[Charlie]

Jeg tenker det sitter langt inne for meg å gjøre noe med sykelønnsordningen, jeg synes det er en god ting at syke mennesker ikke skal måtte regne på om de har penger til strømregninga for å tilstå at de er syke.

Samtidig tenker jeg nærværstankegangen er både bra og riktig, at man skal fokusere på at folk er tilstede, og ikke at de er fraværende. Det viser seg jo at det har effekt (forutsetningsvis først og fremst på ulike typer psykosomatiske lidelser, muskelidelser o.l., ville jeg anta, og jeg har inntrykk av at det er en viktig del av dette fraværet) at det er fint i være på jobb, at man hjelper hverandre, og at det ikke er et "problem" om man en dag ikke yter på topp. Har sett de siste årene at f.eks. sykehjem o.l. har tatt tak i høyt sykefravær ifht faktorer som dette, og at de har hatt stor suksess med det.

Jeg synes det er et paradoks (og egentlig urimelig) at de som roper høyest på kutt i sykelønn er folk som selv - oftest - har en så selvstendig stilling at de lett kan ta "hjemmekontor" når de har en dårlig dag, gå hjem tidlig og whatnot, slik at de kan ha dager da de ikke er i form - eller er syke - uten å måtte ta stilling til sykefravær overhodet. Alternativt selv kan registrere en tredagers uten behov for vikar og brukere som blir latt i stikken fordi du ikke kommer eller bli konfrontert av sjefen fordi du er syk "nå igjen". De som blir hardest rammet av kutt i sykelønna er de som allerede er underlagt dette kontrollregimet. Mens de jeg vet om som har et avslappet forhold til egenmeldinger, er folk med høy utdanning og fri stilling som holder ungen hjemme med snue så de kan kose seg sammen en dag, eller tar en psykisk helse-dag for å komme ajour hjemme. Det mest sjokkerende er ikke at de gjør det, men at de synes det er en så legitim ting å gjøre at det er noe de kan fortelle om.