Jeg skal presisere. En gang til.

Dersom et barn (ikke en uke eller ni dager eller en måned, men over tid - lang tid) ikke får i seg de næringsstoffene trenger og foreldrene ikke søker å gjøre noe med dette, så er det omsorgssvikt. Barn trenger mer næring enn det man får fra potetmos på pose. Det er foreldrenes jobb å få i de dette.
Noen barn er ikke mulige å få i stort - da er det omsorgssvikt OM MAN IKKE PRØVER. Går det ikke så går det ikke. Jeg er ikke idiot. Men om man trekker på skuldrene og ikke prøver så går jo ikke det.

Jeg har forøvrig hatt en sekstenåring boende en periode som ikke spiste annet enn pannekaker, kanskje pizza under stor betenkelighet og boller. Han fikk i seg det meste av den næringen han skulle her. Det går med andre ord an. (Det var ikke optimalt, det ble mer sukker enn det bør være, men han var tynn som en strek så det var viktigere å få i ham mat i det hele tatt enn å nekte sukker.)

Dersom et barn spiser det som trengs til de andre måltidene og ikke liker all verdens til middag er det ikke annet enn et irritasjonsmoment i verste fall. Men altså - om ungen ikke får i seg næringsstoffer i det hele tatt og ingen gjør noe med det så svikter de som har omsorgen for dette barnet.

Jeg vet ikke om HI hadde poengtert enda da jeg tok OS-ordet i min penn første gang, at jenta spiser supert ellers. Isåfall hadde jeg ikke fått det med meg. Derfor tok jeg også forbehold om akkurat det.

Uenig med meg er det lov å være.