Det siste tabu?

Kvinner som ikke ønsker barn representerer visstnok det siste tabu i samfunnet. De blir ofte betegnet som egoistiske og kyniske, hvorfor i alle dager er det slik?

Selv har jeg tatt et bevisst valg i forhold til at jeg ikke ønsker flere barn og har kjent en del av dette på kroppen.

[Nin]

Min svigerinne med mann vil ikke ha barn. De vil ikke være bundet, de vil kunne gjøre akkurat som de vil. De er veldig opptatt begge to med fritidsinteresser og et barn hadde ikke latt seg kombinere med det livet de lever.
Men jeg ser ikke på dem som egoistiske av den grunn. Alle er vi egoister. Jeg har barn fordi jeg ønsket meg det mest av alt i hele verden, jeg skulle gjerne hatt enda fler.
Det er da ingen lov som sier at man MÅ få barn og vie livet sitt til dem.
Jeg synes det er helt idiotisk å si at det er egoistisk å ikke ville ha barn.

[Dali]

Det er egoistisk å ønske barn så sterkt at du er villig til å "tukle med naturen for å få de. Det er egoistisk å ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Det er da ingen lov som sier at man MÅ få barn og vie livet sitt til dem.
Jeg synes det er helt idiotisk å si at det er egoistisk å ikke ville ha barn.

Dette har jo vært litt fremme i mediene den siste tiden. Hvor en del av de som har tatt valget om å ikke få barn står frem, jeg blir litt skremt over at et til og med finnes en forening fo de som ikke ønsker seg barn jeg.

Selv har jeg til og med fått høre fra mine nærmeste at jeg er egoitisk som ikke ser at den største lykken her i livet er å sette flere barn til verden.

[Pepper Lemon]

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Selvsagt blir det alt for tynnt å bruke seg selv som eneste empiri, hadde ikke trodd det var slik dersom jeg ikke hadde lest en del artikler om emnet i det siste. For da hadde jeg heller ment at det var jeg som var uheldig.

[Fargo]

Hørte en svensk kvinne på radioen, hun var visstnok medlem i styret for en forening som mente mye om dette. Hun mente at Norge diskriminerte de som ikke ville ha barn. Jeg vet ikke, men hun klarte i hvert fall å fyre meg en smule opp.
Hun sa at verden ikke tåler den befolkningsveksten som den opplever nå, og da burde Norge som verdens rikeste land gå foran. Mens vi altså i stedet er av de land i den vestlige verden som er mest barneproduktiv. Det sa henne noe om at det ble ført en feil politikk.

http://kjonnsforskning.no/c51722/pro...html?tid=51826

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article343942.ece

http://www.nrk.no/programmer/radio/m..._jord/1.896482

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=471972

Opprinnelig lagt inn av Fargo, her.

Hun sa at verden ikke tåler den befolkningsveksten som den opplever nå, og da burde Norge som verdens rikeste land gå foran. Mens vi altså i stedet er av de land i den vestlige verden som er mest barneproduktiv. Det sa henne noe om at det ble ført en feil politikk.

Da er hun jo virkelig på ville veier. Dette er jo helt klart argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Kanskje fordi vi lever i verdens rikeste land er det riktig at man kan velge å sette mange barn til verden, om man vil.

Her snakker en jo heller om holdninger i samfunnet ovenfor de som velger bort 2,5 barn varianten av ulike årsaker.

[Fargo]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Da er hun jo virkelig på ville veier. Dette er jo helt klart argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Kanskje fordi vi lever i verdens rikeste land er det riktig at man kan velge å sette mange barn til verden, om man vil.

Her snakker en jo heller om holdninger i samfunnet ovenfor de som velger bort 2,5 barn varianten av ulike årsaker.

Ja, men det er ikke sikkert at hun er representativ for veldig mange andre enn seg selv. Jeg synes nå uansett at de har et lite problem, om de sliter med å få spørsmål om de har barn, eller ikke. De har gjort et bevisst valg. De valgte bort barn, og fikk "frihet" i stedet. Frihet til å reise til India, frihet til å kunne kjøpe en liten bil, slippe å drasse tonnevis med bleier, etc, etc, etc. Og frihet til å ikke få en fullstendig altovergripende nattaklem.

Jeg skulle forresten likt å sett noe forskning på de som havner i bakleksen, andre veien. De som kjører karriere til de er 42, og finner ut at "nå skal jeg ha barn". Og først da oppdager at det er i seneste laget for veldig mange av sorten.

Jeg tror det grunnleggende instinktet om å reprodusere seg er så sterkt i mange at det er vanskelig eller umulig å forestille seg at det ikke er der hos andre.

Jeg stusser ikke over at folk velger å ikke få barn. Det er vel egentlig ganske mye mer egoistisk å sette barn til verden enn ikke å gjøre det.

[Tjorven]

Jeg har to venninner som hele tiden har forkynt at de ikke skulle få barn. Det tok meg noen år å tro på dem. I begynnelsen av 20-årene er vel det noe ganske mange kan finne på å si, men jeg ser i dag at det er rett valg for dem. De lever liv som ikke lar seg kombinere med barn, og liker å leve sånn. Men de forteller meg begge at de får mange og høylydte protester fra folk som bare perifert kjenner dem.

Jeg synes det er helt greit at noen velger å ikke få barn. Så lenge de ikke skal smøre tykt på om hvor uendelig fint det er med all friheten sin. Så lar jeg også være med å legge ut i det vide og brede hvor givende det er å ha unger. Vi har nok å snakke om allikevel.

Opprinnelig lagt inn av Fargo, her.

Jeg skulle forresten likt å sett noe forskning på de som havner i bakleksen, andre veien. De som kjører karriere til de er 42, og finner ut at "nå skal jeg ha barn". Og først da oppdager at det er i seneste laget for veldig mange av sorten.

Er det ikke da man tukler med naturen og fikser seg et betalt prøverørsbarn på klinikk?

[Dronningen]

Jeg forsøkte å reflektere over min umiddelbare tanke rundt dette. For meg var det å få barn så stort, så ekstremt dyptpløyende i mitt følelsesliv, så berusende og meningsfylt, at det ikke kan sammenlignes med noe annet i livet mitt. Verken bryllup, jobbrelaterte ting, egne interesser, et.c. nærmer seg dette i styrke og betydning. MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Men hva visste jeg. Jo jeg hadde et behov for å bety noe for noen, og jeg ønsket meg flere å være glad i.

Hvis noen ikke har dette behovet, og føler at livet som det er gir dem mening, utfordringer, glede, så blir det jo deres sak. Det er jo frivillig. Vil man ha noen fordommer? Tja. Som med alt annet der folk prioriterer seg selv, så vil man jo lure litt på hvordan det kan være nok, kanskje. Eller hva som gjør at det livet virker mer forlokkende sånn "in the end". For for de fleste er jo livet en ballanse mellom familieliv og personlig frihet. Hvorfor bare det ene?

Når det er sagt så har jeg en venninne som ikke har barn, og som jeg antar har valgt å ikke få. Og med henne er det faktisk helt forståelig, og egentlig litt som forventet.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Kunne du ikke det? Jeg må si at jeg følte jeg hadde et ganske realistisk og korrekt bilde på det å få barn før jeg fikk det. Jeg syntes ikke det var vanskelig å forestille seg hva det innebar for mitt følelsesliv. Det er ikke dermed sagt at jeg tenkte at barn var den eneste veien til lykke, eller at jeg aldri kunne blitt lykkelig uten.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Kunne du ikke det? Jeg må si at jeg følte jeg hadde et ganske realistisk og korrekt bilde på det å få barn før jeg fikk det. Jeg syntes ikke det var vanskelig å forestille seg hva det innebar for mitt følelsesliv. Det er ikke dermed sagt at jeg tenkte at barn var den eneste veien til lykke, eller at jeg aldri kunne blitt lykkelig uten.

Jeg visste at jeg ønsket meg barn. Jeg visste også dette tidlig, selv om jeg ikke var et utpreget "barnemenneske" før. Jeg passet derimot 3 jenter over en 5 års periode, og hos dem hadde jeg en hverdagslig omsorgsrolle, som viste varierte sider ved det å ta seg av barn. Jeg følte at det å ha barn selv ville kunne være moro, givende, og ikke minst veldig meningsfylt for meg. Men hvor dypt følelsesmessig dette ville påvirke meg, og hvor ekstremt fantastisk jeg synes det er å få barn, nei jeg visste ikke det på forhånd.

[Hasselnøtt]

Jeg visste også noe om den hverdagslige omsorgen siden jeg har hatt små barn tett på i familien, men det jeg siktet til var det følelsemessige. Jeg kan ikke si at det var noen stor overraskelse i så måte. Det var vel like flott og fantastisk som jeg hadde forestilt meg, tror jeg. (Så hadde jeg også ekstremt god til til å kjenne etter, årevis med prøving tatt i betraktning ... )

[Niobe]

Jeg har bekjente (et par) som har valgt å ikke få barn. De er begge 40 nå, og har hele tiden hatt fokus på karriere. Jeg ser heller på dem som uegoistiske, som tidlig så at det løpet de ønsket å kjøre ikke var lett forenlig med familieliv.

[Hasselnøtt]

For å bidra i diskusjonen, for meg har dette ingen ting med egoisme å gjøre, hverken å få barn eller å la være. Det er et følelsesmessig valg som ikke gir meg noen plusstegn eller minustegn foran.

[Lykken]

Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli å få barn (les: baby), men det blir litt som fødsel, egentlig kan man ikke forberede seg på det. Jeg hadde knapt holdt i en unge før. Men jeg må si at jeg er utrolig mye mindre selvsentrert nå enn før jeg fikk barn, så selv om de som velger å ikke få barn etter min mening ikke er egoistiske, så sier det seg selv at de ofte er mer selvsentrerte.