[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykmeldte eller uføre, skjønner jeg meg rett og slett ikke på.

Og så er det denne omgangen med statistikk, da. Så og så mange prosent av de som er sykmeldte utover x måneder, ender på uføretrygd. Så rart. Når man ved uførhet sjelden kan hoppe bukk over sykmeldingsåret. Pussige greier.

Og så har man "pose og sekk"-tankegangen. Man vil ha høy arbeidsdeltakelse, man vil ha et inkluderende arbeidsliv med plass til de som ikke fungerer 110% til enhver tid. Samtidig vil man ikke ha konsekvensene av det. Hurra.

Det er mye rart med "systemet". I enkelte tilfeller jeg vet om har det vært klart temmelig tidlig at en person er på vei over på uføretrygd. (Heter vel strengt tatt noe annet, jeg husker ikke). Likevel må personen gå sykemeldt i et år før NAV vil "ta" i saken. Andre ganger har folk hatt rehabilitering av forskjellig slag, med tanke på avklaring av arbeidsevne, og det er frem og tilbake, med NAV, leger, spesialister, behandlere, arbeidsgiver - og det er som om en del av disse faller mellom stolene. Det er til slutt ingen som har "ansvar" for dem.

Men det er jo også ganske mange som omplasseres, får kurs eller annet gjennom NAV, omskoleres, går over i andre yrker, osv. Så selv om statistikken sier at så og så mange ikke kommer tilbake i jobb etter x antall måneder sykemelding, så betyr jo ikke det at de nødvendigvis blir uføre, men at de ikke kommer tilbake til DEN jobben.

Forøvrig enig i "pose og sekk"-paradokset. Det er vanskelig å ha inkluderende arbeidsliv, og samtidig redusere sykefraværet. Samtidig er det vanskelig å ha folk i jobb som har redusert arbeidsevne. NAV stiller opp med å dekke arbeidsgiverperioden ved sykefravær - og that's it. Men de færreste jobber er sånn at man kan utebli fra jobben uten at noen merker det eller at andre får merarbeid. En person med redusert arbeidsevne eller sviktende helse som medfører høyt sykefravær blir fort en belastning og et irritasjonsmoment for kolleger og ledere.

Jeg var borti en sak med en person med svært høyt sykefravær (og fraværet var legitimt det, altså, det var ikke det), hvor de som jobbet sammen med vedkommende ble mer og mer oppgitt og sluttet å regne med denne personen. "H*n kommer sikkert ikke i morgen heller". De måtte jo det. Planlegge dagen og uka og måneden, og de kunne ikke basere seg på at vedkommende kom på jobb. Dermed blir ikke personen "inkludert" slik tanken kanskje var i IA-avtalen. Personen blir en ekstra-person som kommer og går og som ingen regner med til slutt, som kanskje opplever å bli fratatt arbeidsoppgaver og bli sittende med meningsløse oppgaver fordi ting som haster eller er tidsfrister på ikke kan overlates til vedkommende.