[Molly]

Jeg har vært alene i snart fem år. Fikk meg hund for 1,5 år siden etter å ha vurdert det grundig. Sønnen min (16) er hos meg annen hver uke, den andre uken er jeg mye hos kjæresten min.
Jeg har en Golden retriever. En forholdsvis stor hund som trenger en del aktivitet og hjernetrim for å ha et godt liv, men som også tolererer et par rolige dager i uken.

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å få hund, men jeg er like bundet som om jeg hadde vært alene med et barn i barnehagealder. Jeg har to kontordager i uken, de resterende tre dagene har jeg hjemmekontor. De dagene jeg er på kontoret har jeg ikke samvittighet til å gjøre noe uten hund på kvelden, for da har hun allerede vært nok alene. Sønnen min er flink med henne, og han ordner gjerne mat, korte lufteturer og kos, men de lange turene og hjernetrimmen er han ikke interessert i. Dette til tross for at han har mast om hund så lenge jeg kan huske.
Jeg har mange rundt meg som kan passe henne, og som stiller opp hvis jeg spør om hjelp. Før jeg bestemte meg får å få henne spurte jeg alle venner og familie hvem som var villige til å stille opp, for det var viktig for meg å vite at jeg hadde nok av folk å spille på behovene dukker opp. De fleste som sa ja har stilt opp når jeg har hatt behov, men kanskje ikke like ofte som jeg hadde håpt på.
Og ja, det koster mye penger. Jeg betaler nesten 800 i måneden i forsikring, 650 for en sekk mat som varer i fem uker, i tillegg kommer godbiter, kurs, diverse utstyr, årlig vaksine og andre veterinærbesøk og medisiner.