Kunsten å bli ei "gærva gårdskjerring"?

[mamaria]

Dette innlegget handler om slakting. Følsomme lesere er advart.

Jeg er meget, meget dyrekjær. Helt fra jeg var liten har mye av livet mitt dreid seg om dyr. Og nå som jeg er gårdskjerring, og innehaver av en ponni, en sau og en flokk høner i tillegg til hund og katter, føler jeg endelig at jeg kan leve ut dyredrømmen min.

Jeg har ikke et urealistisk forhold til produksjonsdyr. Jeg jobber med dem. At griser blir spist og kuer sendes til slakt er helt uproblematisk for meg.
Det viktige for meg er hva de opplever i livet sitt, og at jeg gjør det jeg kan for dem for at de skal ha et godt liv. Jeg har dog et meget svakt punkt, og det er selve avlivingen av dyra. Helt fra jeg var liten har pulsen rast avgårde og halsen blitt tett av frykt og gråt når dyr skal avlives. Jeg klarer bare ikke å se på. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så redd og føler sånt ubehag. Kanskje er det følelsen av å kontrollere liv vs død, og redselen jeg selv har for døden.
Jeg vet virkelig ikke. Jeg er i allefall redd.

Jeg slipper jo å se på, stort sett. Men samtidig føler jeg at jeg burde kunne avlive selv, særlig i situasjoner der dyrevelferden bestemmer at det er det eneste rette. Jeg har avlivet to grisunger selv i mange års avløserkarriere. Det burde vært langt flere, men disse to hadde store lidelser, og jeg måtte.
Jeg kjenner ubehag i lang tid etterpå, men også lettelse over å ha det gjort for dyrets skyld.

I år har vi ruget ut to runder med kyllinger selv. Resultatene blir jo som i menneskeverdenen, ca 50% hannkjønn. Og det fungerer dårlig i praksis, ikke minst for hønene, som har i overkant mange ivrige mannfolk rundt seg.
Sambo har ingen problemer med avliving, men synes at dette er mitt bord med disse dyra, og at jeg bør kunne slakte selv. Nå har første runde hanekyllinger vokst såpass at de bør tas snart. De tripper rundt på tunet her, og lever et fantastisk herlig liv. De jakter mark og sjekker damer, og kunne ikke hatt det bedre. Jeg har ingen problemer med å spise dem, faktisk. Nei, heller disse glade, enn kjøpekyllinger. Og barna har godt av å se hvor kjøttet kommer fra, og at vi bruker dette kjøttet, ikke kaster det.
Så jeg prøver å forstå meg selv litt. Hvorfor har jeg slik motstand mot dette? Jeg burde kunne sørge for at de får en smertefri og rask avslutning på livet sitt også, etter måneder med trivsel her hos oss.

Jeg tenker at jeg sikkert bare bør kaste meg ut i det, og at det vil bli lettere når jeg har gjort det noen ganger. Men det er virkelig lettere sagt enn gjort.

Hva tenker du som leser dette? Kunne du slaktet høns selv?