[Tito]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Da er du hjertelig velkommen til å ikke engang forsøke å få ungene dine til å styre unna enhver uvane du selv ikke klarer å legge helt av deg, så gjør jeg det annerledes hjemme hos meg.

Selvsagt oppfordrer man barna til å velge gode løsninger. Og selvsagt overfører man ikke til barna alt som man ikke er helt i mål med selv hvis man kan unngå det.

Jeg banner selvsagt ikke med hensikt foran ungene mine - eller i det hele tatt. Men etter å ha snakket breialt med banning hele livet så hender det at det glipper gjennom et og annet f-ord. Det finnes verre ting å gjøre mot ungene sine, men det er altså ikke noen grunn til at ungene skal få utvikle den samme uvanen.

Jeg synes fint det går an å oppfordre ungene til å ikke røyke om man selv røyker også jeg. Og ser ikke helt parallellen til å spise godterier foran dem uten å gi dem - det er jo ikke sånn at ungene sitter med store øyne og ønsker å få banne de også om jeg glipper på en glose?

Selv om du prøver å la være å banne foran barna, så skrev du at du sa til barna dine at de kunne banne når de flyttet hjemmefra. Og da lærer du dem at det er ok å banne, så lenge de ikke bor hjemme (og det blir nok fort også, så lenge du ikke hører det).

Poenget mitt med røyking, er at det er en større prestasjon å la være å røyke foran barna og kanskje til og med slutte, enn å banne. Og jeg tror at hvis det glipper en glose fra deg, så sitter de ikke nødvendigvis med store øyne, men de hører det og kan fort finne på å bruke det selv.

Det er flott at du prøver å venne deg av med banning, men det hadde vært ennå bedre om du ikke sa at de ikke skulle banne noen gang, ikke nå og ikke som voksne.