[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg vil tro det kommer i gråsonen mellom aktiv og passiv, litt avhengig av hvor stor dosen er. Smertebehandling som forkorter pasientens liv ville jeg prinsipielt regne som passiv dødshjelp, men gir man en dose som er så stor at pasienten dør umiddelbart, er det aktiv. Men jeg bare synser nå, jeg vet ikke noe om praksisen.

Ja, en dose så stor at pas får umiddelbart respirasjonsstans er aktiv dødshjelp ja.

Men denne diskusjonen blir likevel på en måte helt fjern fra hverdagen sånn som jeg opplever den. Når man har pasienter som har sterke smerter som f.eks kreftpasienter, så titrerer man seg opp til en dose som pasienten har det greit på. Man setter opp en fast dosering som skal gi bra nok smertelindring til at pas er stort sett smertefri eller for pasienten et akseptabelt nivå av smerter.

I tillegg setter man opp ekstradoser som pas får ved gjennombruddssmerter, feks ved stell. Ofte får pas også styre dette selv gjennom smertepumpe. Denne ekstradosen skal ligge mellom en sjettedel og en fjerdedel av totale døgndose. Da unngår man overdosering.

Neste dag går man da gjennom hva pas har trengt av ekstradosene og dersom han/hun har trengt mer enn et par stykker, øker man den faste doseringen.

Så i virkeligheten så får de så godt som aldri overdose, det er heller et gjennomgående problem at leger og sykepleiere ikke tør å gi nok smertestillende fordi de er uerfarne med de store dosene som kreftpasienter trenger. Jeg hadde for eksempel en gang en pas som trengte 2 gram morfin i døgnet for å ha det greit (ellers er 0,005 gram vanlig smertedose)

Opiater (som er det man som oftest snakker om i slike tilfeller) er heller ikke livsforkortende i riktige doser, det er veldig fine og rene preparater sånn sett.

Hovedpoenget mitt er dette: (og dette gjelder kreftpasienter som er det jeg har erfaring med) det er fullt mulig å smertestille uten å forkorte livet, det vil jeg påstå altså. Problemet for pas er heller andre ting: forstoppelse, kløe og kvalme.