[DM]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvorfor sier man ikke opp jobben når man ser at man ikke kan forene jobb og familieliv? Oftest er svaret økonomi. Man har ikke råd til å slutte i jobb, selv om det var det man burde, derfor ender man med langtids sykemelding, ofte den ene etter den andre, og så hangler man seg gjennom noen måneder nå og da for å tjene opp ny rett til sykepenger. Men er det rett, da? Hvor er ens eget ansvar opp i det hele? Hvis jeg ser at jeg ikke takler å jobbe 100 %, og mener jeg burde jobbe 60 %, er det ikke da min egen plikt å sørge for enten å bytte jobb eller få redusert arbeidstiden? I slike situasjoner går mange til legen og får sykepenger for den delen som er "for mye". Og på sikt ender en del av disse med gradert uføretrygd.

Vi bor i et land med en velferdsstat som har lover som skal sikre levekårene for sine borgere. De vil sikre økonomisk trygghet dersom man er ute av stand til å forsørge seg og sin familie. De snakker også om at man skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig, at man skal fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Lovene i landet vårt sier at dersom man ikke er i stand til å jobbe og sørge for familien sin, så skal man ha hjelp, på grunnlag av at man ønsker disse verdiene for menneskene som bor her. Og det er ikke bare fordi det er flotte og gode verdier og vi har mulighet til det med oljefondet. Det er også fordi man på sikt vil få arbeidstakere ut i arbeidslivet igjen med den tankegangen, fordi vi investerer i barna til dem som er syke, og sørger for at livsvilkårene deres er ok til tross for en eller to syke foreldre, og at de derfor kan vokse opp til å bli dugandes arbeidstakere og bidra til samfunnet. Det vil vise seg positivt på kriminalitetsstatistikken også å sørge for gode livskår for dem som er syke.

Det å kutte ut sykelønnsordningen, eller kutte ned på den synes jeg er tullete. Det eneste som skjer da, er at sykelønnsutgiftene går ned, og sosialhjelpsutgiftene går opp. Man forskyver problemet over på en annen post, og skaper dermed også mye større problemer i samfunnet. Det er fortsatt skambelagt å gå på sosialkontoret, det skaper mye arbeid og bekymringer for dem som er syke og gjør dem mer syke, statistikk viser at når man først er kommet inn i sosialtrygdesystemet, så er det vanskelig å komme seg ut igjen, og at man har mange-generasjons-sosialtjenestemottakere (dvs at barna av sosialtjenestebrukere blir det selv også). osv. Jeg mener forresten også å ha lest en plass at en del av de landene vi sammenligner oss med på tall fra sykelønnsutbetalinger har lavere tall fordi de har andre lover som gjør at en del av dem som kommer inn i sykelønnsutbetalingene her, kommer inn i sosialtjenesteutbetalinger der.

Jeg tror fullt og fast på at det å ha en slik sykelønnsordning som vi har i dag er en god ting. Det er ikke mange som klarer å reise seg igjen dersom man mister huset sitt og havner på sosialtrygd og får regninger som hauger seg opp fordi man ble syk, knakk foten og ikke kunne jobbe osv.

Det er snyltere av et slikt system, men den prisen vil jeg heller betale, fremfor alternativet. Jeg synes det vil være mye mer konstruktivt å diskutere hvem er snylterne og hvordan kan vi straffe dem/belønne dem som angir osv. Istedet for å kalle syke folk late.