Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Jeg synes IKKE man kan forlange at barna ikke skal banne når man gjør det selv. Man skal gå foran som et godt eksempel, og klarer man ikke det kan man ikke forvente at barna skal være bedre. Det samme gjelder godterispising og brusdrikking, man kan ikke sitte å dytte i seg mens barna bare må se på.

Mange, forhåpentligvis de fleste, klarer å la være å røyke foran barna. Hvorfor er det da så vanskelig å ikke banne foran barna? Og selv om de klarer å la være å banne, så lærer man allikevel barna at det er ok å banne, de må bare vente til de er voksne, eller til foreldrene ikke hører det. Slik er man med på å skape et samfunn hvor banning er ok.

Da er du hjertelig velkommen til å ikke engang forsøke å få ungene dine til å styre unna enhver uvane du selv ikke klarer å legge helt av deg, så gjør jeg det annerledes hjemme hos meg.

Selvsagt oppfordrer man barna til å velge gode løsninger. Og selvsagt overfører man ikke til barna alt som man ikke er helt i mål med selv hvis man kan unngå det.

Jeg banner selvsagt ikke med hensikt foran ungene mine - eller i det hele tatt. Men etter å ha snakket breialt med banning hele livet så hender det at det glipper gjennom et og annet f-ord. Det finnes verre ting å gjøre mot ungene sine, men det er altså ikke noen grunn til at ungene skal få utvikle den samme uvanen.

Jeg synes fint det går an å oppfordre ungene til å ikke røyke om man selv røyker også jeg. Og ser ikke helt parallellen til å spise godterier foran dem uten å gi dem - det er jo ikke sånn at ungene sitter med store øyne og ønsker å få banne de også om jeg glipper på en glose?