[Skilpadda]

1. Wuthering Heights, Emily Brontë. Regner med å skrive mer om denne når diskusjonen settes i gang på ordentlig 1. februar. Inntil videre: Jeg faller nok aldri for denne. Én ting er at den har så å si utelukkende usympatiske (og til dels nesten parodisk usympatiske) personer; en annen ting er at disse ikke er satt inn i noen interessant sammenheng heller. Hareton er vel den eneste jeg ender opp med både en del sympati og interesse for. Heathcliff er knapt annet enn en slags destruktiv naturkraft, så jeg greide ikke å se ham som en person jeg kunne like eller mislike; Catherine Earnshaw er en temmelig uspiselig proto-Scarlett, datteren hennes er knapt bedre (selv om hun er mer veloppdragen), og Nelly Dean irriterte meg grenseløst gjennom nesten hele boken. Joseph er litt morsom, da.