1. Jon Fosse: Morgon og kveld. Fin, lyrisk liten roman om et menneskeliv, beskrevet veldig tett på en hovedperson som knapt noen gang har greid å sette ord på noe. Formen er nesten stream-of-consciousness, med veldig få punktum og et dialektnært nynorsk, og teksten flyter raskt som tankene gjennom hodet på hovedpersonen, der han går rundt i et ensomt lite hus og et ensomt lite liv og ser på hver lille ting som utgjør verdenen hans. Det er rørende beskrevet, uten store ord, med kjærlighet til en ensom og litt piggete gammel mann, og til den lille gutten og den unge mannen han en gang var. ( (…) og Johannes veit ikkje kva han skal seie eller la vere å seie (…))
2. Emily St. John Mandel: Station Eleven. Post-apokalyptisk roman der de aller fleste har dødd i en verdensomspennende pandemi (noe som gjorde at den fikk fornyet oppmerksomhet da covid-pandemien kom!), men som ikke er fullt så dyster og nedbrytende som slike historier pleier å være. (Jeevan's understandig of disaster preparedness was based entirely on action movies, but on the other hand, he'd seen a lot of action movies.) Ja, den handler om at samfunnet som vi kjenner det forsvinner, men det som er igjen, når ting har stabilisert seg, er ikke så forferdelig, selv om det også er brutalitet og farer her. Dessuten fokuserer historien på litt andre ting og hopper frem og tilbake i tid og rom; en av gjennomgangsfigurene er en skuespiller som alltid har slitt litt med å være en helstøpt og ekte person på privaten, men som samtidig makter å formidle noe dypt og ekte gjennom spillet sitt, og en lignende tråd av kunst og menneskelighet går gjennom romaen også. Når så mye av den moderne verden kan forsvinne på et par dager, hva sitter vi igjen med? Minner. Kunst. Shakespeare, særlig. Og fellesskap og vennskap.
3. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde. Inderlig, men usentimental bok om en mann som ved første øyekast virker som en taus og enkel type, men som - som de fleste mennesker - er mangesidig og kompleks og består av mer enn han viser frem. Boka handler om et helt liv sett på én dag, og på mange måter om en hel verden sett fra en liten vestlandsfjord. (Hadde det hendt? Eller var det noko han hadde halde fast ved som del av forteljinga om deira liv? Jo, det hadde hendt, men med slike ting kan ein aldri vite hundre prosent sikkert.) Nils Vik er skyssbåtfører og møter alle slags mennesker i alle slags livssituasjoner, og han lever gjennom og tar del i en god del menneskelig drama selv også. Han er en mann som ikke bruker store ord, men som har hatt stor innvirkning på folk rundt seg, og som har gjort verden rundt seg litt bedre. Og det aller største som har hendt ham, og som han selv sitter igjen med når den siste dagen ebber ut, er kjærligheten til hans Marta.
4. Helen DeWitt: The English Understand Wool. Strålende, skarp, infam liten bok; en hel roman i noen få, korte kapitler. (I was conscious, above all, of extreme anxiety not to be guilty of mauvais ton.) Jeg var veldig glad over å ikke vite noe som helst om boka før jeg leste den, og vil derfor ikke si noe annet om den enn at den er varmt anbefalt!
5. Jòn Kalman Stefànsson: Himmelrike og helvete. Vakker, av og til brutal bok om et vakkert, ofte brutalt hav og landskap og om menneskene som er prisgitt å bo i det. Historien er satt blant islandske fiskere i en ikke nærmere angitt fortid, i en tilværelse der veien mellom liv og død er kort og oftest hard, der alle lever av havet og de fleste dør av havet, og der det å lære seg å svømme blir sett på som manglende tillit til Vårherre. Havet, døden og kjærligheten er de tre klassiske temaene som holder boka oppe, i vakker prosa som ligger nær det lyriske hjertet til den navnløse hovedpersonen Gutten. I hans beinharde liv er det noen få lyspunkter som holder ham oppe, tross alt: poesi, de få gangene han er heldig nok til å komme over en bok, og vennskapet med Bárdur, som deler hans kjærlighet til ord og filosofering og drømmer. Skildringen av mennesker som lever så tett på den ubarmhjertige naturen, og som kjemper seg gjennom årstid etter årstid, minnet meg om Hamsun og Markens grøde, også på grunn av det lyriske språket. (Hjertet er en hul muskel som pumper blodet gjennom kroppens årer, pulsårer, vener og hårkar som til sammen utgjør nesten fire hundre tusen kilometer i lengde, rekker til månen og enda litt lenger ut i det svarte verdensommet bakenfor, der må det da være ensomt.)