[Charlie]

Vi har hatt besteforeldre som har vært og er interessert, men fordi vi har hatt behov for mye hjelp, har vi i 9 av 10 tilfeller (og vel det) brukt fast, betalt barnevakt. Fordi vi har mulighet til det i budsjettet (men ja - det er penger som kunne vært brukt til noe annet enn barnevakt, så det er snakk om prioritering) og da har vi synes det var viktig at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn er etter lyst og ikke oppleves som plikt og strev. Det er et ansvar vi som foreldre har, også.

Det er andre foreldre som ikke har det utgangspunktet, foråsiresånn, selv om de sitter godt i det. Har opplevd å bli bedt av besteforeldre å bli avlastet i deres pass av andres barn fordi de er helt utslitt, i det som skulle være min ferie med mitt barn. Der synes jeg det ikke bare er å spørre og håpe besteforeldre sier ja, man kan vurdere litt selv også om det kanskje er en god ide å spørre andre, evt betale en barnevakt, og i hvor stor grad andre egentlig skal ha ansvar for ens prioriteringer av ferieaktiviteter. Det kan selvfølgelig være kjipt å måtte dele opp ferien, at ikke alle kan ha ferie samtidig osv., men sånn er det en periode av livet for mange. Noen har veldig høye forventninger til hva andre skal bidra med til deres familie, noe kronikken også viser. En ting er at ting kan skje i et liv, med sykdom, arbeidsløshet og andre uforutsette ting, og at man trenger hjelp - men de som sutrer er ofte mennesker som har et "rikt liv", som blir bremset i sin livsutfoldelse..

Vi hadde besteforeldre som stilte opp da vi var små, er mitt inntrykk, men mine besteforeldre jobbet begge to og bodde i en annen by, så vi var nøkkelbarn og hadde praktikant og var alene og passet oss selv osv. Det var et barneunivers ute som foreldrene i liten grad var delaktig i, og det var ikke mye oppfølging av aktiviteter og den slags. Det er en glorifisering av gamle dagers barndom som det ikke nødvendigvis er belegg for.