Vis enkelt innlegg
Gammel 14-12-19, 22:39   #59
Pappalille
Tøff
 
Pappalille sin avatar
 
Medlem siden: Dec 2008
Innlegg: 4.975
Blogginnlegg: 55
Pappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt avPappalille har mye å være stolt av
Standard

Sv: Hvor var du? - Historiske øyeblikk

1989 - Ayatollah Khomeini døde og jeg var bare 11, snart tolv år, men husker reaksjonen til de voksne hjemme. Samme år for Berlinmurens fall og samme inntrykk; de voksnes reaksjoner, men allikevel en følelse av at noe virkelig stort hadde skjedd.

1991 - januar. Dagen med to store overskrifter i norske aviser siden kong Olav døde av et hjerteinfarkt fremprovosert av nyheten om utbruddet av Gulfkrigen. Jeg synes det var kjempe skummelt det som skjedde så langt borte, og så var det samtidig noe virkelig stort og trist som skjedde her hjemme.

11. september - 2001 er vel egentlig det neste jeg husker. Jeg skulle på jobb og tørket håret og skrudde på TV for å sjekke været, mange timer senere satt jeg fremdeles i sofaen med håndkledet i hendene og hadde aldri gått på jobb, ingen ringte og spurte etter meg heller. Jeg husker at jeg på et tidspunkt ble oppmerksom på at tårene rant og rant da samboeren min ga meg papir til å tørke ansiktet med, men den dagen satt seg som en vond klump i halsen min.

22. juli - 2011. Mannen hadde begynt det årets ferie og jeg hadde fri, og vi hadde hatt med datteren vår, på to og et halvt år til Hopp i Havet, lekeland nede i Oslo sentrum og sto og ventet på bussen da det smalt noe voldsomt i regjeringskvartalet. Vi sto og så vantro på en brannbil som kjørte på fortauet forbi Strøm Larsen og tenkte at her var det om å gjøre å komme seg ut av sentrum. Vi kom oss til nærmeste t-banestasjon og der traff jeg en kollega (var t-banefører på dette tidspunktet) som fortalte at det var slått full terroralarm på T-banen og hun skulle hjem og hvile noen timer før hun skulle gå på dagens andre skift senere samme kveld. Det ble kalt inn ekstra mannskap fra alle bauger og kanter. Moren min og mannen hennes kom til oss og vi satt sammen med TV en på da det gikk opp for oss hva som hadde skjedd og hvor. Vi prøvde å få tak i familie som jobbet i regjeringskvartalet og fikk ikke kontakt med henne, det var grusomme timer til vi fikk beskjed om at hun hadde dratt tidlig fra jobb den dagen og glemt igjen mobilen på jobb. Den ble aldri funnet og hennes kontor var totalt ødelagt. Så kom nyhetene fra Utøya og det var full forvirring om hva som egentlig foregikk. Jeg gikk og la meg siden frøkna hadde sine rutiner, gale terrorister eller ei, og da jeg våknet fortalte mannen min meg hvor mange som var drept på Utøya. Det føltes som et mareritt og jeg kløp meg så hardt i armen at jeg ble blå for jeg tenkte at dette kunne ikke være virkelig.

Senere den dagen, 23. juli, dro mannen min og datteren nordover til familie og jeg var alene igjen hjemme i Oslo og skulle jobbe en uke til før jeg hadde ferie. Det var utrolig skremmende å dra på jobb på T-banen uten å vite om denne gale mannen som gikk berserk dagen før var alene. T-banen er regnet som et høyrisiko sted hva angår terror og det var _ikke_ hyggelige dager på jobb. Jeg var vettskremt hele tiden, alle plattformer ble gransket med argusøyne, alle hendelser satte i gang adrenalinet og jeg var komplett utslitt etter hver vakt.

Jeg ble rett og slett traumatisert av den uka på jobb, og hadde store problemer med å gå tilbake på jobb etter ferien. Det er ikke helt tilfeldig at sønnen vår er født når han er for han ble unnfanget den første kvelden jeg var nordpå sammen med mannen min igjen.

__________________
This isn't life in the fast lane, it's life in the oncoming traffic.

Terry Pratchett
Pappalille er ikke aktiv   Svar med sitat