Vis enkelt innlegg
Gammel 10-01-17, 13:44   #1
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 33.461
Blogginnlegg: 659
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Filmer sett i 2017

1. Rogue One: A Star Wars Story. Vi så denne rett før jul også, men likte den godt nok til å gå og se den en gang til, denne gangen i 2D. Dette er en litt annen genre enn de andre SW-filmene, nesten en ren krigsfilm, med mer gritty og realistiske krigsscener og mindre, tja, moro (og færre teite alien-dyr som prøver å spise heltene) enn vi er vant til. (Roboten K2SO, med Alan Tudyks stemme, er riktignok kjempemorsom, men både mer kynisk og mer eksplisitt sarkastisk enn tidligere filmers sidekicks.) Men det er en veldig god krigsfilm, med dyktige skuespillere og en dramatisk og spennende historie (selv om vi på sett og vis har visst siden 1977 hvordan det til slutt kommer til å gå). Både Jyn og Cassian har levd med og i krigen siden de var barn, og filmen viker ikke unna for å vise at dette har skadet dem begge på ulike vis, samtidig som den gir dem sjansen til å ta aktivt grep og faktisk gjøre noe for å veie opp for en del av den meningsløse ondskapen. (Og så er det flott å se hvordan det - i likhet med i The Force Awakens - er fullt mulig å fylle et stort antall av de sentrale rollene med noe annet enn hvite menn.)

2. Nocturnal Animals. Designeren Tom Ford har bare laget to spillefilmer - den første var A Single Man, en vakker, introspektiv film om sorg, med Colin Firth i hovedrollen - men han har en imponerende sikker hånd om det han gjør. Nocturnal Animals er særdeles godt skrudd sammen, noe som er nødvendig når den forteller tre historier på samme tid, og vever dem stadig tettere sammen i løpet av de knapt to timene den varer. Amy Adams er eksepsjonell som den sentrale hovedpersonen, og det er en veldig krevende rolle, gitt hvor innadvendt og nesten passiv hun er i store deler av filmen. Jake Gyllenhaal bærer den mest "cinematiske" historien, som er både brutal og trist, og filmen som helhet greier å formidle de både komplekse og vonde følelsene som preger de to hovedpersonene, hvordan den felles historien deres har preget dem begge, på ganske forskjellig vis, og hvordan de forholder seg til de livsvalgene de har tatt.

3. Raiders of the Lost Ark. Indiana Jones er en nesten like ikonisk Harrison Ford-rolle som Han Solo, og med rette - denne første Indy-filmen er fremdeles strålende underholdning, med dramatiske og morsomme action-sekvenser og et herlig tøysete grunnpremiss. Åpningen, i en ikke nærmere stedfestet søramerikansk jungel, blir litt forstyrret av den ganske rasistiske fremstillingen av urbefolkningen, men det er såpass genretypisk, særlig gitt at filmen foregår på 1930-tallet, at det nesten er til å leve med. (Jeg elsker ellers at filmen ikke eksplisitt kommenterer at nesten hele arkeologiklassen til Dr. Jones består av kvinnelige studenter. )

4. Paterson. Jeg liker stort sett filmene til Jim Jarmusch, men denne her er virkelig i særklasse også blant hans filmer. Adam Driver er fantastisk som den stillferdige bussjåføren Paterson, som skriver dikt i lunsjpausene sine, observerer alle rundt seg med interesse og fascinasjon, og har et rørende varmt forhold til kona Laura (spilt av Golshifteh Farahani), som er fantasifull og kreativ og har nye prosjekter og ideer nesten hver eneste dag. Det er ikke vanskelig å se filmen - og hovedpersonen - som et sterkt personlig uttrykk for Jarmusch' eget forhold til verden og til verkene sine (som av mange blir sett som kjedelige og/eller repetitive). Filmen beskriver en alminnelig uke i en alminnelig by med alminnelige folk, men greier å se og vise alle i den og alt som skjer som interessant, engasjerende og nesten magisk. Den poetiske bussjåføren beskriver helt hverdagslige, stadig gjentakende ting som vakre, eller skremmende, eller gripende - og filmen gjør det samme.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat