[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Det er dyrt å være fattig, altså. Fordi man ikke har råd til ting som holder, og alltid må ta til takke med andresorteringen. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av de som er fattige heller ikke har nevneverdig evne til å forvalte økonomien, og derfor ender opp med å gå tom lenge før neste utbetaling eller lønning.

Ja! Eg har sjølv ofte Verdens Dyraste Brillekjøp i bakhovudet når eg tenker på forskjellane i samfunnet. Det stammer frå då eg var student og var nødt til å kjøpe nye briller på kreditt utan å ha peiling på kva det var eg gjorde. Eg betalte minstebeløpet kvar månad og dermed auka bare rentene, utan at eg fekk betalt ned på kredittgjelda. Etter tre år løyste eg den inn då eg solgte leiligheita mi, og dei 3000 eg hadde fått på kreditt var blitt til nærmare 10. Eg får framleis vondt i magen kvar gong eg ser logoen til Ressursbank. Samtidig er eg veldig takknemlig for at eg gjorde denne erfaringen som student, ikkje som for eksempel aleinemor med eit barn eg skulle forsørge.

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg synes tråder om verdig fattigdom her på FP er ganske kvalmende.

Her i forumet synes man ikke en fylletur til syden er særlig dyrt for en unge på 17 år som betaler av egne midler.
Tråder om gavenivå til jul, bursdager og konfirmasjoner er også til å bli matt av.

Jeg er sjeleglad for at jeg så langt i livet har vært nødt til å snu hver eneste krone, selv om det i perioder har vært tøft.
Hadde jeg virkelig spart til en eneste sydentur og møtt denne fordømmelsen.

Jeg kjenner familier med virkelig dårlig økonomi og får vondt i magen av å lese sånne tråder på Fp. Er det en ting jeg virkelig unner de ungene så er det en ferietur som er litt på linje med det andre ungdommer opplever. Lett å si at det er såå kos med telttur i skogen når man har mulighet til både sydenturer og annet ganske jevnt.

Nå synest eg du generaliserer veldig. Eg er blant dei som meiner at "folk flest" har eit heilt absurd forhold til ferier. Det kjem fram i diskusjonar om fattigdom, skuleferier og miljøtiltak som den einskilde kan gjere. Og eg opplever å møte mykje motstand på dette, særleg når det handler om skulefri eller miljø (i miljødiskusjonar er det visst tabloid å trekke inn retten til ferie i det heile tatt). Eg har ikkje fulgt med i tråden om 17-åringar på sydentur, fordi eg ikkje har tenåringsbarn sjølv. Men eg putter dette inn i "folk flest sitt absurde forhold til ferier". Personleg har eg ikkje helse til å tilby ungen min det ferieopplegget mange av vennene hans har. Og eg kjøper ikkje argumenta om at det dermed oppstår eit utanforskap for han som har ei mor som ikkje klarer å reise med fly eller som ikkje våger å vere langt unna det norske helsevesenet. Det kan hende vi har såpass ulikt utgangspunkt at vi les veldig forskjellige ting utav dei innlegga som handler om feriekulturen blant nordmenn. Men eg nekter å kjøpe påstanden om at ein held barn utanfor eit fellesskap alle andre har, dersom ein ikkje drar på sydentur. Og sjølv om det er helse og ikkje økonomi som er bøygen for meg, så er det ein form for ressursmangel, likevel.

Å måtte melde avbud til bursdag fordi ein ikkje har råd til gaver, å ikkje kunne delta på faste fritidsaktiviteter, kreative måtar å omgå gratisprinsippet som blir vedtatt på foreldremøter, "alle har vel ein femtilapp"-tankegang og liknande i kvardagen synest eg er mykje viktigare eksempel på fattigdom i dagens samfunn enn akkurat dette med ferie. For ikkje å snakke om bursdags- og konfirmasjonsgaver.

Eg synest det er veldig uheldig at Birgit Alm har tatt på seg rolla som talsperson for fattige, når ho til stadigheit bruker eksempel som i såpass liten grad evner å trekke fram eksempler som vekker sympati. Det same gjeld romanen som Tjorven nevner. Ho er ikkje ein god talsperson for gruppa, fordi ho viser fram eksempel på "fattigdom" som handler om prioriteringar. I romanen har ho ein bustad som gir grei økonomi på Sinsen, men ho ønsker at barnet skal få begynne på ein privatskule og flytter til nærområdet til denne. Hennar roman om fattigdom i Oslo i dag, handler om ei aleinemor som flytter til eit dyrt område, der alle medelevane har ein skuleplass til 20.000 i året. Ho var ikkje fattig på Sinsen, men ho blei fattig då ho flytta til Nordstrand. Og det er jo eit interessant utgangspunkt for ein diskusjon om kor store sosiale og økonomiske forskjellar det er innad i ein og same by. Likevel reagerer eg gjentatte gonger på dei eksempla ho trekk fram, når ho skal ut i media og snakke om fattigdom.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg tenker det er et poeng at folk ikke trenger å være enten fattige eller velstående. Om det hadde blitt litt mindre tabubelagt å enkelt og greit ha lite penger, hadde kanskje færre prøvd å pusse fasaden sin for å se velstående ut, for så å ende som fattige. Man kan fint ikke ha råd til sydenferier eller skiutstyr uten å være fattig.

Ja!

Og her trur eg det òg er eit poeng at ein har lett for å samanlikne seg sjølv med summen av det alle ein følgjer på instagram får til. Når eg scroller gjennom feeden med fasadebilete på instagram, så ser eg tjue enkeltpersonar som har eller får til forskjellige ting. Men det er lett å tenke at ein ser ser ein totalitet som "alle" har.