[Irma]

Noen av dere husker kanskje Sophia, 13-åringen som i NRK-nettmøte lurte på om hun flytte ut av landet for å beskytte norske barn? Hun står fram i Klassekampen i dag. Jeg håper at anti-islamister også leser om henne (kanskje ikke så sannsynlig at de griper fatt i Klassekampen) her er det viktig lærdom for de med tunnelsyn. Om vanlige folk. Vanlige muslimer som ikke liker å putte seg selv inn i islamistbåser, og som også har vært med på å invitere nordmenn til te. Men som ikke tør det lenger slik situasjonen er nå.

Det som slår meg etter å ha fått fordøyd ting litt, er følelsen av at muslimskeptikere- og hatere åpenbart gir meg litt av samme redsel som de ser ut til å føle for muslimer. Redsel for landet mitt. Norge. Høyrevridde snakker om voldtekt av norske kvinner for å få kjønnsbalansen på stell igjen, om å drepe norske politikere, at det burde vært muslimer som ble drept i en massaker, vi ser massedrap på Utøya. Dette er jo handlinger som de høyrevridde har ønsket å forsvare Norge mot? Mot voldtekter, mot skaut som hemmer kvinner, mot hat og vold. Jeg har hatt kontakt med mange innvandrere i mitt liv, og jeg har fulgt med i nyhetsbildet. Aldri har jeg hørt slike ytringer fra folk med islamsk bakgrunn, med unntak av løse sitater og fra ytterligående islamister som for meg ikke har vært synlige her i Norge. Hatet andre veien derimot, har vært synlig lenge. Og bortimot akseptert i ulike nyhetskanaler. Det gjør meg faktisk litt skremt og redd for hva vi står overfor. Følelsen min er nemlig at vi ikke står overfor en supermarginal gruppe. Iallefall ikke når det gjelder ytringer av hat. Jeg har Stoltenberg og de flotte AP-ungdommenes oppfordring på repeat i hodet, så noen stor angst skal jeg prøve å unngå at dette utvikler seg til, slik muslimfobikerne ser ut til å ha gjort. Det er bare litt nytt for meg denne følelsen av å bli litt engstelig. Jeg er ikke av typen som slutter å spise gulrøtter, fordi VG sa at det er farlig, liksom.