Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

[lillemy01]

Hei hei alle sammen

Satt og tenkte på tre menn i min nærmeste bekjentskapskrets...og den er ikke stor.

Altså mann nummer en min far: Han forlot min mor når hun trengte det aller mest, Hun hadde kreft med spredning ble opperert to ganger og fikk en rekke behandlinger. De hadde vert gift i 26 år!! Og han gjorde noe slikt.

Mann nummer to: Forlot kona si etter en ulykke hvor hun ble litt "rar" i hodet. Hun har til dags dato ikke funnet seg noen og er fryktelig ensom.

Mann nummer tre: Forlot kjæresten sin, som i følge han var hans livs kjærlighet etter at begge var innblandet i en ulykke hun brakk ryggen på flere steder greide å gå men kjenner ingenting fra livet og ned. Det vil si kjenner ingenting til sex feks.

Så da satt jeg og tenkte mannen min har verdens 2. farligste yrket. Hadde jeg noensinne forlatt han ved en ulykke? Nei ALDRI.

Så hva med dere hadde dere forlatt deres partner om han/hun ble syk eller utsatt for en ulykke??

Jeg tenker at dette er en av de tingene man lærer at svaret endrer seg en del fra hva man ser for seg på forhånd til hva man ser når man står i det.

[Tinka]

Det kan jeg ikke svare på før jeg står i den situasjonen.

[Moonlight]

Jeg kan ikke se det for meg... men det kan jo hende.

I familien til min kjære er det mange som har MS, og vi har snakket mye om det for muligheten er jo der.. man vet aldri.
Jeg tror jeg hadde gjort alt for å holde ut, og jeg hadde ønsket det samme tilbake fra ham om noe hadde skjedd meg.

Han sto ved min side når jeg var syk av depresjoner, men han klarte det ikke så lenge.. det tok veldig på ham, og han trives ikke i en slik situasjon.
Så jeg tror han ville dratt fra meg om jeg ble syk/skadet.. ikke med en gang, men etterhvert.

[maria78]

Det der er nok ikke enkelt men som mor til to barn og med mann som lever litt farlig så ville i alle fall barna kommet først, hvis min mann ble så skadet at jeg måtte brukt alle mine krefter og all min tid til han så ville jo det gått ut over barna mine men nå barna mine er store så vet jeg ikke, er nok sånt man ikke kan vite før man havner i det. En ting min erfaring sier er at man ikke skal dømme andre i alle fall. En som blir alvorlig syk kan også ha mer enn nok med seg selv og ha fryktelig dårlig samvittighet ovenfor sin partner så kanskje det er til begges beste å gå fra hverandre? ikke vet jeg, er jo bare synsing fra min side

[emm]

Aner virkelig ikke. Jeg tror jo ikke det, men er forsiktig med å dømme andre som faktisk lever slike ting.

[Frøydis]

Man kan jo selvsagt ikke garanterer for det ene eller det andre, men jeg håper jeg klarer å holde sammen med mannen.

[Inagh]

Jeg tror ikke det er mulig å svare på dette før man står med hodet og beina plantet oppi en slik situasjon. Pr i dag kan jeg selvsagt med hånda på hjertet si at jeg aldri ville forlate mannen min for noe slikt - men hvem vet hvordan jeg ville regaere om det skjedde, og hvilke hensyn som da måtte tas for å sikre en god hverdag og oppvekst for barna mine f.eks. Ville barna f.eks. vært tjent med at jeg bodde sammen med faren om han endret psyke slik at han ble utagerende agressiv, suicidal etc?

Håper aldri, aldri jeg slipper ta stilling til noe slikt.

[Maz]

I en hypotetisk situasjon som dette tror jeg de fleste vil svare nei. Men så er det noe med at livet sjelden er så "clear cut" som i et scenario. Det ligger ofte mye mere bak.

Jeg kjenner tragiske historier der en partner har blitt syk og levd på sykehjem i 10-15 år, uten egentlig å ha noen kontakt med de rundt. Partneren har så brukt all sin tid der på sin syke partner. Beundringsverdig er det kanskje, men når de så dør et år etter på selv er det bare trist.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

Så da satt jeg og tenkte mannen min har verdens 2. farligste yrket. Hadde jeg noensinne forlatt han ved en ulykke? Nei ALDRI.

Så fint for deg at du vet det da. Er det nå vi skal applaudere?

Jeg håper at mannen min ikke blir hos meg for en hver pris, og jeg tror nok kanskje ikke jeg hadde blitt hos ham heller for en hver pris. Det er veldig situasjonsavhengig og vanskelig å spå før jeg evt. står i situasjonen. Det skulle nok mye til før jeg avsluttet forholdet, men om han ble alvorlig hjerneskadet f.eks så ser jeg for meg at et normalt samliv uansett ville ta slutt. Det å avslutte et samliv eller ekteskap behøver ikke å bety at man slutter å være glad i noen - eller at man vil kutte kontakten tvert.

[Kanutte]

Jeg vet ikke, og håper jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg finner det ut.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Det å avslutte et samliv eller ekteskap behøver ikke å bety at man slutter å være glad i noen - eller at man vil kutte kontakten tvert.

Jeg kjenner forresten til et ektepar hvor det etterhvert endte i skilsmisse da han ble syk og pleietrengende. Hun har funnet seg en ny, og de to eks-ektefellene har god kontakt og et kjempegodt forhold fortsatt selv om det altså endte med en avslutning på samlivet deres.

[mkj]

Veldig vanskelige spørsmål. Jeg hadde nok neppe forlatt mannen min midt i en kreftbehandling. Men om han hadde blitt skadet i hodet og forandret personlighet totalt så kan det være jeg hadde mente at jeg og ungene hadde klart oss bedre uten han.

Håper jeg ikke trenger å komme opp i situasjonen.

[lillemy01]

nå er ingen i dette tilfelle blitt alvorlig hjerneskadet! For meg blir det slevfølgelig anderledes om man blir såpass hjerneskadet at en ikke vet om seg selv eller blir såpass pleietrengende at en havner på sykehjem. For meg blir det anderledes.
At noen blir alvorlig syk en periode i livet blir som å ta de gode og de onde dagene i ett ekteskap.

Og nei jeg vill ikke at noen skall applaudere fordi jeg ikke kommer til å forlate mannen min. Grunnen til at jeg skrev det var fordi han har ett yrke hvor det reelt kan skje noe ganske alvorlig og at jeg personlig har tatt stilling til det. Og for meg er det mannen min jeg har giftet meg med altså sjelen hans og så lenge den er der så kommer jeg ikke til å forlate han.

[Ru]

Jeg har en bekjent hvis mann har en stygg og skummel arvelig sykdom som har gjort ham helt forandret. Hun sliter seg ut på mannen som hun engang elsket, men som sist jeg hørte noe til han, var blitt helt rabiat og frekk.
Jeg skal innrømme at vi backet og støttet og tildels oppmuntret til å få ham på avlastning og etterhvert på sykehjem.

Jeg tror neppe jeg hadde blitt for enhver pris, men det er helt umulig å si noe om på forhånd.

[Myrull]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

Så da satt jeg og tenkte mannen min har verdens 2. farligste yrket. Hadde jeg noensinne forlatt han ved en ulykke? Nei ALDRI.

Så hva med dere hadde dere forlatt deres partner om han/hun ble syk eller utsatt for en ulykke??

Det kan jeg ikke svare på nå, og jeg håper jeg slipper og finne det ut.

Når det er sagt, så kan jeg ikke med stor patos og bevende stemme si at "jeg ALDRI kommer til å gå fra mannen min" uansett, siden mennesker engang har en tendens til å forandre seg. Jeg vet at vi har det bra i dag. Jeg synes det er naivt å tro at man vet hvordan man har det sammen om ti år.

[Fadese]

Det kommer helt an på hvilke endringer ulykken hadde medført. Her er det ikke snakk om bare fysiske, men også kognitive og personlighetsmessige forandringer. HI nevner hjerneskader, og det er et område jeg kjenner til og et godt eksempel. Mange samliv ender etter slike skader, og jeg tipper det blant annet har sammenheng med at denne type skader medfører endringer på mange plan. Dersom mannen min hadde fått skader som gjorde ham svært impulsiv, medførte at han ikke evnet til å ta andres perspektiv, hadde redusert hukommelse, slet med planlegging, ikke så konsekvenser av handlinger, lav frustrasjonsterskel og sinnemestringsproblemer, hva hadde jeg gjort da? Skulle barna og jeg ha levd et liv der vi gikk på tå hev i frykt for å irritere ham? Skulle jeg ha vært den stygge ulven som satte grenser for pengebruk (jf impulsivitet, red. evne til planlegging og det å se konsekvenser av egne handlinger, frustrasjonsterskel og sinnemestring)? Hadde det vært til å leve med for oss andre? Hadde jeg maktet dette i tillegg til at nettverket forsvant (klassisk), i tillegg til at jeg måtte koordinere samarbeidet med diverse hjelpeinstanser, ble alene om det meste av ansvar og gjøremål for barn og hjem og faktisk hadde mistet den mannen jeg giftet meg med? Jeg sier ikke at det hadde vært enkelt å bryte ut, og samvittigheten hadde sikkert tynget. Men jeg hadde fortsatt hatt ansvar for mitt eget og ikke minst barnas liv. For meg framstår det litt vel bombastisk og kanskje litt naivt å konsekvent si at man aldri hadde forlatt sin kjære. Jeg tror ikke man greier å se for seg hvor store endringene i livs- og familiesituasjonen kan bli ved slike skader, med mindre man har stått i det selv.

[lillemy01]

Jeg må igjen si jeg sa ikke at jeg ikke kommer til å gå fra mannen min at jeg aldri kommer til å forlate han om han er kommet ut for en ulykke eller sykdom for meg er det da han trenger meg mest her i livet og jeg hadde aldri greid å forlate han da!

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

Jeg må igjen si jeg sa ikke at jeg ikke kommer til å gå fra mannen min at jeg aldri kommer til å forlate han om han er kommet ut for en ulykke eller sykdom for meg er det da han trenger meg mest her i livet og jeg hadde aldri greid å forlate han da!

Nå virker jeg kanskje noe nedlatende her. Men akkurat så skråsikkert ville jeg også ha uttalt meg for 20 år siden. Men så har jeg sett mye og lært mye. Jeg vet at livet ikke er så enkelt i praksis. To gale gjør ikke en rett. Jeg har sett mennesker som har offret seg, blitt bitre og tilnærmet påtatt seg en martyr rolle. Mye styrt av at det er forventet at de skal bli UANSETT.

[Fluke]

Om partner endrer personlighet (noe jeg mistenker kan være tilfelle i alle dine eksempler) -og ikke har evne til å endre dette, vil jeg kanskje finne på å gå ja.