Ville du ha anmeldt/angitt barnet ditt?

[Serafin]

Det raser en sak i UK nå, der en mor fikk sønnen sin til å tilstå at det var han som kastet et brannslukningsapperat mot politiet, og han fikk 2 år og 8 mnd i fengsel.

I artikkelen var det også endel andre eksempler på foreldre som hadde angitt barna sine.

Hva ville du ha gjort?

Link til saken:
http://www.dagbladet.no/2011/01/18/n...itet/15100330/

[tiddelibom]

Jeg kan vanskelig se det for meg. Men i den episoden du refererer til, ligger det nok temmelig mye forhistorie...

[Katta]

Jeg ville ikke angitt mine egne barn (eller så mange andre heller) tror jeg. Jeg tror ikke man kommer ut av det som så veldig mye klokere av å bli angitt på den måten, tvert imot kommer man ut av det med en følelse av å bli sviktet av sine nærmeste. Det betyr ikke at jeg ville beskyttet og dekket over heller. Og jeg ville på det sterkeste oppfordret vedkommende til å angi seg selv på samme måte jeg ville gjort det med en venn, men jeg ville ikke ringt politiet i en sak hvor jeg ikke oppfatter at det er fare for liv, helse eller at det blir utført nye kriminelle handlinger.

[Kirsebær]

Jeg håper og tror at jeg hadde angitt hvem som helst om personen var etterlyst av politiet, men hvordan man reagerer i praksis er helt umulig å si.

Jeg kan til en viss grad forstå at man ikke angir barna sine, men jeg forstår ikke at noen kan mene at det er galt å faktisk gjøre det.

[Tjorven]

Det kommer an på hvilken handling som har blitt begått.

Jeg tror ikke at jeg kunne holdt kjeft hvis egne barn hadde tatt livet av noen. Men hvis de snøt på skatten eller noe, ville jeg nok ikke angitt dem (men vært god på å presisere at jeg ikke syntes noe om dette).

Og jeg er nok enig med Katta. Aller mest ville jeg følt meg sviktet. Og ikke minst at jeg har svikiktet i oppdragelsen.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg ville ikke angitt mine egne barn (eller så mange andre heller) tror jeg. Og jeg ville på det sterkeste oppfordret vedkommende til å angi seg selv

Det ville selvsagt jeg også.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg håper og tror at jeg hadde angitt hvem som helst om personen var etterlyst av politiet, men hvordan man reagerer i praksis er helt umulig å si.

Jeg kan til en viss grad forstå at man ikke angir barna sine, men jeg forstår ikke at noen kan mene at det er galt å faktisk gjøre det.

Helt på linje med Bæret her. Vi har et vennepar med en narkoman sønn. Vi har rådet dem til å anmelde han flere ganger, rett og slett fordi han er en fare for de rundt seg. (kjører i påvirket tilstand, for eksempel). Det er umulig for meg å si om jeg ville gjort det mot mine egne barn fordi de ikke er voksne, men jeg håper at jeg vil kunne se forskjell på rett og galt selv om det innebærer angivelse av mine egne barn. (mest håper jeg selvsagt at det aldri blir aktuelt. )

[Katta]

Hvis mine barn kjører i beruset tilstand eller driver med pågående kriminalitet i form av salg av rusmidler til mindreårige for eksempel, tror og håper jeg at jeg hadde tipset politiet om de ikke hadde gjort det selv. Det er dog en god mulighet for at telefonen hadde vært anonym.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det kommer an på hvilken handling som har blitt begått.

Men hvis de snøt på skatten eller noe, ville jeg nok ikke angitt dem (men vært god på å presisere at jeg ikke syntes noe om dette).
.

Hvis det var i et slikt omfang at politiet etterlyste sønnen min, tror jeg jeg ville blandet meg inn i skattesnyting også.

[Tjorven]

OK. Jeg fikk ikke med meg at det forelå noen etterlysning. Det forandrer ting. Jeg tenker mer på om du anga egne barn til politiet for enhver straffbar handling.

Jeg har hatt en bror som har gjort mye rart, og vet at det sitter veldig, veldig langt inne å kontakte politet. Jeg tror dog aldri at det forelå noen etterlysning. Det går forøvrig svært godt med broren min i dag (hvis noen lurte).

[Katta]

Ja, hvis jeg satt i stua med en som var etterlyst av politiet for en alvorlig handling vet jeg sannelig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg ville nok ikke løpt til telefonen da heller, såpass kjenner jeg meg selv, men jeg ville nok gjort det til slutt hvis ikke vedkommende gikk med på å melde seg selv. I dette aktuelle tilfellet vet jeg ikke. Det var en demonstrasjon. Nå kjenner jeg heller ikke hele saken, men det var snakk om å kaste ned et brannslukningsapparat som nesten skadet en politimann. Det er klart det på ingen måte er bra å delta i slike voldsomme opptøyer, men jeg ville likevel se litt annerledes på dette enn om det var vold mot noen på åpen gate. Det blir jo ofte en slags kamp mellom demonstranter og politiet hvor ingen av partene har noe å være stolte av i ettertid.

[Nabojenta]

Ja, det ville jeg.

Av samme grunn som jeg ville sagt i fra dersom mine unger hadde ødelagt andres eiendom el. i dag.

De må lære seg forskjellen på rett og galt, og ta konsekvensen av sine handlinger.

[Neket]

Tja, jeg syns det er vanskelig å vite før man har vært i en sånn situasjon. Jeg liker å tro at jeg hadde gjort det, men det kommer vel litt an på situasjonen.

Sånn som jeg forsto den situasjonen i England hadde moren tatt kontakt med politiet for å forklare at sånt gjør man ikke, kanskje for å skremme litt. Jeg tror ikke hun (eller noen andre) hadde trodd at det skulle ende med tre år i fengsel.

Men, on the bright side - de demonstrerte jo mot høyere studieavgift, han trenger jo ikke bekymre seg for det på en stund.

[Blomst]

Tror det er vanskelig å sette seg inn i det, men jeg håper jeg hadde gjort det hvis det var noe alvorlig, noe som politiet hadde noe med.

Men det finnes noen som ikke vet forskjellen mellom rett å galt iflg loven, både foreldre og barn, og foreldre som ringer politiet for å angi ungene sine til stadighet synes jeg ikke noe om, politiet er ikke noen oppdragelseverktøy.

[Bomull]

Vanskelig å si; jeg tror det skal mye til før jeg eventuelt jør noe slikt, men samtidig så er det ikke mer rett at mine barn gjør urett enn at andre gjør det. Uansett hadde jeg nok i første omgang oppfordret dem sterkt til å angi seg selv.

Edit: For eget anliggende så ville det heller være at jeg ikke maktet å angi barnet mitt hvis det kom til det, ikke fordi det "ikke er riktig som mor eller far". Men jeg tror nok jeg hadde kommet til å gjøre det altså, uten at det er mulig å sette seg inn i en slik tenkt situasjon og evt. hva/hvor mye som skulle til før jeg evt. gjorde det.

[Divine]

Jeg blir litt overrasket når jeg leser at så mange her sier at de ikke ville ha gjort det. Jeg skjønner at det er vanskelig å angi den man elsker høyest, men jeg hadde nå gjort det likevel. Hvilket samfunn får vi ellers, tenker nå jeg.

[Tallulah]

Jeg greier virkelig ikke å sette meg inn i hva jeg hadde gjort i en sånn situasjon. Jeg kan rett og slett ikke svare.

[Divine]

Men dere som sier at dere neppe ville ha gjort det, er det fordi dere ikke hadde maktet det (men ment at dere burde ha) eller er det fordi dere mener at foreldre ikke SKAL angi sine barn?

[Nabojenta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg blir litt overrasket når jeg leser at så mange her sier at de ikke ville ha gjort det. Jeg skjønner at det er vanskelig å angi den man elsker høyest, men jeg hadde nå gjort det likevel. Hvilket samfunn får vi ellers, tenker nå jeg.

Nettopp.

Hva om sønnen/datteren din var en av politifolkene som omtrent fikk brannslukningsapperatet i hodet. Hadde det vært annerledes da?

Hva om noen svindlet ditt/dine barn for penger/eiendeler. Hvordan ville du reagert?

Om noen barn ramponerte bilen din. Ville du forvente at foreldrene tok ansvar og lot barnet/barna få konsekvenser for sine handlinger?

[Katta]

Når jeg skriver at jeg ikke tror jeg ville gjort det, er det ikke nødvendigvis fordi jeg mener det er riktig å ikke gjøre det. Det har med konsekvenser å gjøre. Hvis det å ikke angi ikke får de helt store konsekvensene for noen, mens det å angi sannsynligvis vil føre til at hele familien faller sammen (som også skjedde i dette tilfellet), ville jeg nok ikke ha gjort det tror jeg. Men det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Og det er forskjell på barn og voksne barn. Med mindreårige barn ville jeg i større grad oppfatte det å rydde opp etter en ugjerning som mitt ansvar.