[Inagh]

Min aller største tabbe egner seg ikke for sarte sjeler - disse er herved advart.

Jeg var 12-13 år og var på vei til sommerhuset med foreldrene mine. Siden vi tilbrakte 8 uker på denne øya i Trøndelag hver sommer, måtte katta vår, Pelle, være med på flyttelasset. Pelle var ikke veldig lykkelig for denne turen, men det var verdt det, for han hadde det veldig fint med en gang vi var framme.

Uansett. Det er en lang biltur til Trøndelag. Vi stoppet flere ganger underveis for å lufte katta, men han nektet å gjøre fra seg. Siste etappe, en båttur på ca 4 timer dengang, var godt i gang, da katta begynte å bli veldig rastløs. Han mjauet og bar seg.

Mor mente på at Pelle sikkert måtte på do, så jeg fikk beskjed om å ta med pus på toalettet og se hva som kunne gjøres. Som sagt, så gjort. Jeg tok katta med inn på et bittelite toalett, et avlukke så lite at du knapt kunne snu deg der inne. Jeg tenkte som så at pus sikkert bare måtte tisse, så jeg holdt ham over den mikroskopiske håndvasken som hang på en vegg.

Akk ja... Pelle måtte ikke tisse. Pelle måtte noe helt annet... Og det i bøtter og spann. Pelle hadde diarre.

Pelle fikk panikk. Panikkslagne katter klorer og biter. Inagh fikk panikk og mista katta... oppi vasken. Det spruta kattemøkk utover vegger og gulv - og selvsagt utover katta. Katta ble hysterisk - og Inagh ble hysterisk, åpnet døra, og ut for katta.

"Mooor!" Jeg ropte så det gjallet i båten. Mor kom og måtte overta skitjobben inne på toalettet. Jeg fikk i oppdrag å spore opp en stykk panikkslagen, møkkainnsauset katte på rømmen i en passasjerferge. Jeg fant pusen igjen, trengt opp i et hjørne, omringet av søte små barn som ville klappe pusen.

Jadda...

Jeg snappet til meg katta. Fikk gitt den videre til min mor som var alt annet enn blid, der hun sto med møkk opp etter armene og forsøkte å gjøre rent etter oss...

Det var en interessant tur - og jeg tar aldri ei katte med på do mer, noen sinne.