Dyre klær er for voksne?

[Dronningen]

Var på et møte i dag, og samtalene dreide inn på klesvanene til barna. Greit nok - motepresset starter tidlig - men argumentasjonen til en tilstede var at "barna går jo med samme merkeklær som voksne, ja en navngitt lærer møtte en elev med samme type jakke. Det er jo litt spesielt. Å kunne kjøpe dyre klær er jo noe man ser fram til i forbindelse med det å bli voksen. Nå har jo mange av elevene de samme merkene."

Jeg ble ganske perpleks, og sa ikke noe. Jeg hadde mer tenkt på dyre vaner som bidragsyter til motepress, og et mulig problem når man skal klare seg selv i studietida senere, men ikke som et potensielt konkurrerende element i forhold til voksne.

Jeg antar det ikke er spesielt vanlig å tenke slik?
(og at denne personen må ha følt seg litt underlegen i oppveksten)

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Å kunne kjøpe dyre klær er jo noe man ser fram til i forbindelse med det å bli voksen.

Jeg ser poenget, og det er i denne setningen.

Det skal være noe å se frem til å bli voksen. Det skal være noe man ønsker seg, det skal være noe som gjør livet bedre. Hvorfor skulle de ellers ønske å bli voksne og selvstendige?

Hvis vi legger opp til at barna våre skal få alt det vi får, og av oss, legger vi også opp til nye deltagere i Luksusfellen, når de skal klare seg selv og etablere seg selv, og er vant til at de skal ha alt det beste. Jeg synes det er greit å lære at det beste arbeider man for - selv. Nå snakker jeg om ting, og ikke om kjærlighet, oppmerksomhet og sånt.

At penger ikke kommer dalende ned fra himmelen forsøker jeg å lære barna mine, slik at de skal forstå, at det ikke er særlig lurt å bruke alt man har på en jakke, i hvert fall ikke før man har spart slik at man har pengene til jakken, i tillegg til det andre man trenger til mat og husly f.eks.

Vi kommer i hvert fall aldri dit, at poden får gå å kjøpe seg en jakke til 2000,- sånn helt uten videre.
Det kan godt hende han får det, men da må han spare mesteparten selv.

Det viktigste for min del, vil ikke være at han ikke skal ha dyre klær, men han han skjønner hva det koster å komme dit, og lærer seg å håndtere pengene sine.

[Tjorven]

Jeg synes dyre merkeklær til barn er unødvendig, men er ikke enig i argumentasjonen som ble brukt av skolen (personen?).

Grunnen til at jeg synes dyre merkeklær er unødvendig til barn er at plagget varer for kort til å forsvare prisen. Det er mulig at det kan selges videre, men siden barn lett ødelegger klær, så er man ikke garantert at det skjer. Så å kjøpe dyre merkeklær er noe man venter med til man kan bruke plagget gjennom flere sesonger (vinterdresser og annet "utstyr" er selvfølgelig unntatt fra denne betraktningen).

Men at man som voksen skal få ha merkeklærne i fred fordi man har gledet seg til det, synes jeg var en konstruert problemstilling.

Jeg kjøper ikke dyre merkeklær verken til liten eller stor, så jeg skal kanskje ikke uttale meg i det hele tatt. Jeg synes det er en unødvendg luksusting generelt sett.

[Dronningen]

Jeg er enig med dere, men reagerte litt på måten denne personen la dette fram på.

Men jeg synes også det er en del veldig fine merkeklær (f.eks. sportsklær), og som jeg gjerne skulle kjøpt (også til barna) om jeg hadde bedre råd. Men til vanlig klarer vi oss helt fint med vanlige/rimelige løsninger.

[gullet]

Jeg skjønner godt at noen reagerer. Nabojenta her fortalte at det enten er Canadian Goose eller Parajumpers som gjelder, det er jakker som koster mer enn 7000.- kroner i byen her(og enda kan de ikke garantere at de er ekte).
Det er litt voldsomt for en 15-17 åring!

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av gullet, her.

Jeg skjønner godt at noen reagerer. Nabojenta her fortalte at det enten er Canadian Goose eller Parajumpers som gjelder, det er jakker som koster mer enn 7000.- kroner i byen her(og enda kan de ikke garantere at de er ekte).
Det er litt voldsomt for en 15-17 åring!

Jeg synes det er voldsomt for en 35-åring også.

[Dixie Diner]

7000,- kroner for en jakke? Jeg hadde ikke betalt det om jeg var mangemillionær engang, tror jeg.

[Avatar]

Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært på det møtet i går, da jeg kjenner til noen andre som også var på møtet. Hvis det et det møtet jeg tenker på da...

[Bille]

Glede seg til å bli voksen for å kunne kjøpe dyre klær? Var det seriøst? Jeg må ærlig talt si jeg humrer litt i skjegget her. Jeg har egentlig aldri gledet meg til å bli voksen (og nå skjønner jeg hvorfor ) og synes barn skal få være barn og ikke nødvendigvis se så veldig frem til å bli voksne. Vi skal selvfølgelig oppmuntre dem og legge til rett for at de skal bli selvstendige individer. Men å glede seg til å bli voksne fordi da kan man kjøpe dyre klær? Det høres helt tullete ut.

Ellers er jeg på linje med Tjorven - helt unødvendig sløseri å kjøpe så dyre klær til barna. Men det er altså ikke fordi de da fratas den gleden det eventuelt måtte være å få mulighet til å gjøre det om 15-20 år.

[Dronningen]

Jeg gleder meg til å bli eldre og å ha nedbetalt gjelda.

[Anne C]

Niesen min har nesten bare dyre merkeklær, og kjenner jeg foreldrene rett så er det et statussymbol for de. For de har ikke SÅ mye penger. Dyr bil og dyre klær, det er viktig for de. Jenta som går i 3. klasse bruker omtrent bare Lacoste, Gant, og hva nå det er de heter de dyre merkeklærne.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg gleder meg til å bli eldre og å ha nedbetalt gjelda.

Leve i nuet, Dronningen! :mantra:

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Grunnen til at jeg synes dyre merkeklær er unødvendig til barn er at plagget varer for kort til å forsvare prisen.

Det er så kjekt å ha fire jenter. Som den gangen jeg så den fine kåpa. Aller nettest var den selvfølgelig i de minste størrelsene. Jeg argumenterte med meg selv at den kom til å bli brukt i mange år, og da ville ikke prisen pr år bli så aller verst. Jeg var altså fornuftig nok til å kjøpe den største størrelsen, og den kommer til å værei bruk i 10-12 år til sammen, tenker jeg.

Det viktigste ved å bli voksen er ikke å kunne kjøpe dyre ting, tenker jeg, men å kunne velge selv. Rett og slett å stå på egne ben, på godt og vondt.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Niesen min har nesten bare dyre merkeklær, og kjenner jeg foreldrene rett så er det et statussymbol for de. For de har ikke SÅ mye penger. Dyr bil og dyre klær, det er viktig for de. Jenta som går i 3. klasse bruker omtrent bare Lacoste, Gant, og hva nå det er de heter de dyre merkeklærne.

For meg er dette en skikkelig snodig prioritering, men greit nok. Så lenge man kan betale regningene sine så legger jeg meg ikke opp i andres pengebruk. Det er sikkert mange som rister på hodet over de formuene vi bruker på ferie hvert år.

Dog synes jeg det ikke er spesielt komplisert at hun ikke får glede seg til å gå med merkeklær når hun blir 35. :insert "voksen" alder:

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Glede seg til å bli voksen for å kunne kjøpe dyre klær? Var det seriøst? Jeg må ærlig talt si jeg humrer litt i skjegget her.

Alle har jo noe som er viktig for dem, for noen er det fine klær. Siden jeg selv også har ønsker som går ut over det helt nødvendige og derfor kan defineres som luksus, synes jeg ikke jeg kan le av dem som har andre luksusønsker enn meg.

(Og så oppdaget jeg nettopp hva dunjakken til yngste koster ny. :grøss: Nå tenker vel foreldrene til vennene hennes at det er ikke rart hun har så dyre klær, med alenemor som velter seg i stønader...nei, jeg tror vel egentlig bedre om dem. Men huttetu. Den er altså arvet. 3000 kroner for en jakke til en tiåring.)

[Maz]

Jeg var en av disse ungdommene som hadde merkeklær. Jeg hadde eldre søsken som bestemte mye. Mange lærere tok dette ille opp. Jeg tror ikke det gjorde noe positivt for meg.

Jeg er relativt lite merkeinteressert i dag. Kanskje fordi jeg aldri "gikk og ønsket meg" og så fram til å få det som voksen.

Mazungen har en salig blanding. Mine storesøstre er litt mere opptatt av merker enn meg og Mazungen har fått en del der, noe ekte noe fake. For Mazungen er nok plagget i seg selv viktigere enn merket.

[Neket]

For min del brukte jeg langt dyrere klær på ungdomsskolen og vgs enn jeg gjør nå. Nå har jeg jo regninger å betale.

Det hørtes litt rart ut, spør du meg. Mine har heldigvis ikke skjønt greia med merkeklær enda, og jeg håper det fortsetter sånn lenge.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Alle har jo noe som er viktig for dem, for noen er det fine klær. Siden jeg selv også har ønsker som går ut over det helt nødvendige og derfor kan defineres som luksus, synes jeg ikke jeg kan le av dem som har andre luksusønsker enn meg.

(Og så oppdaget jeg nettopp hva dunjakken til yngste koster ny. :grøss: Nå tenker vel foreldrene til vennene hennes at det er ikke rart hun har så dyre klær, med alenemor som velter seg i stønader...nei, jeg tror vel egentlig bedre om dem. Men huttetu. Den er altså arvet. 3000 kroner for en jakke til en tiåring.)

Det jeg synes var merkelig var at det var et argument brukt av voksne altså. Jeg ler ikke av barn og deres ønsker.

[Polyanna]

Forstår i grunnen argumentet, jeg.

Det er noe med at man skal strekke seg etter å SELV kunne få råd til luksusgoder, om det er det man ønsker seg. At det ikke er noen selvfølge, men noe som kommer etter EGEN, hard innsats og EGNE tjente penger og EGNE prioriteringer.

Noe sånt.