet, gått ned i stilling eller prøvd å funnet en annen løsning på jobb situasjonen

[Fintdethei!]

uggen tanke, ja. Dersom så skulle skje, så håper jeg at vi hadde blitt boende i samme nabolag, men ganske "lempelige" ordninger for ungene.

[Avatar]

Det hadde nok blitt 50/50 deling.

[Pelen]

Tilnærmet 50/50 regner jeg med, avhengig av hvor mye mannen skulle reise i jobben.

[Heddamor]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Signerer denne. Tanken er bare så uutholdelig.

[Callisto]

Det måtte blitt 50/50.

[Mikkeline]

Jeg tror utgangspunktet vårt hadde vært 50/50, fordi begge hadde hatt like stort ønske om å ha omsorgen for barna. I tillegg tjener vi begge greit, så det er ikke noen store økonomiske hensyn å ta i forhold til at den ene ville kunne takle det bedre enn den andre.
I og med at mannen jobber skift, og jeg reiser en del i jobben så ville jeg håpet på at vi kunne ha samarbeidet såpass at vi ville ha vært fleksible begge to.
(Men bank i bordet og alt det der....)

[-ea-]

Den første min ble boende hos faren, og jeg var annenhverhelg-mamma som flyttet en times hurtigbåtreise unna.

Den andre bor halvparten hos hver, men har folkeregisteradresse hos faren fordi vi ville at hun skulle begynne på skolen som ligger i samme gate, og jeg har bosatt meg akkurat utenfor skolekretsen (men nær nok til å gå til skolen).

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Der er jeg også. Ingen av oss orker tanken på det i det hele tatt, men ting kan jo skje, så vi har jo snakket om det. Jeg er litt skeptisk til 50/50 sånn rent generelt siden jeg synes det kan virke litt ustabilt for ungene, men jeg tror faktisk vi hadde landet på den løsningen og valgt å bo i svært, svært kort avstand til hverandre. Huff jeg begynner nesten å grine bare jeg skriver om det, håper vi slipper å forholde oss til det noensinne.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Signerer.

Vi lovde "formelt sett" for bare tre år siden da, men emosjonelt sett for ni år siden, da vi ble sammen.

Men jeg vet at den mannen jeg er gift med er en absolutt fantastisk far på alle måter, så jeg kunne bare ikke tatt gutten fra ham, og faren fra gutten. Det måtte bli en form for deling. Jeg vet at 50-50 har sine ulemper, men ettersom gutten pr i dag er hjemme med far 2 av fem dager og med mor 3 av fem (og begge to i helgen) er det rett og slett bare ikke tenkelig at han skulle se en av oss bare annenhver helg og en ettermiddag...

Jeg ser dog for meg at mannens motivasjon for å flytte til min "hjemby" (35 mil herfra) ville vært betydelig lavere om han ikke lenger hadde et dypt ønske om å glede meg, samtidig som mitt ønske, og behov, for å bo nærmere familie/avlastning ville vært enda større i en slik situasjon...

Nei, vi er stuck med hverandre, ja.

[Høst]

Vesla bor 50-50 hos hver, altså annenhver uke hos meg, annenhver hos pappaen. Det fungerer fordi vi gjør vårt absolutt ytterste for å få det til å fungere - vi har hele tiden fokusert på henne og at hun alltid vil være et bånd mellom oss. Vi har svært lite til felles i dag personlig, men ved å gå inn for det, har vi veldig hyggelige fellestreff med mamma, pappa, stepappa og stemamma. Det hjelper på at stemamma er veldig "min type" menneske, da...

Om Høstmannen og jeg skulle gå fra hverandre etter at Knøttet er født, er det godt mulig det blir samme løsning. Alternativt blir det standard samvær for ham.

Alle vil vi jo helst ha barnet vårt 100 % - men det går ikke, så vi fokuserer på det som vi føler er best for Vesla (og evt for Knøttet... )

[Susse]

Dette har vi snakket om etter å ha sett venner og familie rundt oss slite veldig. Jeg er selv skilsmissebarn og har fått noen sår som er viktige for meg å skåne ungene for å måtte oppleve.

Dersom vi skiller lag ville ungene bodd fast huset vårt, sammen med meg. Først og fremst fordi jeg er den som best trives med stor hage og gammelt hus. Mannen min ville kjøpt seg en enklere bolig. Vi ville uansett bosette oss nær hverandre slik at ungene kunne være med pappan sin når de ønsket det i tillegg til faste dager og helger.
Vi har sett så mange som har strevd veldig med 50/50 deling, så det er ingen av oss særlig positiv til og det ville uansett være vanskelig i forhold til mannens jobb.

Heldigvis har jeg god tro på at mannen jeg har elsket i 17 år holder ut med meg i mange år til.

[Skremmern]

Vanskelig å svare på, men jeg tror kanskje 50/50 er løsningen vi hadde endt opp med.

[Superior]

Jeg endte opp med barna, og trives med det. Det er ingenting galt med omsorgsevnen til far, men han har innsett at han har noen begrensninger.

[bina]

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte, og at det ofte er vanskelig å ha et godt forhold til x-en etter skilsmissen (og i prosessen). Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Jeg ville derfor insistert på at vi skulle tatt høyde for
a) uvennskap eller dårlig samarbeidsklima
b) en eller begge parter flytter langt unna

Av hensyn til barna er jeg sterkt i tvil om 50 / 50 virkelig er så gunstig, det forekommer meg som rimelig "rotløst" å ha to hjem å forholde seg til. Jeg ville derfor ønsket at vi hadde fått til en ordning med en som hadde hovedomsorgen, og en som hadde besøk etter en passende avtale. Det kunne gjerne vært mer enn annenhver helg og en dag i uka, det måtte vi i såfall ha drøftet og blitt enige om.

For min del ville jeg ønsket å ha ungene hos meg. Av hensyn til jobb og litt forskjellig tror jeg at mannen ville akseptert det.

[Olifant]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte, og at det ofte er vanskelig å ha et godt forhold til x-en etter skilsmissen (og i prosessen). Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Jeg er 110% overbevist om at mine foreldre følte på mye smålighet, hat, sinne, skuffelse, sårhet og frustrasjon i årene etter skilsmissen og dem i mellom var det sikkert lang fra fredelig og harmonisk i perioder. Allikevel klarte de å sette det de mente var best for deres eget barn foran disse følelsene. De kranglene som foregikk fant sted uten at jeg noen gang var vitne til det og hverdagen min var aldri preget av dette. I bursdager og andre familiesammenkomster har de alltid oppført seg sivilisert og det er ført som voksen jeg har begynt å innse hvor store konfliktene i bunn egentlig var og hvor mye det har kostet mine foreldre underveis og det er jeg de evig takknemlig for.