1. Family Business (Jonathan Sims). Solid horror fra Jonny Sims, som jeg er stor fan av etter audiodramaserien The Magnus Archives. Ensom protagonist i en jobb som er grim og grotesk allerede før hun begynner å ane at det er noe som ikke stemmer, og en velskrevet historie om hvor lett det er for ondskapen å vokse på bekostning av de aller mest marginaliserte i samfunnet. (Was she someone who would be missed? 'Shut up, Diya,' she told herself. 'You're not helping.')
2. She Who Became the Sun (Shelley Parker-Chan). På samme tid episk og veldig personnær historie fra Kina på 1500-tallet; jeg vil gjerne kalle den «fantasy», selv om det egentlig knapt er noen fantasyelementer her, men den føles på mange måter som fantasy. Kanskje er den heller en alternate history/historisk drama; jeg kan ikke stort om den aktuelle historiske epoken, men det er visstnok en god del historiske personer og hendelser i romanen. Hovedpersonen er imidlertid neppe historisk, og det er henne vi følger, veldig tett, i en fortelling som vokser fra en bitte liten, utsultet landsby til storslåtte byer og dramatiske slag. Samtidig handler den kanskje mest om forholdet mellom identitet og skjebne, og i hvilken grad man kan endre begge selv (og i hvilken grad andre kan endre dem), og hva dette i så fall koster. Og hvordan utenforskap og redsel kan gjøre forferdelige ting med et menneske. Kjønnsroller og -identitet er helt sentrale temaer, og kanskje handler romanen delvis om at kjønnsroller er noe som er like viktig som skjebne og spøkelser, i den forstand at alle disse tingene er med på å forme og styre mennesker og kulturer hvis alle tror på dem. Og så er protagonisten en virkelig medrivende og karismatisk person, da! (It wasn't something she wanted so much as it was an escape from what she feared. But it was something she knew, and would have power over, and would never have to leave.)
3. Klara And the Sun (Kazuo Ishiguro). Boksirkellesning; jeg visste ingenting om den på forhånd, men ble umiddelbart sjarmert av jeg-personens stemme og syn på verden. Jeg liker veldig godt fantastisk litteratur der man bare gradvis oppdager hva slags verden dette er, og der mange ting forblir uklare veldig lenge (og noen aldri blir klarlagt). Her er settingen en forholdsvis dystopisk sci-fi-verden, men fortelleren er naiv og ekstremt uerfaren og av mange grunner helt ute av stand til å se hvor ille ting har blitt (og dermed kan hun heller ikke formidle det til leseren). Samtidig er hun overbevisende sylsmart på en overbevisende alien måte, og selv om jeg ikke er helt sikker på om jeg liker alt ved hvordan historien utvikler seg, er den medrivende, tankevekkende og ofte rørende. (Perhaps all humans are lonely. At least potentially.)
4. Exit Strategy (Murderbot Diaries #4 ; Martha Wells). Jeg kom på at jeg hadde jo bare lest de tre første Murderbot-bøkene, og dermed hadde jeg masse moro til gode! Slukte i meg denne fjerde kortromanen i serien, og det var veldig gøy å se Murderbot møte gamle venner igjen. Det er ingen bøker på lenge som jeg har ledd høyt av så ofte som jeg gjør av disse; jeg bare elsker Murderbots snarky kommentarer, ofte rettet mot seg selv, og tidvis mest for å skjule følelsene den prøver så godt den kan å late som den ikke har. Og samtidig som dette er superspennende popcornaction, er det et underliggende tema her om det å respektere andre personer selv om de ikke ønsker å bli «sånn som oss». I tillegg er det fint at både her og i de følgende historiene får vi litt mer fallout, både emosjonelt og politisk, fra det som skjedde i den første historien, All Systems Red. ('It would be tricky,' I said. By tricky I meant I was getting an average of an 85 percent chance of failure and death, and it was only that low because my last diagnostic said my risk assessment module was wonky. (I know, that explains a lot about me.))
5. Network Effect (Murderbot Diaries #5; Martha Wells). En Murderbothistorie i full romanlengde, yay! Fantastisk sitte-oppe-til-langt-på-natt-spennende med masse morsomme (og ubehagelige) interaksjoner med både ART og med nye mennesker/intelligenser. Og Murderbot får stadig ny innsikt i hvem den er, hvordan andre opplever den og hva som gjør den til en person. (Overse added, 'Just remember you're not alone here.' I never know what to say to that. I am actually alone in my head, and that's where 90 plus percent of my problems are.)
Og etter å ha lest denne, leste jeg novellen Home: Habitat, Range, Niche, Territory, som ga meg noe jeg ikke visste at jeg ønsket meg så mye som jeg gjorde, nemlig en scene der vi ser Murderbot fra noen andres perspektiv.
6. Fugitive Telemetry (Murderbot Diaries #6; Martha Wells). Murderbot blir detektiv! Og til og med med nesten et locked room mystery! Denne foregår egentlig mellom bok #4 og #5 og handler om Murderbots opphold på Preservation, et nesten parodisk idyllisk samfunn der alle gir etter evne og får etter behov, og der alle mener at alle, inkludert roboter, har selvsagte rettigheter. I alle fall i prinsippet. Det viser seg likevel å ikke være så enkelt å inkorporere en emosjonelt ustabil Murderbot som hverken ønsker å bli integrert eller takler overbærende liksom-toleranse særlig godt. Det er morsommere når Murderbot befinner seg i sitt element, for eksempel i et romskip eller på en teknofisert romstasjon, men denne her er kanskje lettere for leseren å kjenne seg igjen i. Og det er moro her også, innimellom detektering og paranoia. (There was this big huge deal about it, and Security was all 'but what if it takes over the station's systems and kills everybody' and Pin-Lee told them 'if it wanted to do that it would have done it by now,' which in hindsight was probably not the best response.)
7. Murderbot Diaries 1-3 (Martha Wells). Jeg slår disse sammen til én bok, siden de er så korte og siden jeg leste dem i fjor også. 
Måtte bare rase gjennom dem også etter å ha lest alle historiene som kom etter. Jeg blir mer og mer begeistret for arme, vittige, angstfylte Murderbot. (I liked protecting people and things. I liked figuring out smart ways to protect people and things. I liked being right.)
8. Brothers in Arms (Lois McMaster Bujold). Jeg har lest Vorkosigan-sagaen flere ganger; i fjor startet jeg på begynnelsen igjen og leste et stykke, og nå plukket jeg opp tråden der jeg slapp. Miles Vorkosigan er en av mine absolutte litterære favoritter, og her strever han på klassisk frenetisk vis med å holde sammen både leiehæren sin, posisjonen sin i sikkerhetstjenesten, den ganske tynnslitte psyken sin og den særdeles fragmenterte identiteten. Og særlig når det gjelder sistnevnte får han ekstra, og helt uventede, utfordringer i denne boka. Denne gangen har jeg begynt å legge mer merke til, og ha enda mer sympati med, menneskene rundt Miles, alle de som er fanget i hans enorme, insisterende og karismatiske personlighet, og som gjør sitt beste for å holde på sin egen virkelighet og ikke bli sugd inn i hans. Spesielt arme Ivan, som har gjort det til sin spesialitet å ikke være oppsiktsvekkende på noe vis (men som likevel gang på gang blir tvunget til å spille på lag med sin hyperaktive fetter), men også Miles' underordnede Elli og Elena, foreldrene hans (som har tvunget seg selv til å slippe sin fysisk ekstremt sårbare sønn løs i en livsfarlig verden), og ikke minst alle som er uheldige nok til å på ett eller annet tidspunkt ende opp med Miles som underordnet. Og i denne boka dukker det opp en person som i enda større grad enn alle andre definerer seg i forhold til Miles og sliter med å finne ut hvem de selv er fordi han står i veien for det. Neglebitende spennende, overbevisende intriger og mye utforsking av både far/sønn-forhold og ulike former for søskenrelasjoner. («Nobody appointed you God, Vorkosigan.» Ghostly faint, one corner of his mouth turned up. «I’m sure it was an oversight.»)
9. Mirror Dance (Lois McMaster Bujold). Den mest brutale boka i serien (selv om det fremdeles er eksepsjonelt underholdende!) viser først hvor galt det kan gå hvis man prøver å være Miles uten å være det, og deretter hvor krevende det er både å leve i skyggen av Miles' personlighet og å leve uten den. For ikke å snakke om hvordan man finner ut hvem man egentlig er, og hva som er igjen av ens identitet når man fjerner alt det ytre. Mark er en nesten like fascinerende figur som Miles, og sammen med Ivan viser de tre hvordan veldig like gener kan slå veldig forskjellig ut, avhengig av hvilke omstendigheter man vokser opp under. Og de er på ingen måte det eneste eksempelet boka viser på hvor lite (eller mye) gener har å si for hvem man faktisk er. Det er vilt underholdende når Miles får anledning til å virkelig spille fysisk på sin forholdsvis splittede personlighet, og så føles det veldig godt at boka slutter med en genuin landing i en ny, mer stabil og mindre oppsplittet virkelighet. I tillegg til alt dette er det fryktelig fint å se Cordelia slippe til igjen i en mer sentral rolle. («And I’m sorry, but Miles thinks he’s a knight-errant. A rational government wouldn’t allow him possession of a pocketknife, let alone a space fleet.»)
10. Memory (Lois McMaster Bujold). Miles kræsjer - hardt! - i konsekvensene av sine egne handlinger og må ta en grundig gjennomgang av seg selv og finne ut hvem, og hva, han faktisk egentlig er. Og hva slags forhold han egentlig har til Barrayar. (There’s no place like home. I didn’t say there was nothing better. I just said there was nothing like it.) Midt oppe i all sjelegranskingen og alle kvalene dumper det plutselig inn en dramatisk sak som han blir nødt til å håndtere, på sedvanlig idiosynkratisk og hyperaktivt vis. Og både fordi saken er viktig i seg selv, og på grunn av parallellene mellom Miles' sammenraste verden og det som skjer med hans tidligere overordnede Simon, fører dette til både ny klarhet og ny retning for vår hardt prøvede protagonist. Ikke uten både dramatiske, underholdende og hjerteskjærende scener («I can give you everything I have. I can’t give you less.») underveis, selvsagt. («What do you find on the other side? When you go on?» She shrugged. «Your life again. What else?»)
11. Utrenskning (Sofi Oksanen). Fantastisk skrevet roman om hvordan overgrep, både krigsrelaterte og andre typer, kan rive i stykker både samfunn, familier og enkeltpersoner. Det høres deprimerende ut, og det er en opprivende bok, men den er også spennende og gripende, et levende portrett av to kvinner og en fortelling om Estland gjennom okkupasjon og diktatur. Både kulturen og tradisjonene som begge de to kvinnene har et sterkt forhold til, og de fryktelige tingene som har skjedd med dem begge, og som har vært med på å ødelegge forholdet deres til både seg selv og andre, er ting de har til felles. Fortellingen hopper frem og tilbake i tid, noe som gjør at man stadig får nye brikker å passe inn i bildet av hva som har hendt, og jeg tror jeg skal lese den om igjen nesten med det samme for å se hvordan den ser ut da. Den ble visst opprinnelig skrevet som et skuespill, og det hadde vært veldig spennende å se hvordan det fungerer.
12. The Vor Game (Lois McMaster Bujold). Måtte ha litt lettbent påskekos etter Oksanen! Dette er en ganske tidlig Vorkosigan-bok, der Miles blir uteksaminert fra militærakademiet og kastet ut i en verden av overordnede som river seg i håret av hans manglende subordinasjon. («I can't help it, sir, if people give me the wrong orders!») Noen måneder som væroffiser på en arktisk utpost spiller ut som et slags stivfrossent kammerspill og slutter ikke egentlig bra for noen involverte; deretter sendes Miles på en informasjonsinnhentingsoperasjon der hans eneste ordre er å gjøre som hans overordnede sier. Det går ikke just bra, det heller. («Much as I'd like to confine you to quarters -» Strange, how many of his superiors said that.) Ingen er egentlig i tvil om at Miles er briljant, eller at han er lojal; spørsmålet er bare om det finnes et sted og en rolle for ham der han kan gjøre mer nytte for seg enn mengden kaos han skaper. Og når man kjenner hvordan serien utvikler seg, vet man jo at det skal ganske mye kaos og ganske mange kvaler til før Miles når noe som ligner et blivende sted. Men jammen er det en underholdende reise! («Is this a chain of command, or a chain of credulity?» «There's a difference?» Miles grinned.) Ved denne gjenlesningen blir dessuten Gregor en mye tydeligere person for meg, og det er åpenbart at han har en tornefull vei frem til voksen aksept av sin egen rolle, han også.
13. Kvit, norsk mann (Brynjulf Jung Tjønn). Sterk og gripende diktsamling (som jeg leste tvers gjennom, som en sammenhengende historie) om rasisme og identitet og familie. Dels om det å vokse opp og bo i Norge med et ikke-norsk utseende, dels om sorgen over å ha mistet sin egen bakgrunn og historie, men også dels om det å ikke være det barnet foreldrene ventet seg, og å ikke leve opp til de uttalte eller underliggende forventningene familien og lokalsamfunnet har til en. (kva vil du bli // når du blir stor? // eg vil bli // ein kvit, norsk mann)
14. Harrow the Ninth (Tamsyn Muir). Den andre boka i The Locked Tomb-serien, som jeg først leste og så hørte på lydbok i fjor; nå plukket jeg den opp igjen fordi en venninne strevde seg gjennom den for første gang, og jeg ble så inspirert av å være heiagjeng at jeg bare måtte lese på nytt. Jeg er voldsomt begeistret for serien, og gjenlesningsverdien er enorm (særlig denne boka, som er omtrent fullstendig ubegripelig når man begynner å lese den for første gang). Det er skrekkelig morsomt å merke seg alle hintene som egentlig er der om hva som egentlig foregår! («I am sorry, Ninth,» Abigail said, in the same hesitantly kind and careful tones you might use to tell someone that their cat would never grow up into a tiger.)
15. Löpa varg (Kerstin Ekman). Vakkert skrevet bok om det å være en del av naturen eller å forvalte den eller misbruke den, om aldring og erindring, om angst og anger, og om forholdet til både dyr og mennesker. Og så er det en aldeles nydelig kjærlighetshistorie inni der, om et inderlig forhold uten store ord, men med varme og respekt og mangeårig kjærlighet. (Jag blev sittande i fågeltankar. Om flyttfåglarna inte längre kom til oss i den tidiga våren, om de till slut trots årtusendens genetiska minne inte skulle kunna ta sig fram över krigszoner och inte komma åt att rasta i marker som lagts under vatten i de stora översvämningarna, skulle de bli saknade då?)
16. Babel: An Arcane History (R. F. Kuang). Fantasy-ish roman om et Oxford på 1800-tallet der magi basert på oversettelser og språkkunnskap driver den industrielle revolusjonen og Englands posisjon som koloni- og supermakt. Med undertittelen (or the Necessity of Violence) burde jeg ikke blitt overrasket over raseriet som bygger seg opp i den kinesisk-engelske protagonisten Robin etter hvert som han vokser til og innser at alt han lærer og kan utelukkende vil brukes til videre utnyttelse og undertrykkelse av ikke-hvite mennesker som ham selv (og av fattige mennesker av alle etnisiteter). Magien i boka er en effektiv allegori for utnyttelse og appropriasjon av andre kulturer, men også et kjærlig blikk på skjønnheten i det å ha så mange ulike språk og synsvinkler i verden. Litt i overkant polemiserende (på en litt for moderne måte, særlig mot slutten), men en både rørende og effektiv fabel om rasisme og kolonialisme. («You can’t appeal to their inner goodness. I have never met an Englishman I trusted to do the right thing out of sympathy.»)
17. A Fine Balance (Rohinton Mistry). Bredt anlagt roman som foregår i India på 1970-tallet, fortalt gjennom de rørende og tragiske livshistoriene til et lite knippe mennesker som tilfeldigvis blir del av hverandres liv i kortere og lengre tid. Korrupsjon og maktmisbruk, opptøyer og overgrep, store og små familiehistorier, og uforglemmelige personer som viser hvor sterk menneskelighet kan være, selv under fryktelige forhold. De store politiske linjene blir liggende i bakgrunnen og kommer bare til syne gjennom påvirkningen de har på hverdagslivet til folk som lever helt på grensen av det som er mulig. Jeg kommer til å tenke lenge på denne. («Stories of suffering are no fun when we are the main characters.»)
18. The Kaiju Preservation Society (John Scalzi). Tøysete bagatell av en roman, men veldig underholdende konsept og en popcornspennende historie. (“The only real question is, who are the monsters?” “They ask that question in every monster movie, you know. It’s an actual trope.” “I know,” Tom said. “What does it say about us that it’s relevant every single time they ask it?”)
19. da vi var yngre (Oliver Lovrenski). Denne boka har fått ekstremt mye skryt og oppmerksomhet i høst, og det er lett å skjønne. Lovrenski var enda ikke fylt 20 da han skrev den, og han har et utrolig grep om språket som fanget meg fra omtrent første side. Romanen er delt inn i «kapitler» som er så korte at de nesten ligner mer på dikt, og den forteller historien om en gjeng unge gutter i Oslo som havner lenger og lenger inn i en tilværelse med rus og kriminalitet. Språket er fylt av gateslang fra ulike språk; grammatikken er karakteristisk «muntlig», og det hele flyter utrolig godt. Vennskapet mellom de fire ganske ulike kompisene gjør at jeg tidvis tenkte på Saabye Christensens Beatles, selv om det er lite i formen ellers som ligner. Historien er ofte brutal og tragisk, men også morsom, og den er fortalt så lett og ofte vittig at det på ingen måte er en tung bok å lese. Jeg lo høyt flere ganger underveis, men det er også passasjer som virkelig slår en rett i ansiktet. (jeg sa til marco, jenta her er different bror, jeg vil behandle henne bra, ikke hun blir såra som dem andre, marco bare, bror, hun kanskje er different, men det er ikke du)
20. System Collapse (Murderbot Diaries #7; Martha Wells). Som tidligere nevnt er denne serien noe av det morsomste og mest underholdende jeg vet for tiden, men en av tingene som hever den litt over andre lette og snappy actionserier er at det som skjer, faktisk har effekter og ettervirkninger, både på senere handling og på personene som opplever det. (It wasn't dead, it was just cathastrophically damaged. (I know, who isn't?)) Arme Murderbot er allerede dypt traumatisert av bakgrunnshistorien sin, men det viser seg å være enda verre å gjennomgå ekstrem fare når man trenger – og nesten ikke greier – å ta vare på folk man bryr seg om. Det blir stadig tydeligere at Murderbot, i tillegg til sarkastisk og vittig, er ekstremt følsom og empatisk, noe som åpenbart er en av grunnene til angsten den sliter med. (I would be panicking more, but I didn't have time.) I denne nyeste boka er det ikke bare selve traumene som er problemet, men den helt reelle redselen for at de psykiske skadene den har gjennomgått har gjort den ute av stand til å gjøre jobben sin og beskytte vennene sine. (Focus, Murderbot.) Heldigvis er ART med denne gangen også, og det piggete, men veldig genuine vennskapet mellom de to er noe av det mest rørende i historien. ([ART] said, «Your attempts at emotional manipulation need work. But your point is taken.») Og igjen er min første innskytelse, så snart jeg er ferdig, å få lyst til å lese hele serien om igjen fra starten av.