Krav og forventninger

[gajamor]

Et langt innlegg om barneoppdragelse. Sløve sofadyr kan hoppe direkte ned til den uthevede teksten i bånn.

Jeg er oppvokst med svært strenge krav og store forventninger. Kom vi hjem med 6- på prøva så var spørsmålet; "Hvorfor fikk du minus? Spurte du læreren om hva som trakk ned karakteren? Det må du passe på å få riktig neste gang." Dette har ført til en søskenflokk med høyt utdannete folk med gode jobber, sterke utslag av "flink-pike"-syndrom, og mye dårlig samvittighet.

Husbonden er oppvokst så å si uten krav, og måtte egentlig styre seg selv etter ungdomsskolen. Altså, han fikk hjelp hjemme når han spurte om det, men ble aldri styrt i noen retning, presset til å gjøre lekser, mast på når det gjaldt studier, jobb e.l.. Han har en helt grei utdannelse (men ingen fullført grad), og har hatt gode jobber, men også vært arbeidsløs i perioder. Han har aldri dårlig samvittighet for noe som helst (med mindre jeg påfører ham det) og tar livet med knusende ro. I det hele tatt er han en mye lykkeligere person enn jeg.

Men husbonden har en IQ over gjennomsnittet, og har hatt gode venner med større ambisjoner som har dratt ham med seg. Andre folk jeg har sett som er oppvokst uten krav og forventninger har ikke klart seg like godt.

Jeg har også merket at arbeidsmengder som jeg takler helt greit blir for mye for mange andre. 13 timers arbeidsdager som servitør gikk helt greit, jeg kan godt sitte oppe ei natt og rette matteprøver, og stille på jobb som normalt dagen etter. Men jeg er avhengig av å vært på et visst stressnivå. Hvis det ikke er noe som henger over meg, som jeg burde ha gjort, så blir jeg helt nedpå, sur og trist og lei, og mer stressa enn normalt. Jeg klarer aldri å slappe helt av, og jeg er aldri helt lykkelig og tilfreds.

Nå har vi to små unger, og jeg merker allerede at jeg har høyere krav og forventninger enn de fleste andre med unger på samme alder. Det kan gjelde å kle på seg selv, spise selv, være høflig, skrive bokstaver og tall, ha høy kvalitet på tegninger... Og jentene mine klarer mer enn mange andre jevnaldrende. Litjtausa kan f.eks. lese alle bokstavene, og skrive halvparten. Men påfører jeg dem samtidig de dårlige sidene ved oppveksten min? Ender de opp som nevrotiske professorer, eller som sløve sofadyr? Hvilken ende av skalaen er minst skadelig, og hvordan finner man balansen mellom de to endene?