Vis enkelt innlegg
Gammel 20-03-15, 13:42   #36
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 33.413
Blogginnlegg: 659
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2015

Plutselig var det sesongstart på nesten alle seriene våre, og dermed har det ikke blitt så mye film. Men et par har det blitt den siste måneden også.

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en felles fiende i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.

Sist redigert av Skilpadda : 20-03-15 kl 13:51.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat