Vis enkelt innlegg
Gammel 31-01-16, 19:18   #29
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 35.075
Blogginnlegg: 673
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er som gjør at folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Datteren (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.

Sist redigert av Skilpadda : 01-02-16 kl 01:18.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat