Redd for døden og holdning til eutanasi

[Sitron]

Jeg er nysgjerrig på om det er noen sammenheng. Poll følger.

Tanken er som følger at OM eutanasi var tillatt med et godt og akseptabelt regelverk, for personer som likevel ville dø innen kort tid, hva ville du tenkt da? Sånn for å sette en ramme rundt begrepsmeningen i denne pollen.

Med redd for å dø så menes ikke dødsangst i hverdagen, men om man generelt har et avslappet forhold til døden eller ikke, uten at det nødvendigvis er noe som påvirker en i hverdagen.

Jeg kan ikke stemme. Jeg klarer ikke å gjøre meg opp en mening. Jeg er både redd og ikke redd og både for og mot. :forvirret:

[Sitron]

Her, SF, ta en pille. Det hjelper.

[rine]

Redd for døden, for eutanasi.

[Inagh]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror at når jeg er død, er jeg død - og ferdig med det.

Jeg er forsåvidt redd for å etterlate meg mann og barn, at det blir trist for dem. Jeg håper også at den dagen jeg rusler, så skjer det fort og smertefritt - jeg er redd for å bli liggende lenge og i smerter.

Like fullt - så langt har jeg tatt et standpunkt mot eutanasi, det er litt for mange etiske spørsmål rundt det, som "hva er egentlig et verdig liv, hvem bestemmer hva som er et verdig liv, og hvem skal ha rett til å avslutte et menneskeliv?"

Så får vi se hva jeg sier om jeg mot formodning en gang skulle ligge og vri meg i forferdelige smerter, med bare en utgang - eller at en av mine kjære skulle oppleve noe slikt.

:turn coat:

[Candy Darling]

I utgangspunktet: helt klart ikke redd for å dø og for eutanasi. Prebarn er det easypeasy. Det er ikke like enkelt å svare det lenger, men jeg antar at jeg kommer dit igjen når barna blir sånn i 18-55-årsalderen.

[Martis]

Jeg syns det er vanskelig å svare. Jeg er ikke redd for døden, sånn i det daglige, men "ønsker" jo selvfølgelig ikke å dø før jeg blir gammel. Er imot aktiv dødshjelp.

[Kirsebær]

Er ikke redd for å dø, for eutanasi


Gitt at jeg skjønte det riktig når jeg gikk ut ifra at eutanasi er aktiv dødshjelp.


Det høres feil og rart ut å si at jeg gleder meg til å dø, for det gjør jeg ikke. Ikke på en syk måte i hvertfall. Men jeg er spent på døden. Har aldri gruet meg eller vært redd for å dø.

[rine]

Rettelse: Jeg går ikke rundt og er "redd for å dø" sånn til dagen, liksom. Jeg er likevel rimelig sikker på at jeg hadde fått veldig dødsangst den dagen jeg evt. sto ansikt til ansikt med døden. Mulig jeg hadde akseptert døden etter en stund, det er jo umulig å svare på, men jeg tror nok jeg hadde vært redd, ja. Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

hvem bestemmer hva som er et verdig liv

Mennesket selv, selvsagt. Retningslinjer selvsagt, slik jeg ser det må døden være nært, nært forestående, slik at alt håp er ute. Men jeg vil faktisk bestemme selv hva min verdige død er. Og for min del så syns jeg det er helt og totalt forjævlig å skulle dø, kanskje full i kreft eller annen drit, mens man seigpines de siste dagene, bare fordi at andre folk sitter med andre meninger om verdighet og død enn hva jeg gjør. Jeg syns det er simpelthen uakseptabelt at døende mennesker som ønsker en annen utgang nektes dette. Det er rett og slett umenneskelig og uverdig.

[Fadese]

Jeg er ikke redd døden, men jeg er redd for å måtte dø fra mine barn nå mens de er små. Det handler altså ikke om redsen for døden som sådan, men redsel for at barna skal vokse opp uten meg og redsel for at jeg ikke skal få følge dem gjennom oppveksten.
Jeg er mot en lovendring som tillater aktiv dødshjelp.

[007]

Jeg krysset feil, kan eg modde fikse?

Er ikke redd for å dø, mot eutanasi
Jeg er mot eutanasi ut fra verdiene mine og ut fra at jeg er sykepleier og de erfaringene jeg har gjort meg i yrkeslivet. Jeg er ikke redd for døden, og døden kommer når den skal. Om jeg ligger der og lider før jeg dør, så kjenner jeg at det er helt OK. Ingen har sagt at døden skal komme smertefritt og jeg tar døden som den kommer.

[ItsOnlyMe]

Jeg er ikke spes. redd for selve døden, men heller redd for hvordan jeg / mine nærme kommer til å dø! ( grøss, finst maange grusome alternativer....) Og redd for å måtte forlate mine barn... Vil leve frisk og rask til jeg er 98, og så sovne stille inn en stjerneklar natt....! Så ja, jeg er nok litt engstelig for hva som kan skje engang....Men går ikke å tenker på det i det daglige heldigvis! Ang eutanasi er jeg usikker.

[rine]

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

[Teofelia]

Jeg er ikke redd for å dø, og ambivalent i forhold til eutanasi. Jeg er i prinsippet for, men ser for mange åpenbare fallgruver i praktiseringen av det, at jeg inntil videre har landet på å være mot.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

Jeg tenker at det er den vondeste nyheten jeg kan få. Det betyr ikke at det er min verste frykt.
Jeg frykter det ikke.

Jeg håper egentlig det er slik for de fleste.

Når jeg tenker litt på det så er det ingenting jeg går rundt og frykter.
Gjør de fleste det? Frykter ting som man bare har tenkt seg til?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Det er jo umulig å vite. Men slik jeg tenker, uten å vite noe om dette, så tenker jeg som så at det hadde vært temmelig tøft. Veldig. Nok til å slå hvilken som helst person i bakken. Men dødsangst? Jeg klarer ikke forestille meg det. Jeg har aldri hatt angst for noe som helst. Da det sto 5-6 leger rundt min 4 uker gamle baby og diskuterte om hun skulle puttes i respirator var jeg ikke bekymret heller. For jeg følte at ting gikk skikkelig for seg. Så kanskje jeg hadde fått hetta om magefølelsen ikke var god. Umulig å si, men om jeg skal gjette, så tror jeg ikke jeg ville opplevd dødsangst sånn uten videre.

[Martis]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Hadde jeg fått en dødsdom så hadde jeg nok vært skrekkslagen, men nå er det så fjernt at jeg går ikke rundt å tenker på det.

Samtidig så vet man aldri hva som kommer. Min tante fikk hjerneblødning når hun var 36, som jeg er nå, og døde fra en 18 måneder gammel småttis, som jeg har nå. Klart jeg tenker på det innimellom.

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Jeg hadde nok opplevd en veldig sorg, men ikke nødvendigvis for selve døden. Om jeg hadde fått en dødsdom, så er det lite å gjøre med fakta, men det er dermed ikke det samme som at jeg er klar til å forlat mine og livet. Jeg ville nok ha kjempet mot til the bitter end, men jeg er ikke redd for selve døden.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Nå lever jo jeg med en dødsdom, men jeg vet ikke hvor lenge kreften kan holdes i sjakk. Jeg svarte at jeg ikke er redd for å dø og at jeg er imot eutanasi.

Jeg er redd for den siste tiden og hvordan den blir. Jeg vil at jeg skal få smertelindring, men at døden kommer når den kommer. Jeg vil ikke at min familie skal lide over lang tid ved å se meg ligge der.

Jeg er redd for at dersom det blir tillatt med eutanasi så skal noen avslutte livet mitt før jeg ønsker det. Jeg er også redd for at jeg skal føle et press på å avslutte livet for å spare min familie. Det blir helt feil for meg.