[My]

Hverdagen er ganske normal her, den største forskjellen er vel en ryggmargsrefleks på vask/spriting av hender og avstand, ingen klemming, ingen håndhilsing. Det begynner å bli en vane, og det ville føles rart å skulle håndhilse på noen nå.

Jobben er den samme, samme arbeidsoppgaver, samme trykk, samme kollegaer. Det samme gjelder mannen. Han jobber i privat firma (som han selv har startet, eier og leder), men i en bransje som ikke har hatt noen særlig nedgang som følge av korona, snarere tvert imot, når det gjelder omsetning, men litt mer prakk når det gjelder import, møter, reising m.m. Men ingen påvirkning på økonomi eller arbeidshverdag.

Ungene går på skolen som vanlig, og om praksisen på skolen er litt annerledes nå, og de har en del begrensninger der, så er ikke det noe som påvirker min hverdag direkte.

Vi reiser ikke utenlands, men det er ikke hvert år vi har gjort det før heller. Men vi ville ha gjort det i sommer, hvis det ikke hadde vært en pandemi. Noen avlyste fotballcuper og forestillinger, en utsatt konfirmasjon, men dette er jo ikke hverdag, det er spesielle hendelser. Ellers går alt av fotballkamper og -treninger som normalt for ungene.

Så rent praktisk - svært liten endring i hverdagen. Men i bevisstheten er det mye mer endring. Korona-pandemien er noe som opptar store deler av tankevirksomheten, og jeg er hele tiden bevisst på hva jeg tar på, og hvem jeg er sammen med.