Mor vs. far

[kunstnerspiren]

I et normalt foreldreskap, der begge foreldre er like godt skikket, har like god omsorgsevne og skilles...hvorfor er det da slik at det fortsatt er 87 % av alle mødre som har hoveddelen av omsorgen for barnet? Og hvorfor stiller ikke fedre likt i fordeling av barna ifht mor?

[Dixie Diner]

Jeg tror rettsvesenet er litt på "etterskudd" her, at de oftest gir mor hovedomsorgen bare fordi hun er moren.

[Observatøren]

Fordi det i mange tilfeller ikke er sosialt akseptert å være deltidsmamma.

[Hasselnøtt]

I de relativt få tilfellene jeg kjenner blant folk på min alder deler alle 50/50 på omsorgen. Jeg innbiller meg at det er i ferd med å endres, og at tallet 87% er synkende.

[Sitron]

Jeg tror ærlig talt far ofte lar mor få hoedomsorgen fordi det å være aleneforsørger med jobb og det hele ikke passer inn med å ha barn. Menn har oftere krevende lederstillinger og man kan da ikke ta seg fri å være hjemme med syke barn.

Sier ikke at det er slik for alle, men at det er noen prosenter av dem, det tror jeg.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Menn har oftere krevende lederstillinger og man kan da ikke ta seg fri å være hjemme med syke barn.

Det var å ta litt hardt i, synes jeg, at menn ofte har krevende lederstillinger. Dessuten tror jeg det er en myte, eller kanskje snarere en misforståelse, at ledere ikke kan ta seg fri for å være hjemme med syke barn.

Jeg tror svaret heller ligger i at mange (både menn og kvinner) er tradisjonelle av tankegang, og at denne fordelingen skyldes omtrent det samme som at så få menn fortsatt tar ut mer enn minstekravet mht permisjon. Faktisk tror jeg at yngre menn i lederstillinger oftere krever en jevnere fordeling av omsorg ved skilsmisser enn menn i tradisjonelle lavtlønnede yrker.

[Sitron]

Det er nå ikke uhørt at mannen lar jobben gå fremfor barna. Det har nå jeg hørt flere ganger.

[Candy Darling]

Det er nok mange årsaker til denne skjevfordelingen, som heldigvis virker å være i endring. Interessant opplysning, allium.

Jeg tror at minst 1 av årsakene er at mor sjelden vil gi fra seg mer enn 50 % av omsorgen, selv der hun burde ha gjort det. Mens det tilsvarende er mer akseptert.

Min personlige erfaring er at 50-50 er mer regelen enn unntaket etter hvert.

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nå blander du kortene.

87% av mødre har hovedomsorgen, ja. Men hvis to foreldre som "er like godt skikket og har like god omsorgsevne" havner i retten, er ikke oddsene på mors side 87%.

De 87% omfatter jo også alle de tilfellene der foreldrene ikke stiller likt.

Undersøkelser fra rettssaker de senere år, viser at det er omtrent 50/50 hvem som vinner.

Jeg uttrykte meg litt klønete kanskje...men uansett 50/50 i retten, er jo prosentandelen for "normale" ekteskap som går fyken, altså hvor begge foreldre er skikket, høyere enn hva 87 % til mor skulle tilsi? Hvis du skjønner hva jeg mener...Det kan da ikke være så mange uskikkede fedre, mener jeg...

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men den viktigste bakgrunnen for tallet 87% er jo ikke rettspraksis. De aller fleste blir enige uten å gå til slike skritt. Når flertallet av barn bor hos mor, er det fordi foreldrene deres har avtalt det slik.

Og hvorfor avtaler foreldre det? Det er dessverre ofte mor som bestemmer - til barnets beste. Uten at jeg går inn på statistikk, håper jeg at den økte andelen av pappaer i permisjon vil ha innvirkning på samværsstatistikken.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg tror ærlig talt far ofte lar mor få hoedomsorgen fordi det å være aleneforsørger med jobb og det hele ikke passer inn med å ha barn. Sier ikke at det er slik for alle, men at det er noen prosenter av dem, det tror jeg.

Dette må jeg si meg enig i.
Jeg vet flere familier der pappan godtar å ha barna mindre enn mamman. Fordi de er vant med at det skal være sånn? Fordi de syns det er praktisk? Fordi de ikke liker å ha så veldig ansvar så veldig lenge av gangen?

Det nærmeste eksemplet jeg kan komme med er Sambos forhold til datteren sin. Han sier at han gjerne vil ha henne her så mye som mulig, men han lever ikke etter det. Hvis jeg skal bort ei helg så kan jo ikke han ha ansvaret for både dattera og sønnen sin. Det blir for mye, så da ordner han det så Snuppa blir hjemme hos mamman (Som for øvrig er alenemor til 3 barn. Men han ser ikke at det blir hakket "verre" enn det han står ovenfor). Jeg skjønner jo på en måte at Stesnuppemamman ikke akkurat stormer inn i 50/50 deling når det viser seg gang på gang at pappan ikke klarer å ta ansvaret for barnet sitt når noe uforutset dukker opp.

De fleste fedrene jeg vet av som har vanlig samværsavtaler, det vil si annenhver helg og en gang i uka, ringer ikke barna sine/mamman i mellomtiden. De lurer ikke på hvordan hverdagen til barnet er. Det er noe de må lære seg virker det som.

Så jeg tror egentlig (ofte) at selv om begge foreldrene er oppegående, omsorgsfulle foreldre så er det en ganske stor forskjell i måten deres å være forelder på. Og ofte tror jeg mammamåten fungerer bedre i hverdagen.

Jeg er egentlig for at flere fedre skal få mere tid sammen med barna sine, men dette var bare et innlegg for å forklare hvorfor ting er som de er.

Ved at fedrene slipper mer til tror jeg deres oppriktige interesse for barnehverdagen vokser også.

Og jeg er klar over at det er mange fedre der ute er interessert, og som slosser for å få være mer med barna sine altså.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Saint, her.

. Uten at jeg går inn på statistikk, håper jeg at den økte andelen av pappaer i permisjon vil ha innvirkning på samværsstatistikken.

Mange fedre får et glimrende forhold til sine barn uansett, men for en del vil nok økt andel av pappapermisjonen være billetten inn i foreldrerollen.

[SpetakkelRandi]

Vet ikke helt hva jeg skal svare her jeg. Jeg har jo en erfaring på dette, men jeg kan like godt ikke snakke for ALLE! For meg var det ikke et tema at han skulle ha henne. Jeg hadde liksom hatt hovedomsorgen for barnet fra hun ble født selv om vi var samboere.(og jeg mener ikke fordi han jobbet og jeg var hjemme.) Han hadde knapt holdt henne den siste mnd før jeg bestemte meg for å flytte med henne. Jeg følte på en måte at han slett ikke "fortjente" å ha henne mest. Høres utrolig barnslig ut altså, men jeg syns man gjør seg fortjent til et barns kjærlighet. Det er ikke noe man bare skal ta for gitt. Jeg nekter han aldri å henne, men så er han heller ikke så ivrig. Hvis vi hadde bodd nærmet så ville jeg gjerne ha hatt noe 50-50% ordning, eller 60-40% men jeg tror ikke han hadde villet.

Det finnes mange mange flotte fedre som hadde egnet seg mere som hovedomsorgspersoner. Dessverre så er dette vanskelig. jeg kan ikke svare på hvorfor og jeg syns det er kjempe synd. Menn skulle absolutt hatt flere rettigheter.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Mange fedre får et glimrende forhold til sine barn uansett, men for en del vil nok økt andel av pappapermisjonen være billetten inn i foreldrerollen.

Ja absolutt. Hvis jeg finner en flott mann snart og vi får barn sammen engang vil jeg fryktelig gjerne dele permisjonen med han, hvis han vil. Det er utrolig viktig for far og barn.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Dette må jeg si meg enig i.
Jeg vet flere familier der pappan godtar å ha barna mindre enn mamman. Fordi de er vant med at det skal være sånn? Fordi de syns det er praktisk? Fordi de ikke liker å ha så veldig ansvar så veldig lenge av gangen?

Og så har vi den andre typen. Som ønsker seg mer tid sammen med barna, som legger hverdagen til rette, og som blir avspist med å være mors barnevakt når det passer henne.

Eller som går til sak for å få mer samvær - og dommeren uttaler at "På grunn av mors manglende evne til samarbeid, er det best at far får vanlig samvær slik at det blir færre konflikter"...

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Saint, her.

Fordi det i mange tilfeller ikke er sosialt akseptert å være deltidsmamma.

Man er sosialt akseptert som god far selv om man ikke har omsorg nesten i det hele tatt, mens dersom man har mindre enn 50% omsorg som mor, vil vel mange regne med at du er en Dårlig Mor TM.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Menn har oftere krevende lederstillinger og man kan da ikke ta seg fri å være hjemme med syke barn.

De fleste par består ikke av en supermor og en mann med krevende lederstilling. De fleste par består av en vanlig dame og en vanlig mann,d er mannen tjener litt mer enn dama, har fått slippe litt for lite/alt for lite til, fordi folk er tradisjonelt skrudd sammen og ikke tør å utfordre kjønnsrollene.

Etter min mening er det dumt for barn og menn at det fins snerrende tigermammaer som ikke lar mannen rør babyen, for mange tradisjonalister som nekter å dele permisjonen og for mange nek som opphøyer seg selv til God MorTM og synes det er greiere å være alenemor på alskens ordninger enn å samarbeide og måtte stå på i arbeidslivet. Det er ikke mange av disse, men jeg har sett flere aksempler på alle sammen.

Kjipe ting og psykopater kan dukke opp, men vanligvis bør man vel ikke gå hen å få barn med en man ikke kan la ha ungen alene? Det burde kanskje være et greit spørsmål å stille seg selv før man får barn med noen. Kan jeg bli skilt fra ham, samarbeide med ham, dele omsorgen med ham?

[Harriet Vane]

Jeg ønsker forresten ikke full omsorg, dersom vi skulle gå fra hverandre.

[Observatøren]

Jeg ville hatt delt omsorg, bodd i nærheten av hverandre (innenfor gangavstand), og vært innstilt på fleksible løsninger.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg ønsker forresten ikke full omsorg, dersom vi skulle gå fra hverandre.

nei det er nemlig utrolig slitsomt.

som jeg sa i sted også: Hadde jeg og pappaen bodd nærmere hverandre hadde jeg veldig villig foreslått en mere delt løsning.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg ønsker forresten ikke full omsorg, dersom vi skulle gå fra hverandre.

Det hadde jeg gjort.