[My]

Vi har enebolig, der alle tre ungene har egne rom, men skulle optimalt sett gitt i alle fall to av dem litt mer plass. Men det fungerer egentlig helt fint, siden vi har kjellerstue de kan fylle med venner. Nok lagringsplass (ganske stor kjeller, i tillegg til anneks/uthus), og to bad. Ganske liten stue, og ikke veldig stort kjøkken, men åpen løsning gjør at det fungerer fint, og jeg trenger ikke mer. Jeg har egentlig aldri skjønt vitsen med veldig store stuer. Har mye terrasse rundt huset, heldigvis, men likevel mer enn nok hage i tillegg til denne. Såpass bratt at det ikke er stort område som egner seg for plen, det er skråninger som helst bør beplantes med stauder og busker, og sånt som jeg ikke er veldig flink til. Men jeg gjør så godt jeg kan, uten at jeg egentlig har interesse for det.

Så når det gjelder plass føler i grunnen at jeg at jeg har akkurat det jeg trenger, verken mer eller mindre. Men har litt for mye hus å vedlikeholde, siden det er såpass gammelt at det krever en del. Særlig annekset, som i tillegg er verneklassifisert. En stor, gnagende dårlig samvittighet over manglende vedlikehold der. Så skulle jeg byttet måtte det vært til noe vedlikeholdsfritt, framfor større eller mindre. Men vi trives så godt at det ikke er aktuelt. Beliggenheten er optimal etter våre behov. Gangavstand både til sentrum, jobb, skole og marka, og med veldig flott utsikt som jeg elsker. Litt mer sol hadde gjort seg, men det går helt fint. Ungene sier det stadig de også, og ber meg love at vi aldri skal flytte.

Selv har jeg ikke noe sted fra barndommen som jeg er knyttet til, og tenker på som mitt barndomshjem, siden vi flyttet såpass mye. Det har jeg savnet, og har alltid følt meg litt rotløs. Vet ikke engang hva jeg skal svare når folk lurer på hvor jeg kommer fra. Det har kanskje litt med det å gjøre, at jeg vegrer meg mot å flytte. Vi har bodd i dette huset så lenge barna kan huske (de var hhv 4 og 1,5 år da vi flyttet dit, eldste husker såvidt første stedet), og tenker mye på at det er deres barndomshjem vi bor i. Hører selv at det høres litt tussete ut, men jeg liker tanken på at ungene mine skal føle at de har et sted de er knyttet til fra sin barndom, og har lyst til å ha dette huset i alle fall til de flytter ut. Så får vi heller leve med vedlikeholdsbehov og skavanker.