[Timar]

Jeg leste kronikken og syns hun blander sammen to ulike forhold. Det ene er at hun har fått seg tre unger, tydeligvis gir de 5 uker ferie fra barnehagen og så sutrer over at hun blir sliten og syns besteforeldrene burde avlastet henne. Det andre er at hun savner besteforeldrenes tilstedeværelse i barnas liv. Som rollemodeller, ekstra voksenpersoner og for gjensidig glede på tvers av generasjoner.

Det første syns jeg rett og slett er sutring. Den som velger å få barn, må ta vare på dem selv. All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.

Mine barn har ikke besteforeldre nær oss. Vi er hjertelig velkomne på besøk og "fullserviceopphold" begge steder, men de inviterer fordi de vil ha besøk. Vi har aldri opplevd at besteforeldre kommer for å avlaste oss i slitsomme perioder. Og jeg har heller aldri forventet det. Min mor skulle nok gjerne vært mer tilstede, men avstand og sykdom gjør det vanskelig.